Nytt helteideal i ulveflokken

Journalist Njord Svendsen debuterer som bildebokforfatter med fortellingen om Bomulv. Med seg på laget har han den erfarne illustratøren Akin Duzakin. Bomulv er, som navnet tilsier, ikke den tøffeste blant ulver. Manglende ulekompetanse og muskelkapasitet fører til utfrysning i gjengen. Derfor bestemmer Bomulv seg for å reise til den andre enden av skogen, til tross for formaningen om at en ulv ikke er noe uten flokken sin. På veien møter han sauen Stig (!) som tilbyr vennskap som alternativ til spising, og sammen forserer de farer og danner en aparte allianse i en verden som kan være nådeløs både for ulver og sauer.

En liten utviklingsroman

Et horisontalt format signaliserer ofte reise og bevegelse i bildebøker. Det gjelder også her. Bomulv er en klassisk hjemme – borte – hjem-fortelling der helten som underdog, i dette tilfellet bokstavelig talt, må ut i verden for å bryne seg på livet. Ved fortellingens slutt kan han så vende snuten hjem igjen som en ny og forbedret utgave av seg selv, og finne sin plass i ulveflokken.

Innenfor denne tradisjonelle rammen utspilles vennskapet mellom ulv og sau. Det snille rovdyret som avstår fra instinktene sine er også et velkjent grep i barnelitteraturen. Mikkel Rev sliter med dette i Hakkebakkeskogen og reptilet Gorm går etter hvert på en saftig musespiser-smell i Camilla Kuhns bildebok Gorm er en snill orm. Også Bomulv sikler litt på de saftige lårene til Stig. Men han konkluderer raskt med at det er bedre å være sulten enn venneløs. Samtidig viser illustrasjonene en sauekompis som er tre ganger så stor som ulven, så spørsmålet er om han i det hele tatt kunne spist sauen selv om han ville? Likevel problematiseres dragkampen mellom lyst og vilje når dette nye radarparet møter noen andre sauer. Da er det like før de gode forsettene ryker for Bomulv. Men så innser han at også sauer helst vil ha familien sin intakt, og besinner seg.

Drama vs. dramaturgi

Spenningskurven kutter noen hjørner underveis, noe som kan ha sammenheng med at teksten vil veldig mye på en gang. Det blir ikke rom for å fordype seg i det som er mange og store tema: Å spise eller ikke spise, å vise mot, å finne en venn, å være en del av flokken eller stå alene, samt ulvenes sårbare posisjon som utrydningstruet art. Når alt dette skal skrus sammen til en helhetlig og stringent intrige, slippes det dramatiske og potensielt spennende litt for lett og blir til dels en serie enkeltepisoder som kunne vært bedre utnyttet. Sau redder ulv fra kratt, ulv redder sau fra stup, ulv redder sau fra ulv, uten at man som leser helt forstår motivasjonen bak denne båndingen mellom drøvtygger og rovdyr. Her er det et dramaturgisk vekstpunkt, rett og slett.

Språklig bredde

Njord Svendsens tekst beveger seg fra det tørrvittige til det alvorstungt poetiske. Personlig synes jeg bare det at sauen heter Stig er akkurat så absurd at det er ganske gøy, men denne sauekarakteren er også utstyrt med en slagferdig replikk når han etter nesten-ulykken ved stupet kommenterer at «Eg kunne ha slått meg ihel, eller blitt lam». For ikke å snakke om når sauen avslører at det fins en annen ulveflokk på den andre siden av skogen. Bomulv lurer på hvorfor han ikke har sagt dette før, og Stig svarer lakonisk: «Eg ville ikkje øydelegge den gode stemninga» Det er noe litt Erlend Loesk over disse replikkene, også i den lett resignerte samtalen om sauers skjebne der Stig påpeker at «Menneska bestemmer over oss sauer. Ofte bestemmer dei seg for å ete oss.» Samtidig rommer teksten et gravalvor som når Bomulv føler på utenforskap i flokken og konstaterer at det føles «Som om det var natt i hjartet». Teksten ville muligens vunnet på å rendyrke den ene eller den andre stemmen, men Svendsen har utvilsomt noen fine språklige anslag.

Mystisk og mørkt og litt glatt

Illustratør Akin Duzakin bruker sjelden storslegga. Det lavmælte og stiliserte karakteriserer også denne gjengivelsen av ulvenes univers. Allerede før historien begynner, leder parateksten leseren inn i en mystisk skog der verken lys eller mennesker ser ut til å slippe til. De beste oppslagene er de som nettopp gjengir dette halvmørket der ulvene fremstår som diffuse skygger som beveger seg mellom veltete grantrær i alt det grågrønne og mosegrodde. Her kan det være spennende for barneleseren å tre inn. Samværet mellom ulv og sau skildres med en annen koloritt, og blir i overkant glossy og idyllisk til tider. Tankene går i retning av barnebibel og flanellograf. Ulven og sauen er like hvite og fluffy begge to, og fremstår dermed som en naturlig duo i opposisjon til de grå og gemene ulve-gutta med brede frekkas-glis. Dette er et effektivt virkemiddel for å vise nettopp vennskap og tilhørighet. Men det bidrar også til at illustrasjonene i svært liten grad avløser teksten eller tilfører den noe annet og mer. Med fare for å ønske meg en annen bok enn den jeg er satt til å anmelde, kunne kanskje spenningen mellom ulvens naturlige drifter på den ene siden og ønsket om å være sauenes venn på den andre, vært antydet med større ambivalens mellom tekst og bilde?

Motstandsløst om mot

Dette er utvilsomt en sympatisk bildebok om å være en snill og modig ulv som står opp for vennene sine. Og det lønner seg i lengden, viser det seg. Bomulv omtales avslutningsvis som den modigste av alle ulver og kan ule mot månen uten blygsel. At man skal ta vare på flokken i Per Fugellis ånd kan jo på ingen måte være feil budskap. Likevel yter tekst og bilde litt liten motstand. Løven og lammet-motivet blir i overkant pedagogisk og moralsk. Men i rettferdighetens navn: Jeg er typen som heller vil se youtube-klipp av katter som feilberegner avstanden og går på trynet, enn av katter og hunder som krøller seg sammen i gjensidig harmoni og hygge.