Nominert til nordisk pris: Skrímslaerjur (Monsterkrangel)

Bøkene er resultatet av et samarbeid mellom den islandske forfatteren og illustratøren Áslaug Jónsdóttir, den svenske forfatteren Kalle Güettler og den færøyske forfatteren Rakel Helmsdal, og rettes mot en aldersgruppe på 2 – 6 år. En sceneversjon av tre av Monster-bøkene ble satt opp på Islands nasjonalteater i 2011.

Serien forteller historien om et tidvis turbulent vennskap mellom de to hovedpersonene – Veslemonster og Store Monster. Begge to er svarte, runde klumper – den lille har skarpe, små tenner, røde, små sko og en matchende potetnese, mens vennen hans er dobbelt så stor, med cirka fire tenner, lang, grønn nese og vel så lange, grønne sko. Disse karakteristiske trekkene spiller en viktig rolle både i det tekstlige og det visuelle forløpet i Skrímslaerjur.

I likhet med forgjengerne er Skrímslaerjur en ”komplett” billedbok, i den forstand at vi oppfordres til å lese teksten så vel som bildene. Faktisk bør bøkene bokstavelig talt leses fra perm til perm. Lesingen starter med bildet på forsiden, der fire farger (rødt, grønt, svart og hvitt) brukes til å fremstille monstrene som generelt gretne, mens et enkelt svart og rødt bilde på tittelsiden favner temaet for boken: en krangel.

Det minimalistiske hendelsesforløpet er enkelt. Monstrene kjeder seg. Og ikke nok med det – de kjeder seg med store bokstaver. De forsøker seg på ulike leker, men hver eneste lek leder opp til en stadig mer intens utveksling av fornærmelser, som først dreier seg om skoene og nesene deres, for så å sirkle inn deres respektive størrelse og personlighetstrekk. Til slutt blir Veslemonster kalt for en ”skrikerunge” som trenger bleier, og da får Storemonster seg en ordentlig knyttneve i ansiktet. Storemonster løper hjem, mens Veslemonster står igjen i øsregnet med svart samvittighet.

I kjølvannet av krangelen kommer det tre oppslag, der Veslemonster hjemsøkes av en rekke ”hva om”-scenarier som bare blir verre og verre – tenk om vennen blir hardt skadet eller blind – eller hva om han til og med dør? Interessant nok endrer fonten seg, slik at de mulige ulykkeshendelsene og den stigende frykten aksentueres ved hjelp av fasong og størrelse. Det hjelper ikke å gjemme seg i sengen – Veslemonster har mareritt om at han er sperret inne i et hvitt bur. Interessant nok er dette de eneste sidene i boken som er totalt blottet for tekst. Etter denne dramatiske skyldfølelsespassasjen, føles den faktiske forsoningen mellom de to vennene nærmest som et antiklimaks. De møtes idet det slutter å regne, Storemonster  viser fram blåveisen sin og virker verken sint eller fornærmet. Veslemonster – som først er sjenert, men deretter lettet, henter en fruktkurv. I den siste scenen ser vi dem spise epler sammen (røde og grønne, så klart) og utveksle komplimenter til hverandres farger.

Skrímslaerjur tegner opp et kjent scenario fra lekeplassen: en krangel oppstår på grunn av kjedsomhet, men så kommer forsoningen, og alt ender godt. Den viktigste delen av Skrímslaerjur er plassert nøyaktig midt i boken, og det er der vi følger en rekke voldsomme kvaler som kulminerer i Veslemonsters mareritt. Det er også her bildene er brukt mest effektivt. Gjennom hele boken blir faktisk monstrenes sinnstemninger direkte reflektert av været. Det er to små skyer over hodene til monstrene i første scene. De forsvinner mens de leker, blir synlige igjen under krangelen, og fortsetter å tilta. På toppen av spenningskurven, der vennene skilles i raseri, dekker skyene nesten en tredjedel av oppslaget. Det er også her det begynner å regne – noe som ikke nevnes i teksten. Skyene blir større og mørkere for hvert ”hva om”-scenario, og dominerer siden som handler om den verste frykten – nemlig frykten for at Storemonster skal dø. Som kontrast bringer den nye dagen med seg en symbolsk renselse: vi ser restene av de grå skyene, og vannpytter mot en helt hvit bakgrunn. De røde skoene og den røde nesen til den angrende Veslemonster utgjør de eneste fargeklattene. Solen kommer gradvis til syne idet vennene møtes igjen, og på den siste siden i boken er det en regnbue.

Den faktiske plasseringen av monstrene danner enda en visuell symbolikk. De står kun på samme side helt i starten og helt i slutten av historien. I første scene ser vi dem sitte rygg mot rygg. På alle oppslagene som følger, er monstrene delt av midtlinjen – før de gjenforenes i den siste scenen. Da er monsterkroppsspråket synlig endret. Disse eksemplene viser hvor godt boken er designet og tenkt. Faktisk overskygger det visuelle narrativet langt på vei teksten. Det er ganske enkelt langt mer fengslende og bevegende. Til en viss grad er teksten i seg selv også behandlet fra et visuelt perspektiv – særlig når en del av de sentrale ordene vises i en større og mer ujevn font. Det er som om de ropes ut – noe som fungerer godt under selve krangelen. Ellers er teksten langt fra like kraftfull som bildene.

Med sine renskårne karakterer, dristige bruk av svart-hvitt, og dermed desto mer effektiv fargebruk, utgjør Skrímslaerjur en svært forfriskende tilnærming til billedboksjangeren – blottet for søtladen, rosa ynde.  Boken tar også for seg en svært hverdagslig situasjon, og leserne kan lett føle empati for det skyldbetyngede vesenet – på tross av dårlig oppførsel. Den monstrøse krangelen settes også i fin kontrast med det noe neddempede forsoningens øyeblikk. I bunn og grunn gir monstrene oss en god leksjon i hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.

Anmeldelsen er oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid.

• Skrímslaerjur er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.
• Les mer om prisen og de nominerte her.