Nyskapende, innholdsrik togtur

En stillebok er, enkelt forklart, en bok med få eller ingen ord der bildene er meningsbærende. Mangelen på tekst gjør at den voksne leseren mister rollen som ekspert med tilgang til ord og handling. Leseopplevelsen blir ofte sammenlignet med å skulle ut på tur i ukjent terreng uten teksten som kart og kompass. Kanskje er det nettopp derfor det å være på reise er et så vanlig motiv i stillebøker. To av verdens bestselgende stillebokserier, Aaron Beckers prisvinnende trilogi (2013) og Annos legendariske kvintett (1981), har for eksempel begge tittelen «Journey».

En stille leporello

Fordi stillebøker ikke har ord som kan formidle handlingen, er det ikke uvanlig å strekke både illustrasjoner og bokformat til bristepunktet. Den prisvinnende illustratøren Per Ragnar Møkleby har valgt å bruke et av de eldste bokformatene, leporelloen. Det er oppkalt etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera ved samme navn, og består av en lang stripe papir, brettet som et trekkspill. Leseren gis dermed mange muligheter: å bla gjennom oppslagene som i en konvensjonell bok, å brette ut to eller tre oppslag for å skape mening i en spesiell sekvens, eller å trekke ut hele boken og se alle bildene på en gang. «Stille»-delen av stillebokbegrepet viser til behovet for å studere illustrasjoner nøye, og leporelloformatet er en gavepakke i så måte.

Tur-Retur gir assosiasjoner til Anne Brouillards Voyage d´hiver( 2022), som også er en ordløs leporello om en togreise. Men der Brouillard lar leseren sitte i meditativ stillhet og betrakte det fredelige landskapet gli forbi, plasserer Møkleby oss midt i den bråkete, mangfoldige virkeligheten inne i kupeen. Vi ser våre medpassasjerer på like fot, som om vi sitter på andre siden av midtgangen. Og for noen medpassasjerer vi har! Her vrimler det av dyr, mennesker, roboter og fabelfigurer.

Gjennomarbeidet visuelt landskap

Det som ved første øyekast kan virke som et kaotisk mylder, viser seg ved gjentatte lesinger å være et møysommelig gjennomarbeidet visuelt landskap. Den ene siden av leporelloen er dagtoget, den andre er nattoget. På begge avgangene utnytter Møkleby hele kupeen med handling fra gulv til bagasjehylle. Hver sittegruppe har for eksempel et lite, blått skilt på veggen med et symbol eller bilde som forklarer eller kommenterer passasjerene under. Det gjør også utsikten fra vinduene, som viser både krig og eventyrlandskap, verdensrom og jungel. Passasjerenes bagasje er verdt en studie i seg selv. Til og med i mellomrommene mellom setene lurer det passasjerer, slangetemmere, akvarium og troll. En nedtonet og gjennomført fargebruk skaper sammenheng og harmoni i den visuelle overfloden.

Fans av Møklebys kunst kan glede seg over morsomme gjensyn med tidligere togpassasjerer fra serien «Dyrenes indre liv»: Gorillaen Graham, kjent for å være opptatt av evolusjon, sitter nå på toget og leser Darwin, og ulven Jens er også her plassert tvers over en jente med rød hette. (Jens er passasjer på dagtoget. På nattoget ser vi bare jenten i rød hette, nå kledd i ulvepels. Det spørs om ikke dette var det siste vi så av Jens). Det vil ikke være overraskende for noen som kjenner Møklebys arbeid at det er opptil flere innslag av elg på togturene.

Den voksne leseren kan også more seg over flust med andre referanser til kjendiser, kunst, litteratur og religion. Mange av disse vil gå over hodet på barna. Kan da Tur-Retur regnes som en barnebok?

Et mylder av spennende historier

Norli anbefaler boken for aldersgruppen 6-9 år, mens Ark bringer anbefalingen: «Fra 3 år». Tur-Retur er i høy grad allalderlitteratur. Alt vokseninnholdet er lett å tilgi fordi boken er proppfull også av spennende referanser fra barns erfaringsverden. Den er en gavepakke til barnehager som jobber med folkeeventyr, her finnes nesten alle sammen, mellom mer moderne figurer fra film og tegneserier. I tillegg finnes et mylder av spennende historier: Hvor ble det av edderkoppen som har rømt fra buret sitt? Hvem vil kjøpe hva i salgsautomaten? Midt i all den sprudlende humoren hinter Tur-Retur til mer alvorlige tema som migrasjon og klima, tema som ikke er uvanlige i norske barnebøker. Dette gjøres uten hverken pekefinger eller overtydelighet, men ligger som en mulighet til å bruke boken som inngang til mer alvorlige samtaler.

I norsk barneboktradisjon gir vi raust rom for uttrykk som er litt kontroversielle. Selv om Tur-Retur skriver seg inn i den internasjonale stillebokverdenen, vil den nok ikke kunne passere som barnebok i alle land – mange kulturer ser ikke blodige knivdrap eller elger som har sex som passende kost for barn. Utført i Møklebys lekne strek tror jeg ikke dette vil være en utfordring her på berget.

En fysisk utfordring

Bokens cover er i solid papp, og formatet fungerer genialt når man drar ut leporelloen i hele sin lengde, som er 2, 25 meter. Den ser da ut som et tog som kjører ut fra stasjonen. Forlaget har klokelig plassert både tittel og peritekst på utsiden av coveret, slik at innsiden er fri for unødvendig tekst. Men en leporello skal også kunne blas i som en vanlig bok. I Tur-Retur gir dette leseren to utfordringer: Oppslagene er brettet slik at noen figurer blir vanskelig å se. Leser man boken fra venstre til høyre, oppleves det siste oppslaget litt pussig, her ser det ut som om toget kjører inn i seg selv. Dette er en liten glipp som ikke forringer bokens høye kvalitet, men som kanskje kunne vært unngått.

Møkleby har begått en leken og original stillebok, et visuelt overflødighetshorn som gjemmer et mylder av fortellinger for store og små. Den vil kunne inspirere til gode samtaler og morsom toglek i barnehage og skole, og er en utmerket introduksjon til å jobbe med stillebøker. Til familien som skal på togtur: Legg vekk skjermene, brett ut leporelloen, og dere har nok fortellinger til å rekke hele veien fra Oslo til Bergen og tilbake igjen.