Nilsson, Ulf og Eva Eriksson: Lille søster kanin

HER BOR VI, LILLESØSTER OG JEG. AKKURAT HER

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg for bare noen uker siden måtte rydde meg gjennom gamle bokkasser på loftet hjemme. Og der, under Jason og Sinna-Guri og Lisen får ikke sove, der skinte det i gult fra boka jeg nok har lest flest ganger i mitt liv: Lille søster Kanin, eller fortellingen om Den Fete Nattergalen.

Langt nedi et hull bor storebror og lillesøster kanin. Der drypper det fra taket og plasker sørgmodig. På veggene henger det bilder av forfedrene deres, med trette øyne og rynkete neser. I stua står en platespiller. Joggeskoene ligger slengt i gangen, klare til bruk.

Når mamma og pappa kanin skal ut og finne gulrøtter, må storebror passe på lillesøsteren sin. Redde henne fra farlige rever og dype hull. Hele tiden må han minne seg selv om hva pappa har sagt: Dette klarer du fint, min lille Aspargeskanin.Og innimellom husker han hva mamma har sagt også: Du skal aldri slå, aldri klype, aldri lugge små kaniner. For da blir de tause, stumme og slutter å synge. Og: Små kaniner skal man ikke tvinge, sier mamma. Hvordan skal de da kunne vokse opp og bli frie og sterke og kloke kaniner?

La det være sagt: Lille søster kanin er ikke en bok om søte kaniner. Jeg har aldri vært så veldig opptatt av dyr. Jeg er allergisk mot noen av dem. Og redd for flere. Når min yndlingsbok fra barndommen har kaniner i hovedrollene, kan forklaringen være: Dette er ikke nødvendigvis en bok om kaniner. Dette er en bok om søskenkjærlighet, og om tålmodighet. Det siste en forutsetning for det første. Det første en måte å lære om det andre på. Da jeg fikk en lillebror – en liten, fet nattergal av en lillebror – var det godt at Ulf Nilsson og Eva Eriksson hadde satt ord og bilder på hva det egentlig betyr å vokse opp under samme tak. Storebror passer på lillesøster. Redder henne fra morgenrevene, koker velling, snører skolisser. Han setter på en plate så hun kan danse, og han leser høyt fra en bok. Han er modig, tålmodig og ansvarsbevisst. Han er en drømmer og en realist. En kanin etter mitt hjerte.

I all sin enkelhet formidler boka grunnleggende verdier. Lillesøster kanin handler om å ta vare på hverandre, om å gjøre de riktige valgene, om å mestre. Det er intet mindre enn en bok full av livsvisdom. Den Fete Nattergalens tanke er fri.

For å følge denne tanken, må vi også følge en slags kaninenes egen logikk. Lillesøster kanin er en kanin som er en nattergal som danser som en tung elefant. Aspargeskaninen er forelsket i Kokospølsen. Gamle onkel Pløse smattet sånn på øret sitt at ingen ville være sammen med ham til slutt. Du vil vel ikke ende opp som onkel Pløse? Helst ikke. Og den store gulroten onkel Fiken fant i 1898 – det er klart at den holder seg, oransje og fin, der den henger over peisen.

Kaniner danser, graver i sandkasser og bruker kasseroller som trommer. Akkurat som oss. Dermed er det ingen grunn til å betvile at sannhetene som presenteres i boka, også bør gjelde for oss: Det er nok best at vi små kaniner passer oss, og heller blir hjemme og leser en bok. – Ingen grunn til å oppsøke fare, når vi kan bla i en bok, vel?

Det fine med bøker, som også Den Fete Nattergalen har skjønt, er at de aldri egentlig tar slutt. Det er bare å begynne på side én igjen. Storebror vet også det, han skjønner at han ikke kan lure lillesøster:

Nå er boken slutt, sier han. SLUTT. Tom. Den er aldeles TOM. Nå legger vi den bort. Ja, ja … en gang til, da.