Ny vri på velkjente metaforer

Ny vri på velkjente metaforer

Boktittel: Dei blå revane

Forfatter: Mary Bente Bringslid

Illustratør: Inger Lise Belsvik

Forlag: Det Norske Samlaget

Årstall: 2003

Antall sider: 71

Barnedikt er en egen genre innen poesien. Der voksenpoesien ofte kan være vanskelig tilgjengelig og

Barnedikt er en egen genre innen poesien. Der voksenpoesien ofte kan være vanskelig tilgjengelig og kreve en stor grad av konsentrasjon før du får det enkelte dikt i tale, løper det rimede barnediktet mot deg og forteller med en glad og leken tone at livet er lett og lystig, og at ord er morsomme å smake på.

Debutanten Mary Bente Bringslids diktsamling Dei blå revane er utsøkt komponert. Diktene er ordnet i fire seksjoner: Dagen kjem, Troll i ord, Dyr i skrift, og Lampedraum. Dermed er det allerede antydet hva samlingen innholdsmessig kretser om, døgnet, lys og mørke, dyr, og ord. Innenfor hver seksjon er diktene ordnet slik at de innbyrdes taler til hverandre. ”Dagen kjem” (som er en variant av Prøysenes ”Du skal få en dag i mårå”) blir tiltalt av de etterfølgende diktene ”Morgon i Bergen” og Sekund”. Dermed utfyller diktene hverandre og bygger opp sitt helt eget univers – parallelt med vårt, men mer fantastisk. Inger Lise Belsviks illustrasjon av den runde klokka som også kan være en jordklode, fremhever det sykliske som et fellestrekk mellom disse tre diktene, og mellom jordkloden og klokka, og rommet og tiden – alt illustrert og forbundet gjennom den runde formen.

Bringslids styrke er at hun setter fantasien i svingninger, så blir det opp til den enkelte leser og tilhører og la diktet spille videre. ”Lyder du til ord med begge øyro/får du svar” som det heter på baksiden av boka. ”Då hender det ting/Du kan lene deg tilbake/og vente på bokstavtoget/som kjem rundt neste sving//Stig på!/Dei blå revane ventar på deg”. Belsviks blå rever på rosa bunn frister oss til å benytte sjansen, åpne boka og forsenke oss i dette herlige universet.

Men fargerikdommen er bare utvendig. Inni boka er samtlige illustrasjoner varianter i grått. Det ser ut som om originalene er collager der Belsvik har tegnet med grått og hvitt på sort papir og med grått og sort på hvitt papir. Men denne teknikken hadde sikkert blitt mer vellykket dersom trykksverten var sort nok. Nå synes jeg sluttresultatet fargemessig er blitt for grått, selv om motivene kan være spennende nok når surrealistiske sammensetninger av ulike sfærer og størrelsesforhold utdyper diktenes metaforiske sammenstillinger, som for eksempel den ovenfor nevnte jordklode-klokka.

Det karakteristiske for Dei blå revane er forøvrig at diktene innholdsmessig tar utgangspunkt i det velkjente, men spesielt det som det er knyttet spesielle billedrike uttrykk til, uttrykk som ved jevn slitasje etter hvert er blitt tømt for mening. Bringslid fyller disse uttrykkene på nytt, hun gir dem deres gamle betydning tilbake samtidig som meningen blir fornyet. Ta for eksempel diktet om månegutten:

      Måneguten
      Månen smiler alltid til jorda

 

      Han er jordas strålande måneknøtt

 

      Han er eit barn som må følgje mora

 

      Han heng rundt gamle jordmamma støtt
      Månebaby vil kanskje ut

 

      Men jorda held han myndig igjen

 

      Ho seier: – Sjå til å leggje deg i bane, gut

 

    vi har nok av vidløftige månemenn!

Diktets meningsinnhold fremstår som en logisk konsekvens av to faste uttrykk: ”moder jord” og ”mannen i månen”. Begge baserer seg på en påstått likhet mellom mennesket og universets legemer. Og når denne likheten først er postulert, kan vi trekke sammenligningen videre. Diktet forutsetter at forholdet mellom jordas og månens baner ligner forholdet mellom kvinne og mann. Og da mannen en gang må ha vært et barn, blir uttrykket også et bilde på forholdet mellom mor og barn, noe som igjen antyder en linje fra barn til mann. Den metaforiske utviklingen i diktet gir det velkjente uttrykket om mannen i månen en ny og frisk fylde, samtidig som det utsier noe om hva den gamle metaforen forutsetter, og fyller inneholdet med et snev av alvor.

Formelt er Bringslids dikt for barn relativt tradisjonelle. De har ofte et fast rim-skjema og utnytter dessuten ordenes naturlige rytme til fulle, men har forøvrig ofte en fri strofeform. Denne diktformen kan vi føre minst 50 år tilbake i tiden, til rett etter 2. verdenskrig. Den gangen var det et vesentlig poeng at dikt for barn skulle spre glede og trygghet i en utrygg verden. André Bjerkes absurde barnevers skapte lek og glede. Inger Hagerup kunne nok innføre tragiske elementer, som i diktet om den lille baker som bodde på den ytterste øde øy og spiste seg i hjel på krem og syltetøy mutters alene. Men først og fremst formidlet barnediktene lek og glede ved ordenes klang.

Dagens barnedikt har beholdt ordleken som en slags base, det gjelder også for Dei blå revane. Men mon ikke diktene for barn i dag i mye større grad også har et pedagogisk innhold? Bringslid får oss til å se universet, været, tiden, døgnets og årstidenes syklus. Men mer enn å undres over disse fenomenene, lærer vi om dem. Og i motsetning til voksenpoesien, som i høy grad reflekterer over et globalisert samfunn, er Bringslid uhyre forsiktig med å påkalle det alvor som kan gjøre ordleken farlig. Kanskje det er derfor denne anmelder må bekjenne at selv om Dei blå revane er en god diktsamling, og selv om Bringslids dikteriske univers påkaller fantasien, leken og gleden og inneholder en skjult, men vellykket refleksjon over diktet, så oppleves den som litt uvesentlig. Dei blå revane er rett og slett for forsiktig.

Kristin Ørjasæter