Tittel: Maresi. Krönikor från Röda klostret
Tekst: Maria Turtschaninoff
Forlag: Schildts & Söderströms
Årstall: 2014
Antall sider: 205

Nominert til nordisk pris: Menn ingen adgang!

«Jag har blivit lärd att utan en man är en kvinna ingenting». Jais setning blir motbevist i Maresi. Romanen fokuserer på feministiske problemstillinger og forholdet mellom menn og kvinner. Det er en sterk roman om kvinnesamfunn, kunnskap og mot.

Fortellingen kretser rundt klostersamfunnet på øya Menos, der kvinnene bor og arbeider. De tilber «Urmodern», gudinnen som har tre ansikter: «Jungfru», «Modern» og «Haggan». Ingen menn er velkomne. Her er alt snudd på hodet. Istedenfor et patriarkat hvor ikke kvinner er tillatt, fokuseres det på matriarkatet og hva kvinner kan skape sammen. Det er kvinnene som råder og lærer av hverandre. Maresi er hovedpersonen som tar seg av de små, og som aldri får nok av bøker og ny kunnskap. En dag kommer en ny jente til øya, og Maresi føler det som sitt kall å ta vare på den stille og innesluttede Jai. Jai har traumer fra den tiden hun bodde med familien, siden hun var vitne til at faren begravde søsteren hennes levende. Faren er også ute etter Jai, og nå søker hun tilflukt i klosteret. Det Jai ønsker mest av alt er hevn.

 

1

 

Uavhengige kvinner kan også være lykkelige

Maresi diskuterer viktige temaer som likestilling, seksualitet, medmenneskelighet og menneskerettigheter. Kvinnene er sterke og besluttsomme individer. Forfatteren tar opp problemstillingen man har diskutert til alle tider: at en kvinne kan være uavhengig av mannen og bli lykkelig likevel. Det er paralleller til andre bøker i romanen. For eksempel kan Jais dans under månedansen, hvor kvinnene hedrer «Urmodern», sammenlignes med Noras tarantelladans i Ibsens Et dukkehjem. Lik Nora, danser Jai som om det skulle gått på livet løs. Hun snurrer rundt altfor fort, men likevel har hun kontroll. Nora danser fordi hun vil bli sett på som et individ med en egen sjel. Mennene ser likevel på henne som et seksuelt objekt. Jai ønsker også å bli sett på som et individ og ikke som et objekt.

Turtschaninoff blander fantasi og realitet i sitt skriveunivers. I og med at handlingen ikke er lagt til det samfunnet vi lever i, men er bygget rundt et fantastisk univers, blir enkelte hendelser noe enklere å forholde seg til.

Mannehat

Mannen får ikke mye sympati i boka, og blir nærmest tildelt rollen som den store, stygge ulven. En kan skimte noe mannehat i romanen. Jai har et forvrengt bilde av menn, der hun tror at alle er som faren hennes. Hun har en misjon om hevn. Er det urettferdig å tildele mannen en slik rolle i romanen? Jeg vil si nei. Forfatterens ønske er å synliggjøre kvinnerollen, og det gjør hun ved å kontrastere kvinnen og mannen ytterligere. Kvinnehat kommer også til syne i form av farens synspunkter. Han kaller kvinner horer, og er et symbol på selve mannsjåvinisten og patriarkatet. Maresi ser det som sitt kall i slutten av romanen å bruke den kunnskapen hun har lært til å reise fra klosteret og opplyse folk. I hennes by har ikke folk rett til kunnskap og opplysning. Det går ikke an å stenge verden ute, har hun innsett. Maresi håper på å gjøre en forskjell, slik at menn og kvinner kan se litt annerledes på hverandre. Hun ønsker en verden der en kan akseptere hverandre uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Hun er selve deifinisjonen på medmenneskelighet og rettferdighet.

Romanens største fordel er blandingen av fantasy-sjangeren og et budskap der det ikke bare er fokus på drager, alver, sverdkamper og kampen mellom det gode og det onde. Hun tar fantasy-sjangeren til et nytt nivå. Et eksempel der hun får leseren til å rette blikket utover, er i beskrivelsen av Kohokvinnene. Kohokvinner får ikke lov til å ha håret løst, men må alltid gå med oppsatt hår for å ikke tiltrekke mannen. Man kan ikke unngå å se visse likheter med muslimske kvinner. Noe av Turtschaninoffs litterære styrke er at hun tegner opp likheter mellom klostersamfunnet og andre virkelige samfunn.

To feministiske scener

To sterke scener i romanen er Rosens ofring og Haggans frigjørelse. Førstnevnte scene dreier seg om Rosen, et navn en av kvinnene i klosteret tildeles for å ta vare på kvinnens hemmeligheter. Hun er «Jungfruns» høye beskytter. Når mennene, med Jais far i spissen, ankommer øya for å hente Jai, gir ikke kvinnene seg uten kamp. Mennene har glinsende sverd, men det hjelper ikke mye når dødens og kunnskapens gudinne, Haggan, etter hvert lurer. For å oppholde mennene slik at de ikke skal bli sinte og drepe kvinnene, ofrer Rosen seg. Hun viser seg naken, hvorpå alle i rommet, menn som kvinner, blir henført av hennes vakre ytre. Hun tar med seg en utvalgt mann, låser døren etter seg og gir ham sin kropp. Rosen ofrer sin kropp for fellesskapet, for kvinnene, slik at ingen andre må lide som henne.

Den andre scenen foregår i krypten der Haggan holder til. Mennene har tatt seg inn i krypten og leter etter skattkammeret, men skjønner fort at det er et gravkammer de befinner seg i. Noen av de yngre jentene har gjemt seg i krypten, men dessverre får mennene øye på dem. Kapteinen, den fingerløse, vil at de skal bli lært opp i gledeshusene. Han tar tak i den minste av jentene, Heo, og «hans grova hand pressade sig inn mellan hennes ben». Dette blir for mye for Maresi, som i mellomtiden har gjemt seg nede i krypten, og hun gir seg til kjenne. Kapteinen dytter Heo til side, og sårer Maresi med sverdet sitt. Selv om Maresi er svak, klarer hun å åpne døren til Haggans hule og frigir gudinnen. Kapteinen blir dermed straffet for overgrepet. Haggan dreper mennene og jentene er reddet. Kvinnene kjemper for sine rettigheter og nekter å la noen mann bestemme hvordan en kvinne skal te seg. Feminismen seirer.

Savner nyanser

Til tross for min sympati for forfatterens grep, kan det til tider være en for lettvint løsning å problematisere forholdet mellom kvinner og menn slik det blir gjort i denne romanen. Kvinner og menn står som motsetninger der kvinnene blir et symbol på det gode og mennene et symbol på det onde. Jeg savner en mannsskikkelse som står i kontrast til den onde faren. På en måte kan Vinjan tildeles en slik rolle. Etter at faren til Jai falt i døden fra et stup, velger nevøen til faren å late som om ingenting har hendt. Han ønsker ikke å ta Jai med tilbake for å straffe henne for å ha rømt hjemmefra. Vinjan kan derfor være en motsetning til mannsjåvinisten. Jai ser også annerledes på ham, og legger hatet til side: «Men du har aldrig sett på en kvinna så som andra män gör. Det märker vi» (s. 171). Likevel har Vinjan liten plass i romanen, og leseren blir ikke noe videre kjent med ham.

 

2



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.