Tittel: Norges konger
Tekst: Ole Røsholdt
Illustratør: Anders Kvåle Rue
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2004
Antall sider: 119

Norges konger

Kongelige fakta

At kongestoff kan være mer enn kornete paparazzibilder og intervjuer med Sven O. Høiby, er Ole Røsholdts seneste historiebok i serien Bokormen Fakta et godt eksempel på. Norges konger er en informativ bok for barn i barneskolealder om det norske – og dels det svenske og det danske – kongehuset fra Harald Hårfagres tid og fram til i dag. Sammen med Anders Kvåle Rues illustrasjoner tegner Røsholdts tekst en serie treffende portretter av en håndfull mennesker som har hatt en enormt stor betydning for det norske folks skjebne. Det er ikke enkelt å presentere en persons liv og død på kun 15 linjer, og til tider er Røsholdt nødt til å ta noen snarveier i de historiske forklaringene, men i hovedsak har han et godt grep om sitt stoff og får fram både de viktigste opplysningene om og personligheten til de norske monarkene.

Ole Røsholdt har lenge vært en trofast leverandør av historiebøker for barn og unge, og denne gangen har han i samarbeid med illustratøren Anders Kvåle Rue tatt for seg de norske kongene, eller rettere sagt de norske monarkene, da dronning Margrete neppe kan kalles en konge. Norges konger er adaptasjon av Røsholdts og Rues bok med samme tittel fra 1997, ”forkortet og omarbeidet for yngre lesere”, som det står på kolofonsiden. Boka skildrer alle monarker som har regjert over Norge siden samlingen av riket i 875, inkludert alle de svenske og danske unionsmonarkene. Dette enorme stoffet har Røstholdt og Rue klart å presse inn en en stram og oversiktlig komposisjon: De 58 monarkene presenteres i kronologisk rekkefølge etter sin regjeringstid, og hver av dem tildeles to boksider, én med tekst og én med illustrasjon. 

Det er altså ikke store plassen Røsholdt har til rådighet til sine biografier. På omkring 15 korte linjer må han få plass til den enkelte monarkens slektsforhold, oppvekst, død, personlighet og gjerninger som monark, og i tillegg må han også ofte forklare den historiske bakgrunnen for monarkenes skjebne. Røsholdt har funnet en god løsning på dette plassproblemet: Han velger ut ett definerende trekk ved hver monark, som brukes både til å karakterisere dennes personlighet og til å velge ut hvilke faktaopplysninger som skal inkluderes. I tekstene om de gamle vikingkongene er det nesten alltid tilnavnet som er det definerende trekket. Teksten om Eirik I Blodøks er et godt eksempel. Røsholdt forklarer tilnavnet Blodøks med at Eirik var ”vill og grusom”, og han framstiller Eiriks liv som en serie av grusomme gjerninger: ”Eirik drepte flere av brødrene sine mens faren ennå levde”, etter farens død ”falt to til i kamp med Eirik”, og på sine gamle dager ”plyndret han i Irland og Frankrike og langs den engelske kysten” (s. 6). Den samme vinklingen går igjen Rues illustrasjoner, og portrettet av Eirik I Blodøks viser en morsk viking med en lite tiltalende hjelm og – ikke overraskende – en øks i hånden. Dette ensidige perspektivet i tekst og illustrasjon kan til tider virke noe karikerende og unyansert, men gitt bokas rammer er det et nærmest nødvendig grep for å gi et så komplekst stoff en håndterlig form. Dessuten bidrar det til at de ulike monarkene får hver sin distinkte personlighet, noe som gjør at stoffet sitter godt i minnet lenge etter at man har lagt fra seg boka.

Til tider kan imidlertid den tilmålte plassen bli for liten, selv for en dreven skribent som Røsholdt. De fleste personer han omtaler, levde i en mer eller mindre fjern fortid, under samfunnsforhold som skiller seg radikalt fra dagens Norge, og den skjebnen de fikk, var i stor grad bestemt av større historiske prosesser. Røsholdt må derfor tidvis nevne historiske begivenheter han ikke har plass til å forklare godt nok. Resultatet blir en stikkordsmessig framstilling som fungerer greit hvis man allerede kjenner stoffet, men som vil kreve ekstra forklaringer for en som møter emnet for første gang. Ett eksempel er følgende kirkehistoriske sprint i teksten om Frederik I:

    På denne tiden ble mange påvirket av Martin Luthers angrep på den katolske kirken, og bispene krevde at Frederik skulle fengsle dem som ville utbre den nye troen. Men kongen beskyttet Luthers tilhengere. Kirken mistet makt, og Frederik kunne overta en god del av Kirkens inntekter. (s. 80)


Her vil nok en barneskoleelev trenge hjelp fra en historiekyndig voksen for å forstå hvordan Luthers lære kunne hjelpe kongen til å ta makt og eiendom fra kirken. Men selv om Norges konger inneholder en del slike plassbesparende snarveier, er dette i det store og hele en vellykket bok. Røsholdts tekst og Rues illustrasjoner understøtter hverandre og tegner en rekke sterke portretter av noen av norgeshistoriens viktige personer. Den ryddige komposisjonen gjør dessuten at boka både kan leses fra perm til perm og fungere som oppslagsverk. Og hvis teksten noen steder blir for knapp, kan kanskje leseren bli inspirert til å finne mer stoff andre steder. Det vil neppe være skadelig.



Skrevet av:

Kommentarer