Nydelig bok med svak avslutning

Når det verste allerede har skjedd, kan det sette deg fri. Hva har du igjen å frykte? Det er ikke uvanlig at mennesker som har gjennomgått livskriser er takknemlige for erfaringen. De lever mer og er mindre redde. Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Fra bunnen kan det bare gå oppover, og så videre. Men fyndordene gjelder bare til en viss grad. For det første er de avhengige av at krisen faktisk går over. Ingen blir sterkere av å være i konstant kriseberedskap. For det andre finnes det ting som er så vondt at smerten ikke går over. Som når et barn dør. Det er det verste som kan skje.

Voksen ungdomsroman

Marta Söderberg har skrevet en litt annerledes ungdomsroman. Det er hennes femte, men første som utkommer på norsk. Det er en knapp bok, både i omfang og form. Boken er på 100 sider og kapitlene er fortettede. Små øyeblikk ruller litt etter litt ut bakgrunnsteppet for hovedpersonen Biancas tilsynelatende apati. Det er en lettlest og krevende bok på samme tid. Lett fordi man raskt pløyer igjennom den på en time eller to, men krevende fordi hver side må avkodes for å få historien til å bli rik og levende. Det er et format vi kjenner godt fra skjønnlitteraturen, men litt mindre blant ungomsromaner. Og det er heller ikke åpenbart hvorfor boken er kategorisert som dette, utover at protagonisten er en ungdom.

Romanens nåtidsplan er udramatisk. Det er sommerferie og Bianca har fått sommerjobb i et rengjøringsfirma. Det er ikke en jobb foreldrene hadde ønsket for henne, men Bianca vil bare komme seg ut av huset. Hun mangler ambisjoner på egne vegne. Eller enda verre: Hun har et ønske om å straffe seg selv: «det kjentest passande på ein eller annan måte. Eg fortener å plukke sneipar, fortener å skrubbe vekk skit.» Vi vet ennå ikke hvorfor Bianca retter en slik aggresjon mot seg selv, men vi forstår at selvbildet er lavt.

Stykkevis og delt

Til tross for at Söderberg skriver knapt, er romanen rikholdig på motiver. Et av disse er adopsjon. Leseren forstår at familien i boken er traumatisert, og at dette traumet ytterligere kompliseres av at Bianca er adoptert. Når det verste skjer, splittes familien på en måte som forsterker Biancas følelse av å ikke høre til. At hun ikke er en del av familien på ekte. Dette gjøres effektivt med grep som: «sier han som eg kallar pappa» og «ho som eg kallar mamma» i omtalen av foreldrene. Seg selv navngir hun «bytingen». Det er både godt skildret og vondt å lese. «Ja, dette er dotter mi» seier pappa og legg armen om skuldrene mine. Som for å markere kven han meiner, om det ikkje var openbert. (…) Sånn gjorde han aldri med Jimmy»

Biancas ensomhet dirrer mellom sidene. Og den knappe stilen reflekterer inntrykket man får av hovedpersonens emosjonelle tilstand: Hun mangler overskudd til å trekke lange linjer og utbrodere. Hennes fortelling kommer til oss stykkevis og delt. Söderbergs har funnet riktig form til historien hun forteller.

Drapsmotiv

Midtveis i romanen introduseres et parallelt plot for leseren: Drapet på Lisen Vikander. Bianca og hennes jevngamle kollega John får i oppdrag å rydde og vaske ut av leiligheten til det 21 år gamle drapsofferet. Hun ble drept av bestevenninnen Minna som resultat av et intenst trekantdrama. Bianca blir besatt av Minna. Hun leser rettsdokumenter, gamle bloggposter, lytter til avhør. Det er noe hun vil til bunns i, uten at det er åpenbart hva.

Etter hvert forstår leseren at det er seg selv Bianca søker i Minna. «Vi er skuldige begge to. Det renn svart tjøre i oss begge.» Vi har forstått at Bianca har hatt en lillebror, Jimmy, som ikke finnes lenger. Og vi har forstått at Bianca straffer seg selv fordi hun føler skyld. Gjennom fordypningen i Minnas historie forstår vi at hun også føler seg som en morder.

«Det verste har allerede skjedd» kan også leses som en mysterieroman. Fra første side leter leseren etter spor. Hva har skjedd? Det er spørsmålet som driver oss igjennom sidene, og det er elegant gjort. Marta Söderberg kaster stadig ut smuler som gjør at vi følger henne på stien hun tråkker opp. Karakteren John, Biancas kollega, blir en fortrolig. Slik får også leseren vite hvilket traume Bianca bærer på. Relasjonen er fint skildret, og et kjærkomment lyspunkt i en bok med så mye mørke.

Overtenning på oppløpssiden

Det verste har allerede skjedd er en helstøpt og poetisk ungdomsroman, og knapp på en måte som gjør den virkningsfull. De svake partiene inntreffer når romanen bryter med sitt eget dogme. Söderberg er best når hun antyder og lar historien demre. Men noen ganger tar hun steget over i det overtydelige eller forhastede. Som en symboltung scene der Bianca står foran et sprukket speil: «Eg drar fingeren over sprekken og lurer på om det er sameleis inne i meg.»

Jo nærmere vi kommer slutten, jo dårligere tid synes forfatteren å få. Som om hun er redd for å gå tom for sider og må ty til noen snarveier for å få fortalt historien ferdig. Plutselig skjer alt på en gang: Bianca forteller John at hun er en morder, John forteller Bianca at hun ikke er en morder, men uskyldig, Bianca gir slipp på fortellingen om Lisen og Minna og returnerer til foreldrene, som hun nå føler en tilhørighet til. «Eg er faktisk ikkje einsam lenger.» er siste setning i boken. Alt dette på under syv sider.

Når resten av boken skildrer fortvilelsen og ensomheten så godt, fremstår ikke slutten som troverdig. Romanen er solid, men med en mindre forhastet avslutning kunne den vært strålende.