Ny og fabulerende vri på Bukkene Bruse
Boktittel: Bukkene Bruse vender tilbake
Forfatter: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Gry Moursund
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 48
Små og store vil i sommer få et sjarmerende gjensyn med de elleville bukkene Bruse, i Gry Moursunds lekende strek. Og det går ikke helt som man kan forvente …
Bukkene Bruse vender tilbake er oppfølgeren til den store bildeboksuksessen Bukkene Bruse på Badeland (2009), der det gamle folkeeventyret blir gjenskapt i moderne og fargesprakende omgivelser. Bearbeidelsen fra tradisjonelt eventyrstoff til et nytt fenomen som badeland var særdeles vellykket og bød på lattervekkende krumspring og kontraster.
Bukkene Bruse vender tilbake er ikke like berusende lattervekkende som den forrige boken, men det er fortsatt mye å glede seg over.
Gammel kjenning på gamlehjem
Der badesklien i Bukkene Bruse på Badeland var en humoristisk og moderne rekvisitt for fossen i eventyret, er gamlehjemmet “Skogens ro” lokasjonen for mesteparten av handlingen i Bukkene Bruse vender tilbake. I et hjem fullt av pleietrengende og demente dyr med menneskelige egenskaper er humorpotensialet stort, spesielt når et lettere rabiat og aldrende troll har flyttet fra brua og lagt seg frivillig inn på hvileresidensen. Uventet nok er det bukkene selv som oppsøker trollet, de har blitt eldre og litt tøffere nå, spesielt den mellomste, som sier: “(Trollet) blir sikkert glad for å få besøk, det er dødskjedelig på sånne hjem, asså”. Og hva er vel bukkene Bruse uten trollet? Spørsmålet er bare om alle barn i 3–4 til åtte års alder er like fortrolige med gamlehjemmet som badeland. Boken kunne uansett tjent på å tydeligere etablere et typisk ”stille og rolig” miljø; fra første sekund i besøket er det fullt leven med trollet som brøler: «NÅ KOMMER JEG OG TAR DERE!» Slik ville kontrasten mellom det etablerte og det uvanlige kommet bedre frem. Det er jo nettopp i denne inkongruensen at humor ofte oppstår. Da ville det nok også vært unødvendig å trå til med det overforklarende: “Det sto virkelig ikke bra til på gamlehjemmet”.
Bløtkakehumor
Det er bildenes fortjeneste at gamlehjemmet fremstår som et typisk miljø: Vi ser skrøpelige dyr til sengs og med gåstokk og rullator. Gamlingenes engstelige blikk, ”Mjau” og ”Uhu” røper for så vidt at de er plaget av brølingen til trollet, men sikker kan man ikke være ettersom normaltilstanden ikke presenteres. Badelandet etableres til forskjell først, også gjennom gjenkjennelige og normbaserte rutiner som dusjing og påkledning med en dose karnevalsk humor, før idyllen ødelegges. At trollet er en virkelig trøbbelmaker av en sabotør, er også helt åpenbart når han slipper en trollfjert, tar bomba og skyller hele musefamilier på land i en ellevill slapstick-komedie. I oppfølgeren er det mer usikkert hvor slemt trollet egentlig er utover at han brøler i gangene og stjeler mokkabønner på rommene. Samlet sett blir derfor spenningskurven litt slappere, den potensielle heltedåden mindre, og den avsluttende ”laughter of relief” – der trollet ufarliggjøres, mindre befriende. Bløtkakehumoren står likevel utmerket godt på egen ben, der troll snubler i bukker, stanges i baken, havner oppå trillebord som kræsjer og får en aldri så liten brann i rompa.
Dramaturgisk avvik
Noe har skjedd i eventyret som ikke forløper helt som det pleide. Det gir rom for utforskning i andre kontekster. Det er vittig at i hvert fall en av geitebrødrene bryter ut av det tradisjonelle handlingsforløpet, og spiller på at barna kjenner historien godt fra før. Likevel er overraskelsesmomentet mindre utnyttet i oppfølgeren, og derfor også muligheten for å bli skremt. Teksten røper tidlig at trollet skal dukke opp … og at den mellomste bukken er klar for å stange det.
Eventyrlig strek, men bukker med nye trekk.
I spennet fra utspekulert til rasende, redd og ynkelig krusedull er trollet like suverent portrettert som før. Som tidligere påpekt kan ingen tegne som barn slik
Gry Moursund gjør det. Selv ikke barn. Liten begrensning i bruken av farger kunne ført til kaos, men det er så fint komponert. At boken også må leses på høykant med bilder som strekker seg over dobbeltoppslag, skaper dynamikk i lesningen. De mange fiffige detaljene supplerer teksten på kreative måter og gir mulighet for oppdagelse. Det er likevel mindre bevegelse i oppfølgeren der de tre første oppslagene viser en lik scene. I Bukkene Bruse på Badeland er hvert oppslag en kontrast til det forrige, trollet regelrett flyr ut av siden idet man blar. Illustrasjonene gjenspeiler likevel bare at teksten har en mindre progressiv handlingsflyt. En vesentlig innvendig er at bukkene ikke er seg selv helt like. Borte er ullen i pannen og de karakteristiske spisse geiteørene er ofte tegnet runde som museører. Og hvorfor har den mellomste bukken rynker i pannen? Men kule og sjarmerende er bukkene vitterlig fortsatt.
Etablerte helter med fremtidig kultstatus?
Heltene fra første bok er nå kjendiser som blir gjenkjent på den lokale bensinstasjonen, og er også mer bevisst sin egen status, som i følgende dialog på setra:
– Hvem er dere? spurte røyskattene.
– Dere har nok hørt om oss, sa den største bukken.
– Bukkene Bruse fra eventyret!
– Har dere vært på tv? spurte røyskattene.
– Vi har vært med i Asbjørnsen og Moe, sa bukkene.
– Hva er det for noe? sa røyskattene. – Hvilken kanal er det?
Kløften mellom (utdaterte?) folkeeventyr og et oppvoksende tv-publikum er metalesning mest for de voksne. Det tilfører teksten en verdifull dybde, også fordi småbrødrene Bruse selv er lei tilværelsen som statiske eventyrfigurer. Utlandet (Berlin!) frister som feriested mens den gode, gamle setra bringer frem kommentaren: «Æsj! (…) Det tre-eige fjellet”. Kontrasten mellom det nye og det gamle er morsom, også for de minste leserne. Den eldste bukken er på sin side forsvarer av tradisjonen og lokker med vaffelspising. Men setra, som et forgangent nasjonalromantisk symbol i fjellheimen, er talende nok stengt (i Norges jubileumsår). Trollet under brua er ikke lenger hjemme som et nødvendig element i eventyret slik det alltid har utspilt seg, men har tatt et langt sprang til den moderne velferdsstaten. Som trehundre år gammelt troll er det kanskje på tide å legge seg inn på gamlehjem. Brødrene Bruse er samtidig, kanskje helt nødvendige, tradisjonsformidlere, både i og utenfor bokens univers. Nettopp i vittige brudd mellom et fastlåst eventyr og nye impulser, er nasjonalarven sikret som levende barnelektyre. For de fleste små barn er vel Rørviks og Moursunds festlige bukker nå den primære referanse på hva bukkene Bruse egentlig er. Vi burde ikke trenge å vente fem år til for en oppfølger i dette gullkonseptet.
Bra anmeldelse!