Nino Glass 1 – Kidnapperne fra SubCity

Serieroman med snert og stringens

Selve tittelen, kombinert med bokomslaget, fyller meg med en helt spesiell forventning før jeg får åpnet boka Nino Glass 1 – Kidnapperne fra Sub City. Den mystiske tittelen gir meg assosiasjoner til en billig og oversatt spenningsserie, brukt som fyllstoff på utgivelseslistene, og sikret et kort liv i paperback. Forsiden forsterker seriepreget, de tegnede og overdrevne portrettene øverst på siden kombinert med ultraklisjeen delfin i måneskinn, gjør meg sikker på at vi her har å gjøre med en lettskrevet, lettlest og lett glemt serieroman.
To ting utfordrer imidlertid denne forventningen. Det ene er det mikroskopiske sitatet plassert nederst på høyre side: ”Et litterært hoppeslott for alle elskere av store mysterier… – Roy Jacobsen”. Ja vel, enten fetteren til forfatteren eller godt betalt av forlaget, tenker jeg. Det andre er bokas nominasjon til Ark-prisen, i celebert selskap med blant annet Pitbull-Terje og Nissedreperen. Men heller ikke dette får meg til å endre min forhåndsdom over boka. Derfor er det med ekstra stor glede jeg etter endt lesning kan bifalle både Jacobsens og Ark-juryens vurdering.

Fra ultimat ensomhet til seierherre
Ved historiens begynnelse er Nino Glass (det mystiske uttrykket viste seg å være navnet på hovedpersonen, forkortet fra Nils Norbert) en typisk antihelt, spinkel, ensom og belest, og ganske snart foreldreløs. Moren reiste fra ham da han var liten, og faren, den geniale oppfinneren Hermann Glass, forsvinner på åpen gate i London. Nino har kun en eneste venn, delfinen Solo, og når denne ber om hans hjelp er ikke Nino sen å be. Omtrent som Lassie formidlet fare på ferde, kommuniserer Solo til Nino at han trenger hjelp, og sammen svømmer de over Nordsjøen til England (!). Solo svømmer, antihelten holder seg fast på delfinryggen. Fremme i England vikler Nino seg inn i en kriminalgåte som innbefatter både Solos seks delfinvenner og den kidnappede faren hans. Englands farligste kriminelle har bygget en undervannsby – Sub City – hvor de kan leve fritt for politiets etterlysninger. Ninos far tvinges til å hjelpe dem med konstruksjonen, og Solos venner skal fungere som postbud fra undervannsbyen og opp til overflaten. Med hjelp av sin nyvunne venn Victor, klarer Nino å overliste forbryterne, redde faren og befri delfinene. Belønningen fra det engelske politiet ville gjort selv James Bond misunnelig.

Detektiv-fantasy?
Historien om Ninos utrettelige mot og detektivvirksomhet er alt annet enn sannsynlig. Det gjelder både flaksen han har underveis, som antallet vellykkede flukter fra både politi og skurker, og det høye nivået på etterforskningen hans, på tross av manglende detektiv- og spionerfaring. Men det er en viktig forskjell på sannsynlighet og troverdighet. Ninos eskapader er beskrevet som troverdige, og hele historien er gjennomført og stringent. Jeg lar meg fenge av de vannvittige intrigene, og jeg slipper å bremse underveis i lesingen for å dobbeltsjekke logiske sammenhenger. Bortsett fra ved ett tilfelle. Ninos ferd over havet på delfinryggen er et absurd innslag, en upassende og unødvendig sjangerbrist. Kryssingen av Nordsjøen på en delfin er verken sannsynlig eller troverdig beskrevet. Det ligner mest av alt på et fantasy-innslag, og hadde lignende hendelser dukket opp ved senere anledninger, hadde Øistein Borge kreert en ny sjanger, nemlig detektiv-fantasy-romanen. Fruktbart muligens, men når fantasyen begrenser seg til et enkelttilfelle, brytes kontakten med leseren, og jeg tar meg selv i å lure på om det hele bare er skrevet inn for å få tegnet en gutt på delfinryggen på omslaget.

Ellers er boka preget av et stødig håndverk og en erfaren forteller. Derfor overraskes jeg innimellom av språklige klisjeer som hadde vært enkle å luke vekk. Det er greit at man ikke eksperimenterer med språklig innovasjon, men man trenger heller ikke videreformidle de minst originale klisjeene språket vårt kan by på. Forfatteren har åpenbart konsentrert seg mer om å skrive frem en opplevelse av spenning og nerve enn å flikke på formuleringer.

Den første boka i serien om Nino er spennende og velkomponert, og lover godt for fortsettelsen. Men enten må serien få en ny forside-layout som avslører bøkenes kvalitet, eller så må jeg justere mine forventninger til slike klisjéaktige omslag. Kanskje vi kan få til et kompromiss?