Noen sier månen er en gul ost

Tapetsert uvisshet og sorg
Faren til Alfred er forsvunnet. Før han forsvant, drakk han seg ofte full. Men Alfred er glad i ham likevel. Boka handler om å håpe, tro og ikke vite sikkert. Etter hvert blir faren funnet død, og vi følger Alfred til han forsoner seg med tapet. Historien er fortalt helt usentimentalt både i ord og bilde. Filosofiske betraktninger er tydelig prioritert foran dramatikken. Resultatet er en fortelling som i liten grad berører meg, og jeg har lurt fælt på om det er meg eller boka det er noe i veien med.

Avdramatiserer
Forfang og Auestad bidrar i den nye trenden av bildebøker som behandler eksistensielle tema. Alfred og Marie ble introdusert i fjor i Noen sier døden er svart. Maries bror er død. Siden dødsfallet var noe tilbakelagt, dannet det et godt utgangspunkt for å filosofere fint rundt hva døden egentlig er. Denne gangen utspiller dramatikken seg i bokas nåtid. Da blir det straks mer påfallende at stemningen både i tekst og bilder nesten ikke lar seg påvirke av tragedien. Her er ingen forvirring, redsel eller fortvilelse som bygger seg opp mot forløsning. Naive håndtegninger er bearbeidet videre digitalt og plassert i tapetlignende kollasjer. Heller enn å gi tanken noe å sprette mot, tapetserer de teksten med glatte flater i sobre farger. Det ekspressive blir ikke ekspressivt nok. Utsnitt og perspektiv kan virke dristige, men overrasker aldri. Fortellingen glir friksjonsfritt.

Konkret og abstrakt
Teksten har mer å by på, særlig etter flere gangers lesning. Men hvem er den ment for?
På poetisk vis følger den Alfreds filosofiske funderinger og barnlige logikk. De tilsynelatende frie assosiasjonene er stramt komponert i en underfundig helhet. Det starter konkret med at Alfred har gul ost på maten, derfra er det ikke langt til abstrakte tanker. Noen påstår at månen er en gul ost, nærmere bestemt en Jarlsbergost, på grunn av hullene. Alfred resonnerer seg fram til at det ikke er sant:

For det er forskjell på å se ut som

og å være.

Det sier i hvert fall Marie,

Alfreds beste venn.

Vi får forklart at Alfred har et hull inni seg, der savnet etter faren sitter. Når han etter hvert får vite at faren er død, fylles hullet av sorg og sinne. Verken forfatter eller illustratør gjør noe forsøk på å forsterke disse følelsene. I dette oppslaget går det i teksten opp for Alfred at faren kan få det fint i himmelen. Illustrasjonen viser nærbilde av øvre halvdel av ansiktet til en gutt og en jente. Mot lyseblå bakgrunn under et stort mørkt felt møter de blikket til leseren – helt uttrykksløse.

Kunne trengt tolk
Visst er det bra når illustratøren unngår å tolke teksten så tydelig at leseren hindres i å tenke egne tanker. Men denne teksten kunne ha trengt mer hjelp. For selv om den er enkel, er den ikke lett. Både tekst og bilder vil virke barnslige på ungdom, mens referansene i teksten ikke nødvendigvis er hentet fra småbarns verden. For frie assosiasjoner fører dessuten tankene litt på avveier:

Damen i butikken på hjørnet er brun.

Mannen hennes har måne.

De er norske. Fra India.

Men de er ikke indianere,

for de bor ikke i telt.

Marie som orakel
I butikken introduseres Alfred for Allah. Når han forestiller seg faren i himmelen, er det som vaktmesterassistent for både Allah og Gud. Kanksje de til og med er en og samme vaktmester? Rollen som orakel har imidlertid Marie fått. Hun er for klok til å være sann. Alfreds hengivenhet til henne får henne likevel til å framstå med styrke. Slik glir visdomsordene hennes fint inn i teksten som en hyllest til barns undrende evner og naive klokskap. Stadig flere hull fylles mens Alfred går fra uvisshet via håp og tro til visshet:

Alfred tror på himmelen. Nei, han vet!

Mannen i månen er faren til Alfred.

Det sier Marie, og nå er Alfred enig.

Mangel på sanselighet
I min tolkning er dette fortellingen om da faren til Alfred drakk seg i hjel. Et så viktig og skambelagt tema burde angå meg. Men i stedet for å kjenne lettelse når erkjennelsene hans etter hvert faller på plass, får jeg dårlig samvittighet av at jeg ikke lar meg berøre. Hvis det fins en egen filosofisk verdi i å rendyrke tanken fristilt fra følelser, da er dette en god bok. Hvis derimot en ikke følbar sorgprossess er meningsløs, da er det ikke meg det er noe i veien med. Da er det boka.