Nye titler i Gyldendals 10:12-serie

Anders A. Johansen
Tre drager
278 sider
Gyldendal 2004

Tre drager

Anders A. Johansen

Gyldendal

2004

278

["87"]

Lise Knudsen
Spindelvev
113 sider
Gyldendal 2004

Spindelvev

Lise Knudsen

Gyldendal

2004

113

["87"]

Bjørn Ingvaldsen
Nei vel, da
125 sider
Gyldendal 2004

Nei vel, da

Bjørn Ingvaldsen

Gyldendal

2004

125

["87"]

Anne-Berit Aspås
Noe mystisk med Isak?
189 sider
Gyldendal 2004

Noe mystisk med Isak?

Anne-Berit Aspås

Gyldendal

2004

189

["87"]

Sissel Chipman
Janaland
263 sider
Gyldendal 2004

Janaland

Sissel Chipman

Gyldendal

2004

263

["87"]

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
113 side
Gyldendal 2004

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV

Bjørn Ingvaldsen

Gyldendal

2004

113

["87"]

10:12 – Drama, humor og grøss med tyngdepunkt i fantasy 

I kåseri- og memoarversjoner av barnelitteraturhistorien hører vi ofte om seriene. Som regel om forlagsseriene: Fra Windju Simonsen via GGG (som jeg nesten rakk å oppleve før de ble til det politisk korrekte GG), Ung i dag (som jeg tror jeg leste alle av, og som i noen få år hadde et virkelig sterkt serieuttrykk, slik at jeg sliter med å huske forfatternavn, men har en sterk visuell erindring av typiske omslag) og de første Lunabøkene fram til dagens Reserlesere og Leseløver.

Jeg er grunnleggende positiv til serier, der de er berettigede. Mange norske forlag var sene med å etablere fagbokserier med tydelig serieidentitet. Motsatt kan det virke som om 10:12-serien er etablert for bredt, og hadde stått seg på å være mer sjangerspesifikk. Jeg vet at erfaringene i forlaget ser ut til å være motsatte: de har tonet ned ”Sjanger-etiketten” på forsiden. Årets bøker spenner fra drama, humor og grøss til et tyngdepunkt i fantasy. Jeg lurer på om 10:12-bøkene hadde vært sterkere hvis de ikke hadde spredt seg. Og Gyldendal har jo også Luna pocket, for gjenutgivelser, og noen serieløse fantasybøker.

Tre drager
Tre drager er den ”Første bok i serien om Nattfolket”. Forfatteren Anders A. Johnsen debuterte med Jakten på jordens hjerte i fjor. Hvis vi skal videresortere fantasy i delsjangre, så er dette den ”esoteriske typen”: Hovedpersonen innvies i hemmelighetene om hvordan verden opprettholdes, og hvilke makter som egentlig står bak. Frans oppdager at han tilhører et usynlig folk som holder mørkekreftene borte. Han blir en utvalgt, som må redde verden, bekjempe dragene og stoppe mørkets herre.

Fantasy er fortellinger som etablerer et annerledes verdensbilde, med nye onde og gode krefter. Hvis leseren ikke forstår bokas verdensbilde, faller han av lasset. Like til bokas siste sider hører vi ofte at Frans selv ikke forstår sammenhengene fullt ut. Fra en side sett er det troverdig med en lærende helt, men usikkerheten smitter over på leseren.

Mange bisetninger begynner med ”Som” eller ”som om”. Jeg forestiller meg at forfatteren har villet legge inn en egen høystil i tekstene, men synes det blir tungt med setninger som ”Som en larve som endelig skjønner at bladet ikke kan nås, trakk de sorte dragene seg tilbake”.

Spenningen i intrige og kampscenene er utmerket, og scenene i småfly er blant de mest levende. Det merkes at forfatteren har småflysertifikat. Boka byr på et kosmisk drama og en tapper ung helt, med mytiske hjelpere, og med en eksentrisk onkel som veileder. Det er et godt potensiale for en oppfølger i Nattfolket-serien; men jeg tror den bør være strammere fortalt.

Spindelvev
Spindelvev er et poengtert kammerspill for fem. På én hytte Idunn og mormor, og på nabohytta Herman, storebroren Sebastian og faren Sigurd. Herman og Idunn er jevngamle og finner tonen da de møtes. Men Idunn nøler litt, for storebroren virker kjekkere. Så viser det seg at sjarmøren Sebastian har rusproblemer, og sliter med sorg over foreldrenes skilsmisse. Sorgen gjør ham aggressiv overfor broren, foreldrene og deres nye kjærester. ”Hvordan går det an å være så pen og så slem på samme tid?” tenker Idunn.

Selv om femkantdramaet er hovedtema er det mer. Den første menstruasjonen, møtet med den fulle mannen sankthansaften, badedrakten som er blitt for liten over brystene er også deler av Idunns overgangsdager inn i pubertet.

Knudsen har gjort et klokt grep ved å la Idunns mormor og Hermans far innlede et forhold. På den måten blir forholdet nært og problematisk for guttene, mens Idunn vinner både fortrolighet til mormor og et rom for refleksjonen.

Det er trykkfeil på bokryggen, og selv om omslaget gir mening for den som har lest boka, vil det neppe trekke flere lesere. Det er synd, for dette er en barneroman som er sympatisk, god skrevet og som dertil har et relevant tema lett presentert. Lise Knudsen har hatt suksess med de fire bøkene om Maria, og har uten store fakter funnet sin plass i barnebokhyllene. Der står hun støtt, og skriver gode bøker som det er en glede å lese og å anbefale.

Nei vel, da
Nei vel, da er en oppfølger til Jada, jada, jada fra 1999, med samme Elias, og med samme ekstreme bestemor. Denne bestemora er så plagsom at Elias aldri har fått vite om hun er farmor eller mormor, verken moren eller faren vedkjenner seg henne. Og med en såpass tøvete premiss er realismenivået lagt.

Den infantile gamlingen er et vanlig motiv i ”mondus inversus”-skildringer for barn. Mest kjent her hjemme er Ingvar Moes fire Oldemor-bøker (1984-1993). Ingvaldsen tar ikke slapstickkomedien lengre ut enn Moe, det var ikke mulig. Men han lykkes, her som i Espen Herbert-bøkene, med å flytte slapstick inn i vår tids villastrøk, og han foredler pinlighetskomikken og ”Glad-det-ikke-er-meg”-latteren.

Ingvaldsen er en luring som skriver på flere nivåer. De plumpe appellene til leseren i du-form burde vært unngått. ”Jeg heter Elias. Omtrent like gammel som deg, sånn cirka. Og helt vanlig, spiller fotball og liker dataspill og slikt”. Heldigvis er det verste tilfellet allerede på første side, siden er det ikke påtrengende. Derimot liker jeg de saklige beskrivelsene hans av samtidsfenomen; julespill, bomberom, velforening, kjøpesenter. Her er han som en antropolog med barneøyne, som hever tekstens troverdighet og forsterker den komiske kontrasten.

Hovednivået er likevel bestemor. Hun har en sterk barnslig egoisme, en utrolig mangel på empati og en initiativrik fantasi. Oppførselen i kjøpesenteret er høyst lesverdig, og det karnevalistiske høydepunktet er ombyggingen av naboenes takrenner til nyttårsraketter. Joda, det holder.

Noe mystisk med Isak?
Det er et par logiske brister i premissene i Noe mystisk med Isak?. Dersom man bærer over med disse, er den en god samtids spenningshistorie med en god utvikling hos hovedpersonene.

Claude er høy, fjern og med sans for klassisk musikk. Han lever i ekkoet av bestevennen Henriks ”vi to menger oss ikke med dem.” Henrik har flyttet, men Claude menger seg fremdeles ikke. Isak er kortvokst, sykelig, vimsete, snakkesalig sjarmerende og klassens midtpunkt. De to snakker aldri sammen.

En dag er Isak borte; og i en beskjed på tavla utpeker han uventet Claude som sin hjelper. Isak gjemmer seg for onkelen sin. Spenningen i boka er dermed: Hva har onkelen gjort? Og: Vil Isak lykkes med å skjule seg? Onkelen har mistet besinnelsen, og slått Isak helseløs. Derfor rømmer Isak, og overnatter på lett usannsynlig vis i en nedlagt mølle i skogen.

Synsvinkelen ligger hos Claude, og vi ser hvordan hendelsene rister liv i ham. Fra Isak får han vite hvordan de andre tenker om ham. At han kan virke høytidelig, men også at noen av jentene er interesserte i ham. Vi ser ikke egentlig at Claude endrer atferd, men vi følger tankene hans, og ser at noe er i ferd med å skje.

Den første logiske bristen i historien er at Isaks foreldre reiser bort, uvitende om hvor uegnet onkel og tante er til å ta vare på Isak og hans to søsken, og at de ikke kan kalles hjem for en slik krise. Den neste usannsynligheten er at Isak må bo 5 netter i mølla fordi barna vegrer seg for å si ifra til andre voksne. Aspås’ spenningshistorie foregår i en verden hvor voksne er problemer, sjelden løsning. Man kunne ønske seg det annerledes, men innenfor det premisset er det en god bok.

Janaland
Janaland er en fin fantasyroman i Lindgrenstil, kanskje mest for jentene? Sissel Chipman, som debuterte for 2 år siden med Drager spiser ikke joggesko, beveger seg i samme sjanger som Lindgrens Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte: Barnet fra vår verden som etter en overnaturlig reise blir ufrivillig helt i en middelalderaktig verden; hvor hovedoppgaven er å styrte en ord og urettmessig hersker.

Chipman gjør det realt og troverdig, og legger inn passe mange usikkerhetsmomenter til at spenningen holder gjennom hele fortellingen. Kan den ventede redningsmannen være bondesønn, eller må han være av adelig ætt? Er den onde Gamdeulven virkelig den samme som Lisas kjære – talende – hund? Forfatteren har søkt råd hos ridderturneringskompaniet Frilansene for å få troverdige skildringer av turnering og markedsliv. 

Hovedpersonen Lisa kommer til Janaland og en ferdig rolle som ”portåpner”. Hun går inn i rollen, men forbeholder seg retten til å tvile på råd, søke alternativ informasjon og gjøre valg etter egen intuisjon. Dette er et kvalitetsløft og en videreutvikling i forhold til eldre bøker i sjangeren; hvor hovedpersonen alltid har hatt én autoritetsfigur til å forklare oppgaven og skille rett fra galt. Slik kan fantasylitteratur være med på å aktualisere reelle spørsmål som den unge leseren møter i sin egen utvikling og virkelighet; hva er rett? Hvem kan jeg stole på?

Jeg er en stjerne! Espen Herberts opptegnelser IV
Selvbedragets komikk er en passende overskrift på Ingvaldsens fjerde bok om Espen Herbert, hvor hovedpersonen fortsetter sitt ville ritt av lav selvinnsikt og høye ambisjoner. 

Vi har sett hvor mange som stiller seg i kø i håp om å finne lykken i Idol. Espen Herbert Knutsen, 12 år, har enda mer vidløftige prosjekter. Han tror at en vellykket teateropptreden på skolens foreldremøte er en sikker billett til Hollywood. Dermed begynner hans jakt etter manus, medspillere og øvingslokale fram til den pinlige finalen. Og hvis norsklæreren trenger et eksempel på ”upålitelig fortellerstemme”, har de en god kandidat i jeg-fortellingene fra Espen Herbert. Man trenger ikke finlese mellom linjene for å se at han er en vandrende katastrofe av Bean’ske dimensjoner – med samme ukuelige optimisme og samme mangel på sosiale antenner og selvinnsikt. 

Hovedpersonen er i ferd med å bli en kultfigur med egen hjemmeside; og selv om flausene har vært mer grandiose i tidligere bøker, er dette likevel et hyggelig gjensyn.

Anmeldelsene av Janaland og Jeg er en stjerne! er lette omskrivninger av anmeldelser som tidligere er publisert i Adresseavisen.