Tittel: Snorres kongesagaer
Tekst: Snorre Sturlason
Forfatter: Snorre Sturlason
Oversetter: Kjell Arild Pollestad
Illustratør: Jørn Werner Andersen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2012
Antall sider: 191

Nytt innhold til begrepet «skoleutgave»

Høydepunkter i Snorres kongesagaer er trykt opp som gave til alle landets 9. klassinger. Illustrasjonene karikerer vikingmyter og underholder med gladvold.

Beskjedenhet er en dyd. Hvem som står bak gaven, finner man først ut ved å lete i forsatsens små typer: «Denne utgaven er i sin helhet finansiert av Sparebankstiftelsen DNB NOR som en gave til norske skoleelever. Den er ikke i kommersielt salg.» Dette siste er en sannhet med modifikasjoner. Utgaven er ikke mer eksklusiv enn at en versjon med smussomslag selges i bokhandelen.

Kjell Arild Pollestad er teolog, språkviter og tidligere prest i den katolske kirka. Han står bak utvalget av høydepunkter som han har henta fra sin egen store nyoversettelse av Heimskringla. Norske kongesagaer fra i fjor. Fra en 9. klassings synspunkt ville nok en egen oversettelse mynta spesifikt på ungdom vært å foretrekke. Men Heimskringla er litt som Bibelen – det opprinnelige dokumentet er nesten for hellig å regne. Man bytter ikke ut ord som senker presisjonsnivået i utide. Pollestads arbeidet har tatt flere år, forfatter Roy Jacobsen har vært hovedkonsulent, og oversettelsen er tilegna kronprins Haakon.

Språklige snublesteiner

Moderat riksmål kalles språknormen oversetteren har valgt, men den avviker ikke nevneverdig fra språket i de fleste norske barnebøker utgitt av Oslo-forlag, med en grammatikk som ligger nær talemålet i Bærum. Den store utfordringa har vært å bevare sagapreget uten å gjøre teksten vanskelig tilgjengelig gjennom for mange utdaterte ord. Flere anmeldere roser den nye voksenutgaven for endelig å gjøre Snorre forståelig for menigmann. Det merkes likevel godt at teksten ikke er spesialskrevet for ungdom. Ordet «skosvein» er utstyrt med fotnote og forklart som «tjener». «Hovgode», «dugurdsbord» og «å gi grid» kommer derimot uten forklaring. Her er ingenting som tyder på at det er brukt ungdom som konsulenter.

Fotnotene er i stor grad henta fra Finn Hødnebøs siste revisjon av kongesagaene fra 1979. Det er en lettvinn løsning som tar lite hensyn til målgruppa. Den rimer dårlig med at utgivelsen følges opp riktig så pedagogisk av et nettsted med mange spennende innganger til å lære mer om vikingtida (en moderne vri på tidligere barnefagbøkers avsluttende «leker og oppgaver»). To digitale ordbanker viser sammenheng mellom norrønt og språkutviklinga rundt Nordsjøen. Men noen ordliste til å slå opp ord jeg ikke forstår, finner jeg ikke her heller.

Saftig utvalg

De 975 sidene i den nye trebindsutgaven er her blitt 191. Pollestad har – som flere formidlere før ham – valgt å konsentrere seg om kongene som byr på størst spenning: Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Håkon den gode, Olav Tryggvason og Olav den hellige. Kvinnehistoriene er trukket fram, formodentlig etter samme filosofi som filmskaperne bak Ringenes Herre. Ved å gjøre maksimalt ut av kvinnenes relativ beskjedne plass i historien, appellerer resultatet mer også til et kvinnelig publikum. Ellers likner utvalget i denne skoleutgaven på flere tidligere versjoner om vikingkonger. Vekta ligger på dramatiske hendelser med store slag, skjebnesvangre konfrontasjoner og slående replikker. Visst har teksten kraft i seg. Men sjøl om satsinga på enkelthendelser gir høy uttelling i sterke scener, går det litt på bekostning av helheten. Olav Tryggvasons henrettelse av storbonden Raud er blant de få episodene som er utstyrt med fotnote for å forklarer det utelatte: «Storbonden Raud går til strid mot kong Olav Tyggvason. Han nekter å bøye seg for kongen og la seg kristne.»(s. 112) Pollestad kunne gjerne forklart mer. Men så lenge teksten glir så godt som den gjør, kan man jo tenke seg at spørsmål som oppstår hos leseren underveis, kan motivere til å gi seg i kast med selve storverket.

Respektløse illustrasjoner

Sett med nåtidas øyne er det lite ærefullt ved vikingkongenes brutalitet. Det er dette moderne blikket illustratør Jørn Werner Andersens velger når han latterligjør kongene én etter én. Harselasen med vikingmytene gir en befriende uhøytidelighet som ikke bare underholder, men åpner for kritisk distanse. Skarpest er satiren i kommenterende vitsetegninger:

Men først og fremst er illustrasjonene en orgie i gladvold. Ved å karikere volden, tar han også brodden av den. Virkemidlene har vi sett før: Typene er hårete og fulle av vorter som i Frode Øverlis Pondus. Slagscenene minner mer om trefninger mellom gallere og romere i Asterix. Begge deler fungerer utmerket – for dem som liker den typen humor. Det oser for øvrig amerikansk kinomoral av tilpasningen til et ungt flerkulturelt publikum: Volden er grenseløs, sexen sømmelig innpakka.

Blant de første i Norge til å skape komisk brudd med den klassiske sagastilen i fortellinger for barn, var Anne Britt Meese i Vikingkonger (tekst av Kari Gjæver Pedersen, 2006). Både hennes og Andersens elleville tegninger er lysende eksempler på hvordan forholdet vårt til helter her i Vesten har endra seg etter Vietnamkrigen og 68’ernes opprør mot autoriteter. Vi mistenker nå i større grad storheter for å handle ut fra egeninteresser og ser ikke opp til dem på samme måte lenger. Resultatet er respektløshet. I dette tilfellet gir det forfriskende nye innfallsvinkler til vikingtidas maktspill, voldsbruk og æreskoder.

Tegneseriestilen til den grafiske designeren Andersen gir også et hint om at kongesagaene ikke skal tas helt på alvor. Det gir likevel ikke tilstrekkelig oppfordring til å lese kildekritisk.

Hva med kildekritikken?

Snorre gir i et eget forord en vurdering av kildene sine. Han kan ikke garantere for hvor pålitelige de er. I Pollestads forord til skoleutgaven er ikke dette en problemstilling, og kun et par fotnoter påpeker faktafeil. Kildekritikk er også fraværende på nettstedet som følger boka. Det er synd. Heimskringla er et unikt dokument til vikingtida og datidas historieskriving. Men det er også fascinerende diskutabelt som historisk kilde. Den digitale tidsalderen har gjort det ekstra viktig å lære elever kildekritikk. Hvis jeg skulle foreslå en skoleoppgave knytta til boka, måtte det være å finne fem feil. De hører også kongesagaene til.

 



Skrevet av:

, ,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.