Nøkternt om Latin-Amerika

Nøkternt om Latin-Amerika
Cover image

Maya – urfolket i Mellom-Amerika
av Torunn Berge
Omnipax 2018
160 sider
Sakprosa


Cover image

Inka – solens barn i Sør-Amerika
av Torunn Berge
Omnipax 2023
160 sider
Sakprosa


Faktabøker som befinner seg i en mellomposisjon av saklighet uten nerve.

Torunn Berge (f. 1956) er bokdesigner, og har selv skrevet flere bøker basert på egne reiser, først fra Silkeveien i 2013. Den boka likte jeg veldig godt, og det var ei vakker bok. Jeg har også lest bøkene om mayaene og inkaene med interesse, og lært en god del. Både mayaene og inkaene var tidlige høykulturer som ble rasert av den europeiske «oppdagelsen av Amerika». Det er mange grunner til å være nysgjerrig på disse kulturene.

Bøkene er bygget opp noenlunde likt. Det åpner med mytologi, og deretter historie. Så følger en bred skildring av samfunnet i høykulturens tid: byggekunst og kulturminner, politisk organisering, ofringer av mennesker og dyr, tall- og kalendersystem, skriftspråk, matkultur og skjønnhetsidealer. Det siste kapittelet heter «… i vår tid», og undersøker hvordan urbefolkningen lever i dag.

Begge bøkene har noen tabeller og faktatekster bak. I Maya-boka er det bare ei årstallsliste på ei side. I Inka-boka er det hele 16 sider med årstallsliste, ordforklaringer og leksikonaktige småtekster om guder og konger.

Ved inngangen til «Tusen krigeres tempel» i Chichén Itzá står en skulptur av Chac Mool, regnguden.
(Fra Maya-boka): Ved inngangen til «Tusen krigeres tempel» i Chichén Itzá står en skulptur av Chac Mool, regnguden. Foto: Torunn Berge

Gode introduksjonsbøker

Anmeldelser kan noen ganger framstå urettferdige når det gjelder hva kritikeren legger vekt på. Jeg kommer til å oppsummere nokså raskt at dette er interessant å lese og ordentlig presentert. Så kommer jeg til å bruke flere ord på det jeg synes er problematisk med bøkene. Rett og slett fordi kritiske innvendinger fortjener en bedre begrunnelse enn entusiastisk ros.

På den positive siden er det grunn til å legge vekt på at dette er passe lange introduksjonstekster som gir et bredt bilde av gamle kulturer. Jeg liker at Borge skildrer samfunnene fra flere sider, med mat, klær, idrett, krig, kunst, konger og guder. Hun skriver på en saklig og upretensiøs måte som ligger nær sakprosaens normalprosa, uten gjetninger, utfall, karakteristikker og synsing.

Samtidig er det flere steder hvor jeg tenker at Berge er litt for velvillig i sin beskrivelse av Inkastaten som idealsamfunn. Inka var et velorganisert samfunn med mange imponerende trekk av velferd for de svake, men det var samtidig et føydalt enevelde som underla seg nabostatene og ofret unge kvinner for å blidgjøre gudene. Det å bli drept under religiøse ritualer blir beskrevet som «den høyeste ære». Mon det?

Hodepynt i gull formet som en blekksprut og med ansiktet til en «katteguddom». Fra Moche-kulturen.
(Fra Inka-boka): Hodepynt i gull formet som en blekksprut og med ansiktet til en «katteguddom». Fra Moche-kulturen. Foto: Torunn Berge

Faktaruter uten sjangerbytte

Tekstene i bøkene veksler angivelig mellom ulike sjangre, i og med at noen tekstbolker har fått en bunnfarge. Noen steder er det tydelig og lett å forstå at en tekst er i en annen sjanger enn normalsakprosa. Det gjelder spesielt skapelsesberetningene som innleder begge bøkene. Andre steder er det uklart hva som skiller de innrammede tekstene fra den øvrige teksten.

Jeg forstår at teksten på de fargelagte sidene noen ganger representerer en annen tid enn resten av teksten. Etter fire vanlige sider om hvordan fjellbyen Machu Picchu ble anlagt, skifter sidene bunnfarge når utgravningen på 1900-tallet skal beskrives. Det er ikke like lett å forstå hvordan de løpende budbringerne chasquis eller slavene i sølvgruvene har en annen bunnfarge.

Tortillabaker. Mayaene kaller seg «barn av maisen» og spiser tortillas laget av maismel til alle måltider.
(Fra Maya-boka): Tortillabaker. Mayaene kaller seg «barn av maisen» og spiser tortillas laget av maismel til alle måltider. Foto: Torunn Berge

Hvem er leserne?

Det største problemet med bøkene er at de faller mellom stolene i bokmarkedet. Bøkene er utgitt på barnebokforlaget Omnipax, som på sine nettsider har kategorisert bøkene som «for voksne». Biblioteksentralen og nettbokhandel mener at det er faktabøker for barn/ungdom. Når jeg anmelder bøkene her på barnebokkritikk.no, så aksepterer vi altså et premiss om at dette er rettet mot barn/ungdom.

Men bøkene mangler mye av det man er vant til å forvente av en barnefagbok. Her er ikke noe barneperspektiv, ingen leserhenvendelse og heller ikke en spesielt barne-tilpasset tekst. Den første av de to bøkene, Maya-boka fra 2018, var utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det er en organisasjon som støtter og fremmer lettleste bøker for både barn og voksne. I den konteksten er det legitimt med en enkel fagtekst for voksne. Men Inka-boka har videreført den samme tvetydige målgruppa uten LSBs bidrag.

Det uavklarte spørsmålet om bøkenes målgrupper plasserer dem i en uheldig mellomposisjon. For å unngå denne er det mange ulike grep forfatteren og redaktøren kunne ha tatt sammen.

Ungjenter i Cuzco poserer for turistene i håp om å tjene noen slanter.
(Fra Inka-boka): Ungjenter i Cuzco poserer for turistene i håp om å tjene noen slanter. Foto: Torunn Berge

Passiv sjanger

Jeg oppfatter bøkenes skrivestil som litt utdatert og utidsmessig. Upersonlig, utgreiende sakprosa som her, uten spor av forfatterens opplevelser eller vurderinger, minner mest om skolebøker, ikke om moderne sakprosa verken for barn eller voksne.

For 10-11 år siden gjennomførte jeg et anmelderprosjekt hvor jeg gikk gjennom all barnesakprosa fra 2012, og skrev anmeldelser, kommentarer og oversiktsartikler. I en av oversiktsartiklene, i fagbladet Bibliotekforum september 2014, skrev jeg at «Den synlige forfatteren kan ses som en bokbransjens naturlige respons på internett. I dag kan alle google seg fram til rene faktaopplysninger, og en god forfatter må derfor tilby noe mer enn fakta. For eksempel en morsom stil, en unik autoritet, et særegent perspektiv eller litterær nerve.»

Inkakongen Pachacuti foran ruinbyen Machu Picchu. (Murmaleri i Cuzco, Peru.)
(Fra Inka-boka): Inkakongen Pachacuti foran ruinbyen Machu Picchu. (Murmaleri i Cuzco, Peru.) Foto: Torunn Berge

Dette er disse bøkenes problem: De mangler de nevnte alternativene som kunne gjort bøkene til noe mer enn en ryddig presentasjon av fakta. I Inka-boka er det spesielt de korte biografiene bakerst over alle Inka-kongene, som er eksempler på en type tekst som forlag og forfattere nå vanligvis overlater til Wikipedia og Store norske leksikon.

Det er ikke god skikk i anmeldelser å ønske seg en annen bok. Det føles likevel som det mest naturlige alternativet her. Torunn Berge har besøkt stedene hun skriver om, og hun har selv tatt de fleste bildene. Kanskje burde hun også tillate seg å være synlig i teksten neste gang. Slik at vi som lesere merker at det er en faktisk reisende som ser, samler kunnskap, tenker, oppdager og lærer bort.

Morten Olsen Haugen

Født 1966. Har vært biblioteksjef i Ørland, og har siden 2012 jobbet i kulturavdelinga i Trøndelag fylkeskommune, blant annet med utgivelse av sørsamiske barnebøker. Han har vært barnebokanmelder i Adresseavisen 2003–2010 og Aftenposten 2010–2021, og er fagansvarlig for barnebøker i Store norske leksikon. Foto: Aftenposten