Nordisk råds pris 2019
(Stockholm): Norske Kristin Roskifte vant Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur med Alle sammen teller. Andre prisvinnere syntes det var ting som telte mer enn å vinne en pris.
– Takk til juryen for at det går an å vinne med en tellebok!
Dette sa Kristin Roskifte under Nordisk råds prisutdeling i Konserthuset Stockholm i går kveld da det ble klart at hun hadde vunnet prisen for barne- og ungdomslitteratur. Det gjorde hun med Alle sammen teller, en tellebok som etter hvert som man blar også blir en myldrebok.
Deretter takket hun leserne, og samboer og redaktør Svein Størksen i Magikon forlag. Det lille forlaget har med tiden mottatt flere priser, deriblant gjentatte ganger prisen for Årets vakreste bok. Og nå altså selveste Nordisk råds pris.
Humoristisk og humanistisk
Den svenske statsministeren Stefan Löfven beskrev i innledningen til prisen hvordan lesende barn er et helt annet sted enn det foreldrene tror, de er faktisk i Hogwarts eller i borgen til Ronja og Birk. Og det kan oppleves opprivende når mamma og pappa sier at barna må flytte seg fra sofaen til sengen, altså gå og legge seg, når alt man vil er å vite hva som står på neste side.
Dette er i særdeleshet sant for Alle sammen teller, der leseren hele tiden kan oppdage nye forbindelser mellom personene, etter hvert som folkemengdene blir stadig større, men hvor flere gjennomgangsfigurer opptrer. Det er helt avgjørende å få bla til neste side og se hva som foregår der.
Juryen uttalte da også om den «poetiske og humoristiske vinnerboken» at man kunne lese den hundre ganger og fremdeles oppdage noe nytt.
Til Barnebokkritikk sa Kristin Roskifte:
– Det er selvfølgelig fint på alle måter for meg å vinne denne prisen, og det er supert at boka blir mer synlig. Men aller mest motiverer dette meg enormt til å fortsette å lage bøker!
– I tillegg til den originale formen tenker jeg på det som en dypt humanistisk bok, idet den er inkluderende både i antall («alle») og på individnivå; den bringer små historier om enkeltpersoner som kan ha sitt å stri med, men også sine små lykker og forventninger. Har du tenkt det samme?
– Ja, absolutt, det humanistiske var med helt fra starten. Jeg brukte egentlig tallene til å si noe om menneskene, og ikke omvendt. Det ble en slags kontrast mellom de forutsigbare tallene og det uforutsigbare – menneskelige – ved menneskene, sier Kristin Roskifte.
Du kan lese Barnebokkritikks anmeldelse av vinnerboken her.
Alt har en pris
Galla-aftenen i Stockholms konserthus var ellers preget av blandede følelser. Da presidentparet fra Nordisk råd, Hans Wallmark og Gunilla Carlsson, åpnet showet, erklærte de at det var god stemning og ønsket oss velkommen til et bærekraftig arrangement. Den norske statsministeren Erna Solberg satt og smilte så friskt der i de fremre radene med sin stripete kjole i lilla, rosa og turkis – hun måtte ha oversett det som sto i invitasjonen om svart antrekk. Det velopplagte orkesteret Västerås Sinfonietta med sin fortreffelige og energiske dirigent Cathrine Winnes bød på flere feiende flotte numre. Det var ganske riktig god stemning så langt øyet rakk.
Men da Greta Thunberg vant miljøprisen, kom to unge kvinner som bare presenterte seg som skolestreikere opp på scenen i hennes sted, siden Thunberg var opptatt på en annen kant av kloden. De to bragte en hilsen fra Thunberg, der hun takket Nordisk råd, men valgte å ikke ta imot prisen. Hennes mening var at vi trenger ingen flere priser, vi trenger at politikerne i de nordiske landene lytter til klimaforskerne og begynner å handle.
Også danske Jonas Eika som vant Nordisk råds litteraturpris valgte å benytte anledningen – der alle de nordiske statsministrene var samlet – til å kritisere i første rekke den danske statsministeren Mette Frederiksen for å ikke ta et oppgjør med statsrasismen og for å drive en nedbrytende innvandringspolitikk. Han henvendte seg så til alle de nordiske landenes ministre med det samme budskapet: I disse rike landene må vi klare å føre en mer inkluderende og human politikk, vi må gå inn for en solidarisk omfordeling.
Det er altså slutt på de dager man gjorde gode miner til slett spill på galla-aftner. Nå kan det se ut som om det er nettopp i de største og såkalt fineste anledningene man påkaller oppmerksomhet, fordi det ganske enkelt ikke er tid til å bekymre seg over hvorvidt noen føler seg tråkket på tærne eller har fått spolert en aften som ellers begynte så bra. Det er interessante takter.