Nominert til Nordisk pris: En alvorlig tekst

En binne og hennes unge motsetter seg å flytte fra hiet sitt der en scooterløype for fritidskjørere passerer. De samme bjørnene blir jaktet på. Og de får uventet hjelp. Man kan sammenfatte denne spennende historien slik. Men man kan også si at dette er en historie som forteller at naturen og lokalbefolkning er de som alltid gir plass for den hellige utviklingen og øknomiske tilveksten. Da er historien alvorlig.

Global historie

Boka er ment for bokslukeralderen. Men det er nok lurt av foreldrene å lese den også, for den vil sannsynligvis reise en del spørsmål, da boka fungerer på flere plan. Dels er det en historie om bjørners og naturens gang med liv og død som dramatiske høydepunkter, dels er historien langt mer politisk, fordi det er snakk om lokaldemokrati, utvikling og minoriteters plass i samfunnet. Og mest er det en global historie om den evige kampen om ressurser og urfolks rettigheter. Det er fint når bøker fungerer for flere typer lesere, de samiske og de som ikke er det. Denne boka er et eksempel på en positiv dobbeltkommunikasjon.

Men fungerer denne dobbeltkommunikasjonen for barn også? Historien er spennende nok, selv om den er overtydelig noen steder og tar et standpunkt for bjørnene. Det gjøres ved at forfatteren fristiller naturen fra samfunnets forvaltningsansvar og deler ut argumenter til bjørnene om at naturen ikke trenger menneskenes regler for å bevares. Og slik likestilles naturen og bjørnen med menneskene og samfunnet som likeverdige maktfaktorer. Dette er også problematisk da bjørnene kan kommunisere med mennesker, men ikke representere seg selv i beslutningssammenheng. De må hente støtte fra mennesker som kan føre deres tale på møter og i media. Dette er paralleller til den virkeligheten mange urfolk i verden opplever. De har ofte organisasjoner som er talerør, men er marginalisert til å representere særinteresser. I det samiske paradigmet er ikke menneskene løsrevet fra naturen, men er en integrert del av den, i motsetning til det nordiske paradigmet. Boka tangerer derfor et av paradoksene urfolk, som samer, lever og virker i dag også, ikke bare historisk. Derfor tror jeg at historien er for alvorlig til at det spennende veier opp.

Mest givende for eldre lesere?

Språket er godt, kanskje noe krevende, med tanke på den tiltenkte lesealderen. Beskrivelsene av naturen og bjørnenes handlinger er fantastisk presise. Og forfatteren demonstrerer hvor nyansert og poetisk man også kan gjøre barnebøker, rent språklig, men jeg er redd for at denne språkbruken er mest givende for eldre lesere. Om jeg skal konkretisere, så er samisk språk bygd opp slik at man med ulike endelser og bøyningsmønster kan lage nye ord med detaljerte beskrivende nyanser for avstand, handling, tid og betingelser. Det er ikke uventet at en forfatter utnytter alle språklige muligheter, men teksten kan oppleves noe voksent med dette grepet.

Bjørner som snakker med mennesker og dyreunger som leker med barn er vanlig i bokverdenen. I samiske fortellinger har dyrene og menneskene kunnet snakke sammen og hjelpe hverandre, men direkte å leke sammen blir unaturlig. Det blir et element av Disneys vennlige dyresyn kombinert med naturforståelse. Når det er sagt, er boken også informativ om naturen, for eksempel ved det at fisker får skygger i elver og vann, og man blir derfor lurt til å tro at det alltid er to fisker som svømmer ved siden av hverandre.

Stemningsfulle bilder

Illustrasjonene er av bjørner i ulike sammenhenger. Bildene viser bevegelse, bjørnene er gående, spisende, svømmende og fiskende. Bildene er detaljrike, stemningsfulle og vakre. De hjelper historien fram, gir en tenkepause og gir ofte tilleggsinformasjon til selve historien. Et eksempel på dette er bildet av bjørnesporet. Det er i naturlig størrelse i boken og man lærer hvor stor bjørnen faktisk er og hvilke spor potene lager. Og kanskje ser man, overraskende, at sporet er likt et menneskelig fotavtrykk. En samisk leser påminnes om bjørnens rolle i kosmologisk betydelse og i mytene, og generelt lærer man å kjenne igjen dette dyrets spor.

Historien er moderne, med tyngde fra samisk fortellertradisjon, natursyn og verdier. Det er ambisiøst å fange dette i en og samme historie. Og det er verd forsøket. Og å lese boka.