Mitt barnebokminne - av Adele Lærum Duus
Ingrid fra Kina
Vitte Bendix Nielsen

Oversatt av Johanne Grieg
157 sider
Gyldendal Norsk forlag 1933

Nielsen, Vitte Bendix: Ingrid fra Kina

Ballettdrømmer i skistøvler

Hytta.

Skitur på skare, frosne appelsiner og varme, røde kinn ved middagsbordet. Bading i den iskalde fossen og lukten av silosaft fra gården. Skumringstimen med kortspill og Cluedo helt til det ble så mørkt at parafinlampene måtte tennes.

Og så Ingrid fra Kina. Arvegods fra en tante som drømte om å bli ballerina da hun var ung. Den sto der og ventet på meg når jeg kom inn, svett og varm etter den lange bakken. Der, i bokhyllen, mellom Gjest Baardsens Mitt liv i tre bind og Sykkelboka. En slitt, brun rygg og gulnede sider som luktet en blanding av parafin og mugg.

Hva var det som fascinerte meg så voldsomt med denne boken? Hver gang vi var på hytta, måtte jeg lese den. Ingrids verden var så uendelig fjern fra min, spesielt her oppe på fjellet, der man måtte hente vann i fossen, og det ikke var strøm. I det svake lyset fra parafinlampen glemte jeg at dynen fortsatt ikke var helt kvitt den rå hyttekulden, mens jeg levde meg inn i Ingrids vakre verden av dans.

Tenk å være så flink til å danse at voksne menn gråter når de ser deg! Tenk å være så dyktig at du ikke trenger koreografi, fordi du er et naturtalent som danser instinktivt etter musikken. Dette var noe annet enn de tørre ballettøvelsene jeg strevde med hver onsdag og torsdag når ikke balansen helt ville holde og føttene var ømme og vonde. Jeg gråt med Ingrid da hun måtte reise fra foreldrene i Kina for å gå på ballettskole i København. Jeg kjente den redde klumpen i magen da Ingrid og Søren tjuvlånte de vakre kostymene fra ballettmesterens kontor for å danse for Sørens dødssyke lillebror. Ingrid var så snill, så snill, og trodde alltid det beste om folk. Til og med Rigmor som var slem og sjalu, og som bestandig var stygg med henne, klarte hun å bli venn med til slutt.

Det sentimentale, gammelmodige språket og den galante, korrekte ballettmesteren, alt var hentet fra en annen tid. Og jeg elsket det. Til og med all gråtingen til ”den lille hvite blomsten fra Østens strålende have”, hadde jeg full forståelse for. Stakkars Ingrid. Hun var jo så tapper, og så var hun så langt borte fra foreldrene sine. Hver kveld var jeg der på scenen sammen med henne, i den nydelige ballettkjolen som lignet på en månestråle.

Jeg ble aldri ballettdanser. Men jeg står på scenen. Og jeg elsker fortsatt boken, med all sin tåredryppende sentimentalitet, der den står i bokhyllen på hytta og venter på å bli lest nok en gang.



Skrevet av:
Kommentarer