Nissens natt

NISSEN FINS! Mørkt og imponerende i krevende sjanger Mysteriet nissen Nå som juletreet endelig har

NISSEN FINS!

Mørkt og imponerende i krevende sjanger

Mysteriet nissen
Nå som juletreet endelig har blitt kastet og pynten og kransene igjen er båret opp på loftet, er det kanskje på tide å begynne å tenke litt på nissen igjen, denne rødkledde, underlige som ikke bare dukker opp på døren hvert år til samme tid i de fleste barnefamilier med sekken full av leker, men som også bringer med seg en enda større gave til barna, deres første store metafysiske mysterium. For hvem er nissen? Hva er han? Hvilke nisser er falske og hvilke er ekte? Hvor kommer han fra? Og hva slags verden er det vi lever i som har plass til en nisse?

De voksne tror nok de kjenner svaret, og noen vil sikkert til og med komme til å begynne å flåse om Coca Cola og handelstanden og Sankt Nikolaus og Drøbak og jeg vet ikke hva. Jeg synes ikke man skal høre på dem. De har glemt gaven nissen har gitt dem, eller de har skuslet den bort i sin jakt etter rasjonelle forklaringer, slike som kan redde et verdensbilde fra kollaps. I stedet synes jeg man skal sette seg ned og lese dikt. Nærmere bestemt skal man lese en sonettkrans – 15 shakespeare-sonetter (ababcdcdefefgg), der siste linje i hver sonett utgjør den første i neste sonett og den siste, den oppsummerende mestersonetten, er satt sammen av alle de fjorten foregående diktenes førstelinjer – om nissen, Nissens natt, ført i pennen av Stein Erik Lunde og illustrert av Nicholas Mahler. For Lunde og Mahler går inn i nissemytologien på en forfriskende måte, og klarer, under over alle under, å gjøre nissen til sin – i hvert fall i litterær forstand, eller i den grad et felleseie som nissen kan legges beslag på. Selv kommer jeg i hvert fall til å tenke annerledes på nissen etter dette.

En nisse på flukt fra seg selv
Nissens natt er ingen lystig bok, og Lundes nisse er ingen jovial og trivelig type, snarere en slags eksistensiell helt. Som Mahlers illustrasjoner understreker gang på gang, er denne nissen en ensom og trist liten gnom, dømt til et liv i et mørke som omgir ham på alle kanter. Denne nissen tilhører tussefolket, kaoskreftene, men selv om han gjør sitt beste for å distansere seg fra dem, er det eneste han har å leve for denne ene kvelden i året da han får slippe inn i lyset og høre menneskebarnas latter. Sonett IV er blant de dystreste i kransen:

Og aldri får han nok; han vil ha mer,

 

for barnelatter er det skjøre skjoldet

 

mot dem som menneskene ikke ser:

 

mot tussefolket og det digre trollet.

Den er et vern mot dem i haug og myr
som kryr og kryper, kravler, klår og krafser
som river, raper, skraper, snor og spyr,
som slåss og slevjer, slimer, slår og slafser.

For draug og mare, hulder, nøkk og skrømt
vil inn til barn og gi dem vonde tanker.
De knuser alt det fine barn har drømt
og sniker seg langs veggene og banker.

De liker helst å skrike stygt og skremme.
Blant tussefolket hører nissen hjemme.

 

Som den erfarne sonettleser vil se, er ikke Lundes sonetter helt klassisk oppbygd: ’Og aldri får han nok, han vil ha mer’ er en åpningslinje som såpass tydelig viser bakover mot den foregående sonetten at den sammenhengende fortellingen blir viktigere enn det enkelte diktets evne til å stå for seg selv, uten narrativ kontekst. Her har Lunde muligens et lite stykke igjen. Men på den annen side er sonetten utvilsomt svært effektiv. De lydmalende k-ordene maner frem en stemning som er guffen nok til at også den voksne leseren minnes om hvor skummelt det er å være liten og i mørket og redd. Og når voltaen, vendingen, endelig kommer, helt til slutt i, i sonettens siste linje, treffer den leseren hardt i mellomgulvet. Etter at det onde er manet frem, presenteres det plutselig som nissens hjem, og barna tvinges til å ta innover seg muligheten for at nissen ikke bare eksisterer for dem: de eksisterer også for nissens skyld. Som det heter i neste sonetts kuplett: ”Sin skjebne kan han aldri flykte fra, / men i en stakket stund er livet bra.” Det er frisk tenkning, og løser også noe av det sjenerøsitetsproblemet nisseskikkelsen belaster barna med: hvordan forholder man seg til noen som plutselig dukker opp for å gi en gaver? Hva slags type takknemlighetsgjeld oppstår som en følge av en slik nisseøkonomi? Foreldre kan kanskje til og med slutte å true med at det skal god oppførsel til for å få gaver, nå som Lunde har gjort det klart at nissens viktigste belønning er barnas begeistring. Spørsmålet er vel bare om neste års nisse får lov av barna til å begi seg ut i mørket igjen etter at gavene er utdelt.

Ubehagelige spørsmål
Det er altså en dyster og melankolsk nisseskikkelse Lunde og Mahler maner frem, en nisse det er vanskelig å ikke synes litt synd på. Og det er vel strengt tatt lite sannsynlig at denne sære lille utgivelsen skal kunne bli folkelesning på lik linje med en Snekker Andersen. Nissens natt forteller oss ikke det vi helst vil høre om nissen: at han er som oss, bare bedre, gladere, med et overskudd vi knapt kan drømme om. Hver dag er en kamp for denne nissen, som må flykte fra seg selv og det han er: ”For den han er, vil nissen ikke være,” som det heter i sonett fem. Det er svimlende perspektiver. Boken vil antakelig kunne skremme vannet av noen av de yngste leserne. Og de voksne må være forberedt på at de antakelig må diskutere gnomiske utsagn som ”For slik er livet: Du får aldri ro” med de litt større ungene. Det er sikkert best å ta dem alvorlig hvis de spør.

Men Nissens natt er også en utgivelse det er lett å like, i alle fall for meg. Og jeg anbefaler den gjerne til barn som er store nok til at de har begynt å bale med noen av de større spørsmålene livet har å by på. Nissens natt klinger godt, den får leseren til å tenke, og den stimulerer fantasien. Den er med andre ord en god gave, så sant man finner den riktige personen å gi den til, og det riktige tidspunktet å gi den på. .