Tittel: Stina med den store dynen (Stína Stórasæng)
Tekst: Lani Yamamoto
Forlag: Crymogea
Årstall: 2012

Nominert til nordisk pris: Stina med den store dynen

Stina med den store dynen (Stína Stórasæng) er første islandske bok av Lani Yamamoto, forfatteren av tre bøker om Albert (2001-2006).

stina votterStina med den store dynen mottok den islandske illustrasjonsprisen Dimmalimm i 2013, og skal utgis i England senere i år. Interessant nok kunne den islandske utgaven av Yamamotos bildebok kjøpes sammen med lesevotter i ull. Det var litt av en genistrek, for det hjalp leseren til å leve seg inn i livet til en jente som er livredd for kulde – en jente som tar i bruk både kreativiteten og lag på lag med strikkeplagg for å holde seg varm. En jente som har en stor dyne til bestevenn – dynen som er nevnt i tittelen.

Det første bildet av Stina får vi se på omslaget, som er trukket i lin. Hun er pakket inn i en genser, har trukket en lue godt ned over ørene, samt et grønt skjerf som dekker ansiktet helt opp til øynene. Det lille portrettet er omgitt av et tett flettemønster, som glir fint inn i det helhetlige designet på denne nydelige boken. Det peker også mot noe av det sentrale i historien og gir oss et glimt inn i livet til en jente som bor alene i en polstret verden. I den korte innledningen får vi vite at Stina aldri spiser is, at hun aldri svømmer og at hun trives best hjemme under dynen. Så blir vi med på hennes møysommelige forberedelser til vinteren – hun hamstrer mat, bøker og redskaper, før hun gir seg i kast med det som ligner vanlige vinteraktiviteter – hun leser, baker, strikker, finner opp ting og sover. Stinas drømmeløse søvn utgjør faktisk en sentral scene i boken, der den hvite dynen dekker et helt oppslag. Denne scenen leder fram til noe som skal vise seg å bli et gjennombrudd i livet hennes – ”dvalen” blir avbrutt av et uventet besøk av to barn. De tre tilbringer tid sammen, og de nye opplevelsene gjør at Stinas verden rystes litt. Som resultat må hun samle alt sitt mot, og går ut for å bokstavelig talt smake på vinteren. På det siste bildet i boken ser vi henne innpakket i en kåpe som er laget av den store hvite dynen, og med luen og skjerfet vi kjenner igjen. Det er til forveksling likt bildet på forsiden, men på dette bildet smiler hun.

Teksten i boken er ganske kort og deskriptiv – bildene må sies å spille en større rolle enn ordene. Rene farger og tydelige former er karakteristisk for Yamamotos minimalistiske stil. Fargene er duse og for det meste kalde. Det eneste unntaket er en varm gulfarge som fyller hele oppslaget der Stina ligger godt innunder dynen med en bok – det tryggeste stedet hun kan være. Omgivelsene vi ser mest til er imidlertid fremstilt i hvitt eller ulike blåtoner, noe som er med på å formidle en følelse av ro, men også kulde. Blåfargen er brukt til å avbilde verden utenfor, mens Stinas leilighet er hvit. På den ene siden gir dette boken et rent og tydelig preg, noe som understreker det pene og helhetlige designet. På den annen side fremhever det følelsen av tomhet. Et og annet møbel dukker opp her og der i et slags vakuum – interiøret er skildret i kraft av sitt fravær. Det at komfyren, sengen, kjøleskapet og vinduet er frakoblet fra sine naturlige omgivelser, bærer bud om Stinas tilbaketrukkethet. Hun bor alene. Familien nevnes aldri. Hun følger med på omverdenen (barn som leker, månen på himmelen) som om hun så på tv. De to verdenene er helt tydelig adskilt.

Hun er alene, men er hun ensom? Kjernen i boken er alle måtene Stina viser sin oppfinnsomhet på – alt hun skaper og konstruerer. Det er viktig å understreke at de ulike instruksjonsarkene ikke bare er dekorative – de gir en ny dimensjon til historien. Steg-for-steg-tegninger av oppfinnelser som en automatisk brødrister (en komplisert innretning som blant annet involverer en fiskestang), en tåvarmer, et resirkulert gulvteppe og et dobbeltsidig kjøleskap bidrar også til å gjøre boken mer interaktiv og trekke leseren inn i Stinas verden. Kakaoppskriften og fingerheklings-instruksjonene oppmuntrer leseren til å bli med på leken, akkurat som i historien – der de bygget bro mellom Stina og de to barna som ble føyset innendørs av et iskaldt vindkast (det er ingen dialog, men barna drikker kakao sammen, synger og utveksler ideer – Stina lærer å plystre med fingrene, og gjestene lærer å fingerhekle).

En jente som lever uten foreldrene sine og støtter seg til sin egen oppfinnsomhet, bringer tankene til Pippi Langstrømpe – skjønt i Yamamotos bok er protagonisten snarere som Pippis innadvendte tvilling. Frykten for å fryse, den påfølgende turen ut, hvor hun interagerer med andre barn, fungerer godt som en metafor for sosial usikkerhet. Stinas oppfinnsomhet kan også anses som et dekke for en slags engstelig selv-sysselsettelse. Det interessante er at selv om man kan spore en merkbar endring i jentas holdning etter det uventede besøket, så tilbyr ikke boken noen rask løsning eller lykkelig Disney-slutt. Det mest påtagelige er at selv om Stina riktignok beveger seg ut, så ser vi henne ikke base i snøen sammen med andre barn. I stedet får vi se et svært poetisk bilde der hun står innpakket i den hvite dynejakken og fanger snøfnugg med tungen, i silhuett mot den blå nattehimmelen. Hun er alene. Det er enkelt nok å lukke boken, men Stinas verden etterlater et inntrykk som det er vanskeligere å glemme. De omhyggelig designede og illustrerte sidene rommer et flettverk av tråder.

stina 2

 

Anmeldelsen er oversatt fra engelsk av Heidi Sævareid.

Boka er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.

Les mer om prisen og de nominerte her.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.