Nothomb, Amélie – fra Sultens biografi

Jeg begynte å lese mye for å kunne beundre ofte

Døden som livet innebar skremte meg. Til trøst forlangte jeg et overmål av kjærlighet. Som en middelaldersk hersker, som piner sine undersåtter med urimelige skattbyrder, forlangte jeg umenneskelige kjærlighetsavgifter av mine favoritter: jeg tvang dem bokstavelig talt i kne.
De lot det velvillig skje, men jeg synes aldri deres gaver var tilstrekkelige. Inge var død og kunne ikke lenger gi meg kjærlighet. Så jeg vendte meg mot den mest fullkomne av alle kvinner: min mor.
Jeg hengte meg rundt halsen hennes.
– Mor, vær glad i meg.
– Jeg er glad i deg.
– Vær enda mer glad i meg.
– Jeg er veldig glad i deg.
– Vær mer glad i meg enn det.
– Jeg er så glad i deg som man overhodet kan være glad i et barn.
– Vær enda mer glad i meg enn det!
Plutselig fikk moren min øynene opp for uhyret som holdt rundt henne. Hun så trollet hun hadde født, hun så sulten i egen person, med de umåtelige øynene, som forlangte å mettes med uhorvelige mengder.
Utvilsomt inspirert av mørke krefter sa min mor noen ord som enkelte kanskje ville ta som et tegn på ubarmhjertighet, men som var uttrykk for en uomgjengelig fasthet, og som kom til å spille en vesentlig rolle i mitt senere liv:
– Du må vinne meg hvis du vil at jeg skal være enda mer glad i deg.
Ordene gjorde meg indignert. Jeg brølte:
– Nei! Du er moren min! Jeg behøver ikke å vinne deg! Du har plikt til å være glad i meg!
– Det der eksisterer ikke. Ingen er forpliktet til å være glad i noen som helst. –Kjærlighet må fortjenes.
Jeg segnet om. Det var den dårligste nyhet jeg noensinne hadde hørt: jeg måtte vinne moren min. Jeg måtte fortjene hennes kjærlighet og alle andre kjærligheter.
Altså var det altså ikke nok å stå frem og forlange å bli elsket. Altså var jeg altså ikke av guddommelig essens. Altså hadde jeg altså ikke rett til de faraoiske dosene kjærlighet som jeg gjorde krav på. Dette skred av altså slo meg overende.
Vinne moren min: det skulle neimen ikke bli lett. Hvordan kunne det gjøres? Ingen anelse.
Enda mer graverende: jeg måtte fortjene kjærligheten. Jeg var som den engelske kongefamilien idet den fikk vite at den skulle betale skatt: hva? Er meg ikke alt forskyldt?
Dessuten kjente på meg jeg at jeg ville trenge altfor mye kjærlighet: en skarve porsjon ville ikke strekke til. Jeg måtte gjøre meg fortjent til umåtelige mengder kjærlighet. Kort sagt, jeg måtte legge meg i selen.
Jeg hadde foran meg en enorm oppgave. Og jeg innså det som skulle vise seg, og som skulle vise seg med stadig større klarhet: jeg ville måtte anstrenge meg her i livet. Jeg ble utmattet alt av tanken.

Heldigvis hadde jeg Juliette. Med henne var overdådigheten absolutt, betingelsesløs.
Hun var vidunderlig. Hun skrev dikt som var innfattet i ubegripelige adjektiver. Hun flettet alltid blomster inn i det lange håret sitt. Hun sminket øynene sine og karakterboken sin. Hestene likte henne. Hun sang ikke falsk. Hun hadde slåss i duell mot en type i klassen sin som hadde kuttet over fingeren hennes. Hun kunne kaste pannekaker opp og snu dem i luften. Hun var nesevis med de voksne.
Hun tok pusten fra meg.
Foreldrene våre roste henne fordi hun leste Théophile Gautier. Det tok jeg som et hint om hvordan jeg skulle vinne moren min.
Jeg bestemte meg for å lese bøker skrevet for eldre enn meg. Jeg leste De elendige. Jeg elsket det. Cosette forfulgt og utbyttet av Thénardier-paret, det var vidunderlig. Javert’s jakt på Jean Valjean fascinerte meg.
Jeg hadde lest for å bli beundret. Nå leste jeg, og oppdaget at jeg beundret. Å beundre var en utsøkt beskjeftigelse, den prikket i hendene og gjorde det lettere å puste.
Lesingen var beundringens mest utpregede oppholdssted. Jeg begynte å lese mye for å kunne beundre ofte.

Oversatt av Anne Marit Ribi