Nordover. Med Nansen mot Nordpolen. Første Fram-ferd

VISUELT TILGJENGELIG BRAGD

Noen utrolige historier tåler både å bli fortalt om igjen og om igjen, og i et nytt og tidsrelevant formspråk

Ikonet Nansen
Han er avbildet på en rekke frimerker og nærmere tretti norske gater eller veier bærer navnet hans. Ingen annen person er det skrevet så mange norske biografier og bøker om for barn som Fridtjof Nansen (1861-1930). Zoologen, vitenskapsmannen, polfareren og fredsprisvinneren ble til og med begravd på selveste 17. mai. Snakk om nasjonal timing. Som Jonas Bakken peker på i sin omtale av Alexander Wistings faktaløvebok Fridtjof Nansen (2004), så er det en annen Nansen enn den modige og maskuline Wisting skriver fram som etterlikningsverdig. Bakken konkluderer med at når

Wisting til slutt skal oppsummere Nansens liv i to ord, er det ikke mot og utholdenhet, men ”nysgjerrighet og nestekjærlighet”. Den harde Nansen har blitt et mykt forbilde for barn av vår tid.”

På denne bakgrunn er det interessant at når Bjørn Ousland griper fatt i stoffet Nansen, er det nettopp den hardbarkete polfareren han vil formidle noe om. At Ouslands bok ikke blir en nasjonalistisk kropps- og herdingsbok, skyldes to særskilte forhold. For det første er Ousland opptatt av Fram-ferden som vitenskapelig ekspedisjon og eksperiment. For det andre benytter han seg av all sin erfaring som tegneserieskaper, tegner og illustratør og blander det komiske glimtet i både tekst og bilde med dokumentarisk strek og etterrettelig informasjon. På Ouslands hjemmeside kan man lese at stilen hans er inspirert av amerikanske, humoristiske tegneserier. Han benytter seg av overdrivelser og forenklinger, og teknikken kombinerer penn med fargeblyant og akvarell.

Historietegneren – og formidleren
Denne kombinasjonskunsten har Ousland også erfaring med gjennom sitt samarbeid med blant annet Jon Ewo. Sammen er de prisbelønt for de originale biografiene om henholdsvis William Shakespeare (Vil den virkelige William være så snill å reise seg! (2003)) og kong Håkon Sverreson (Fortellingen om et mulig drap, et spørsmålstegn av en biografi (2007)). Han har også illustrert Margit Løyland og Unni Løkkebøs Aschehougs illustrerte norgeshistorie (2005).

Hvordan fungerer så den humoristiske og realistiske streken i boken om Nansens polferd? Etter min mening fungerer det godt, og jeg skal forklare hvorfor. Nordover. Med Nansen mot Nordpolen er en fag- og bildebok. Hvert oppslag har heldekkende bilder. Ofte er tegninger av ulike scener plassert i samme oppslag, og innimellom har oppslagene karakter av tegneserie. Tegneseriesekvensene er særlig brukt for å framheve spenning og dramatikk. For eksempel i framstillingen av den ofte gjenfortalte episoden der Nansen og Hjalmar Johansen møter en sulten isbjørn, eller den nesten like kjente episoden når de ser kajakkene drive av sted og Nansen kaster seg i det iskalde vannet, svømmer etter dem til han får tak og lemper seg om bord. Det å vie disse episodene mye oppmerksomhet har Ousland felles med mange av de barnelitterære biografiene om Nansen. Og selv om ikke Ousland oppgir kildene han støtter seg på, vil jeg tro han både har lest Nansens egen, og godt iscenesatte, framstilling av ekspedisjonen (Fram over Polhavet fra 1897), men kanskje også en av Jon Sørensens Nansen-biografier (Fridtjof Nansens Saga fra 1931 eller Fridtjof Nansen. En bok for norsk ungdom fra 1932).

Men vi skal, som nevnt, huske at denne boken ikke bare er et anekdotisk portrett av den modige Nansen, men også en bok om ekspedisjonens vitenskapelige siktemål. Bokens satsblad tydeliggjør det. På forsatsen finner vi detaljerte tegninger av polarskuta Fram. Én tegning viser båten ovenfra med de ulike rommene i båten, og en annen viser båten fra siden med blant annet plassering av master, maskiner og ror. Satsbladet bakerst i boken viser et stort kart med ulike reiseruter tegnet inn (båtens reiserute og Nansen og Johansens reiserute etter at de forlot båten) og et mindre kartutsnitt med detaljer fra siste del av Nansen og Johansens ferd. De vitenskapelige sidene ved ekspedisjonen er også ivaretatt i oppslagene ved at saker og ting som trenger ytterligere forklaringer blir hentet opp både i tekst og bilde. Det kan gjelde utstyret Nansen hadde med seg eller dyre- og fuglelivet som møter ham. Ekspedisjonen er også et eksperiment, og Ousland er særlig opptatt av å få fram at Nansens mot ikke bare har å gjøre med det å overleve i isen, men også har med forskning å gjøre. Det poengteres stadig at Nansen tenkte på en ny måte når han satset på at Fram skulle drive mot Nordpolen med isen og havstrømmen. Og selv om det er Hjalmar Johansens og Nansens tosomme ferd som fyller mest i boken, så legges det i formidlingen av denne også vekt på at Nansen var opptatt av ekspedisjonen som et forskningsprosjekt.

Oppslagets dramaturgi
Oppslagene i boken er som et konglomerat av ulike scener og ulik type informasjon. Tegneserieoppslagene utgjør de mest fortellende delene. De andre oppslagene kan kanskje sammenliknes med eller beskrives som en type plansjer. Plansjen er en veletablert og visuell kunnskapssjanger. Oppslaget som viser hvordan Nansen og Johansen tar seg fram over isen, illustrerer dette. Leseren blir her møtt av to hovedscener som utspiller seg over begge sidene. Den ene i oppslagets øverste halvdel og den andre i nederste halvdel. Hovedteksten til oppslaget er delt i tre sekvenser. Den leses med best utbytte i tradisjonell leseretning. Oppslaget inneholder også tre kvadratiske tekst- og illustrasjonsbokser. Én inneholder en liste over utstyret de to hadde med seg, en annen forklarer hva hundespann er og en hva en råk er. All denne uthevete informasjonen er relevant for hovedteksten som blant annet handler om hvordan Johansen ”plumper uti” en råk mens de er i ferd med å krysse den. Denne hendelsen er også forbundet med den kanskje mest siterte Nansenreplikken, og denne er viet et siste bildeutsnitt i oppslaget. Nederst til høyre ser vi en tegneserierute med en frysende Hjalmar Johansen (krøllete streker rundt kroppen) og et nærbilde av Nansen i profil som i en snakkeboble utbryter ”vi er da ikke kvinnfolk heller!”.

Jeg vil tro at ikke bare dette, men også bokens øvrige oppslag, vil kunne utfordre, more og stimulere unge lesere i møte med et menneske og et prosjekt som kanskje virker hinsides all fornuft også i våre dager.