Noe så tullete som fotball
Boktittel: Fans. Motstanderne
Forfatter: Arne Norlin og Andreas Palmaet
Illustratør: Arne Norlin
Oversetter: Andreas Palmaet
Forlag: Mangschou
Årstall: 2013
Antall sider: 215
Med fotballboken Fans Motstandere har den svenske forfatterduoen Arne Norlin og Andreas Palmaet flyttet West Side story til Stockholm. Dette banale grepet er fort glemt, boksidene forsvinner, dette fungerer, dette er spennende.
Fotballen er bare en ramme, og snart ligger alt fokus på Tony og Maria, eller Noel og Tove som de heter i denne boken. Tove gestalter en skikkelse som vi vet finnes, men som vi sjelden hører om. Hun er barnet til en fotballnomade, og det er ikke lett for et omreisende kjendisbarn på 12 år å skaffe seg venner og egen identitet. I begynnelsen av boken finner hun endelig en venn i jevngamle Noel, men klok av skade forteller hun ikke om sin pappa, den kjente fotballproffen.
Dø for laget
Bokens dominerende fortellergrep er vekselblikk mellom de to hovedkarakterene. Tove og Noel har synsvinkelen i annet hvert kapittel, og dermed får leseren innblikk i den konflikten som må komme. Når vi blir kjent med Noels familie, møter vi hans eldre bror Tobbe, som er villig til å dø for fotballaget Hammarbyen IF. I kapitlene om Tove forstår vi etter hvert at faren er nyinnkjøpt stjerne på det rivaliserende laget, AIK.
Forbudt allianse
Så er det etablert at Tove og Noel er en forbudt allianse, og det er bare å spille ball.
De to forfatterne gir en realistisk skildring av den evige fotballkrigen mellom to fotballklubber, og finner originale rom for både spenning og følelser. Miljøet er forfriskende nytt for ungdomsboka som sjanger, siden fotballtribunen er et fristed for utagerende oppførsel og sterke følelser hvor verken foreldre eller pedagoger har fritt innsyn. Og naturligvis blir det bråk.
Bipersonen Bex er neppe klar over at hun favner alle bokens konflikter i sitt enkle råd : «Ikke la noe så tullete som fotball komme i veien for noe bra.»
En merkelig referanse
Selv om Toves proffpappa er oppdiktet, så har forfatterduoen lagt stor vekt på at miljøet er realistisk, også med historiske og ungdomskule referanser. På ett punkt tipper denne trangen over i en merkverdighet. Det internasjonale bandet Glasvegas har en kvinnelig svensk trommeslager, Jonna Löfgren, og denne referansen må tydeligvis tvinges inn i boken. Uten å gå inn på alle detaljene, så har bandet, før Löfgren kom inn i bildet, skrevet en sang om et kjent rasismemord, som i boken blir omtolket til et fotballmord. Referansen fungerer som frampek, men eksempelet virker søkt.
Trilogikravet
Boken er lettlest, tydelig dramatisert og spennende. Men boken er også første bok i en trilogi, og her bryter forfatterne en uskreven regel. Første bok står ikke for seg selv, men er kuttet midt i en hesblesende komplikasjon. Da er det egentlig dårlig gjort å ikke gi leseren alle tre bøkene med en gang, og det er fortelleteknisk svakt å ikke svare bedre på trilogikravet.
Bajen og Medis?
Oversettelsen er en annen skjønnhetsflekk som faktisk er en gjenganger i realistiske ungdomsbøker. Hvilken holdning skal man ha til unge lesere, hvordan kan man være så mottakerbevisst at ikke referanser til svensk geografi og kultur står i veien for opplevelsen? Man må ikke nødvendigvis oversette AIK og Hammarbyen med Vålerengen og Lyn, men noen innskutte setninger kunne ganske enkelt forklart norske barn at ord som Bajen og Medis er forkortelser for Hammarbyen og Medborgarplatsen. Merkelig er det også at AIKs supportersang blir oversatt, mens Hammarbyens tydeligvis er forståelig i svensk språkdrakt? Det er helt ubegripelig at verken oversetter eller forlag ser slike eksempler selv.
Voksen høflighet
Språklig er boken ellers elegant og sikker, også i norsk språkdrakt, og det er neppe oversetterens feil når boken svikter på replikknivå. Dialogen er klar og selvfølgelig, nærmest fri for sjargong, og altfor høflig. Når selv ungdommens SMS-meldinger ikke bryter med voksen høflighet, så stemmer det faktisk ikke med virkeligheten.
Svikter i sin ambisjon
Og så kommer titusenkronersspørsmålet i denne sjangeren: Har vi endelig funnet arvtakeren til Max Lundgrens serie om Åshöjden BK (11 mann-serien)? Svaret er nok nei, denne gangen også. Fans. Motstanderne er god underholdning, men svikter i en tydelig ambisjon når den ikke gir noen dypere forklaring på fotballfanatisme. Selv om bokens Tobbe bare er en bikarakter, så er han også den gryende hooligan som vi gjerne skulle blitt litt klokere på.
Fotballens brede scene
Fortellingen vakler også i hovedhistorien om det sterke vennskapsbåndet mellom Tove og Noel. Er Noel en viktig venn fordi han er den han er, eller bare fordi han er den eneste vennen Tove har klart å finne? I første bok er det egentlig Toves far, proffspilleren Mikael Stoltz, som får mest sympati. Han har overlevd som proff fordi han også forstår spillet utenfor banen, og vet at det er det han lever av – hat og kjærlighet på fotballens brede scene.