Nominert til nordisk pris: Ensomhet og utenforskap

Nominert til nordisk pris: Ensomhet og utenforskap

Boktittel: Jagger, Jagger

Forfatter: Frida Nilsson

Illustratør: Lotta Geffenblad

Forlag: Natur & Kultur

Årstall: 2013

Antall sider: 220

Jagger, Jagger er et av de svenske bidragene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Boken fikk gode mottakelser da den kom i 2013, og har også fått flere nominasjoner. I Sverige ble den trukket frem som årets mest velskrevne barnebok av forfatteren og kritikeren Andreas Palmaer.

I Jagger, Jagger møter vi Bengt. Han er åtte og et halvt år, og bor i en bygård med foreldrene sine. Det bor også andre barn der, men Bengt er ikke ute i gården og leker med dem. Han vil bare være inne. Helst til han er tretti år gammel. De andre barna er nemlig slemme med ham. Veldig slemme, faktisk. De sier at han er tjukk og ekkel. Astrid, Gustav og Allan putter cornflakes i Bengts brevsprekk. De kaster den splitter nye fotballen hans med flammer på i elven, og de smører inn sykkelsetet hans med gjørme slik at det ser ut som han har gjort i buksa. Moren til Bengt gjør stadige forsøk på å få ham til å gå ut og leke med de andre. Og akkurat denne dagen har hun lagt igjen en lapp på oppvaskbenken hvor det står at han skal gå ut med søpla. Bengt manner seg opp, og tar med søppelposen ut. Det hele ender med at Astrid, Gustav og Allan stenger ham inne på avfallsrommet. Bengt roper og roper, men ingen slipper ham ut, og han blir sittende alene i mørket på betonggulvet. Så plutselig dukker uteliggerhunden Jagger Svensson opp.

Ensomheten og livet utenfor

Det er viktige tema Frida Nilsson skriver om i Jagger, Jagger, og hun pynter ikke på noe. Ensomheten Bengt opplever er vond å lese om, og Nilsson formulerer dette på et vis som stikker leseren dypt i hjertet.

Det var inte det att jag inte villa ha nån att leka med. För det ville jag. Jag ville det så mycket att jag nästan blev knäpp ibland, och en gång blev jag knäpp på riktigt.

Jag satt på golvet i mitt rum och helt plötslig började jag tjuta och dunka mig i huvet så hårdt jag kunde (s.11).

Vi forstår umiddelbart at Bengts ensomme tilværelse driver ham til vanvidd. Han har ingen lekekamerater.

Jagger er også utenfor. Han holder hus litt borte ved elven, i en rusten container dekket av en presenning. Ifølge ham selv ble han forlatt av sin mor i en pappeske i en trappeoppgang da han var valp. Etter å ha bodd hos flere fosterfamilier stakk han til slutt av, og valgte livet på gaten. Jagger vet også godt hvordan livet på utsiden er.

Heikki, Jaggers tidligere erkefiende fra tiden på nattherberget, har også levd på utsiden. Han fikk problemer med spriten.

(…) en gång i tiden hade han ett vanligt jobb och en fru och en liten bebis. Men hur vanligt han än hade det, så kunde han inte låta bli att dricka en massa sprit. Han drack och drack så att han till slut blev av med jobbet, och då blev frun så arg att hon inte villa honom kvar. Vips, så åkte han ut på gatan. Där fortsatte han att dricka. Och sen började tänderna trilla ut, och innan han visste ordet av det hade han flyttat in på natthärbärget. (s. 119)

Nilsson gjør altså ingen forsøk på å skåne leseren for denne tøffe virkeligheten karakterene opplever.

En absurd, usympatisk og egoistisk venn

Image1-2-kopiJagger Svensson er et absurd innslag i en bok som omhandler dystre tema. Han er litt av en type. Han går i en skitten genser i pastellfarger, sko laget av gamle aviser, og han drar rundt på en trillebag. Etterhvert får han seg også en svart frakk, solbriller og lekepistol.

Men er denne Jagger virkelig? Er han Bengts alter ego? Kanskje er han en personifisering av Bengts intense ønske om å ha en lekekamerat? Eller er han Bengts samvittighet, som forteller ham at han ikke skal la seg pille på nesen? Hans uforløste mot personifisert? Jeg brukte mye tid på å prøve å finne ut av dette, men kom ikke fram til noen konklusjon. Han er uforutsigbar, nebbete og setter seg selv først. Uvante karaktertrekk ved den vi tror skal bli Bengts redningsmann.

At Jagger er en så usympatisk og egoistisk type var litt smertefullt å slå seg til ro med. Når Bengt først får seg en kamerat, skulle man ikke da ønske at det var en ekte venn som kunne gi ham selvtillit og styrke til å hanskes med mobberne på et vis? Boken bringer opp temaer som ensomhet, hjemløshet og alkoholisme, og er samtidig en kritikk til foreldre som lukker øynene for barns oppførsel. Men vennskapet mellom Bengt og Jagger blir ikke idealisert. Det er ikke noe varmt kameratskap dem i mellom.

Image2-kopiJagger og Bengt legger likevel en plan sammen for hvordan de skal ta igjen for alt det slemme Astrid, Gustav og Allan har gjort. Øye for øye, tann for tann, er Jaggers taktikk. Astrid, Gustav og Allan kastet cornflakes gjennom brevsprekken til Bengt, og han svarer med en død containerrotte gjennom Astrids brevsprekk. De kastet ballen hans i elva, og Gustavs sykkel havner i elva. De tar altså igjen, med renter!

Velskrevet uten moralsk pekefinger

Jeg er enig i at Jagger, Jagger er en velskrevet barnebok. Frida Nilssons språk er humoristisk, og dialogene har et muntlig preg som gjør fortellingen lettfattelig og karakterene troverdige. Illustrasjonene av Lotta Geffenblad, som det gjerne skulle vært flere av, er sjarmerende og bidrar til det humoristiske. Særlig vil nok omslaget, med Jagger og Bengt med solbriller og hver sin lekepistol, vekke nysgjerrigheten hos mange.

Det store «oppgjøret» uteblir i Jagger, Jagger, og moralisten i meg blir ikke helt tilfredsstilt.. Kanskje er det fordi man allerede fra første side får sympati for Bengt. Man vil så gjerne at det skal ordne seg for ham. At mobberne skal la ham være i fred, og at han ikke lenger skal være utenfor, men oppleve vennskap og tilhørighet. På en annen side kan dette fraværet av moralsk pekefinger og happy ending være en styrke for boken, fordi den utfordrer deg som leser (og menneske). Om dette gjør den fortjent til nominasjonen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris er jeg litt usikker på. Men det er absolutt en god og viktig fortelling.

Nalina Marie Lund