Nyttig bok – overbevisende gjennomført

Guri Fjeldberg er en kollega som barnebokanmelder, vi har møttes, spurt hverandre om råd av og til, og sittet i juryer sammen. Sånn sett kan man alltids diskutere om jeg er tilstrekkelig habil som anmelder. Jeg er i alle fall takknemlig for at en slik bok er laget, jeg er imponert over den oversikten Guri demonstrerer, og jeg er litt misunnelig fordi hun gjør dette bedre enn jeg kunne klart.

Prosjekt og prosess

Forbildene til dette prosjektet nevnes i forordet. Den amerikanske litteraturprofessoren Catharine R. Stimpson foreslo i 1990 (i artikkelen «Reading for love») at klasserommets utvalg av «den viktige litteraturen» burde erstattes av et utvalg basert på «den elskede litteraturen». Dette kaller Stimpson (og Fjeldberg) for parakanon: «På denne lista bestemmes verdien til ei bok av kun ett kriterium: potensialet den har til å bli elska.»

Innfallsvinkelen er interessant og fruktbar, og Fjeldberg skriver at «Kjærlighetskriteriet gjør det mulig å styre utenom litteraturens klasseskiller mellom høykultur og lavkultur. Det har hjulpet med å møte alle typer bøker og alle typer lesere med større respekt.» Samtidig er heller ikke elskbarhet noe entydig begrep, og det dekker ikke alle typer bøker. I forordet drøfter Fjeldberg behovet for å legge inn innovativ skriving som et tilleggskriterium.

Fjeldberg har lagt stor vekt på prosessdelen av dette bokprosjektet. Med blogg og Facebookgruppe har hun vært inkluderende overfor barnebokfolket på en måte som antagelig både har gitt en medeierfølelse til boken og prosjektet, og som har gitt et tilfang av erfaringer og lesninger som har vært en reell ressurs. Alle som ville, kunne foreslå sine fem favoritter. (Det har jeg gjort også: Av mine fem forslag er fire forfattere tatt med, men tre av dem med andre bøker enn jeg nevnte. Ingen tårer av den grunn.) I facebookgruppen har hun søkt råd i spørsmål som f.eks. hvorfor den ene eller andre av en forfatters bøker bør løftes fram, eller hvilke grøsserbøker som er de beste – hvis hun skal ta med en av dem.

Utvalget

Boken omtaler 101 bøker av 97 ulike forfattere. Det betyr at hver forfatter har fått med én bok hver, bortsett fra fire forfattere. Maria Parr har med god grunn fått med begge sine bøker, Bjørn F. Rørvik har fått med både «Bukkene Bruse i badeland» og «Myggsprayen», en av bøkene om Reven og grisungen.

Mer overraskende er det at Camilla Kuhn og Kari Tinnen har fått med to bøker hver. Kari Tinnen vant riktignok departementets debutantpris for «Ulla hit og dit» i 2010, mens Camilla Kuhn skriver lakonisk på sin hjemmeside at «Camilla Kuhn har ikke vunnet en eneste pris, men hvis hun skulle gjøre det en gang, skal det stå om det her.» Jeg spår at nettopp det å løfte fram disse to forfatterne ekstra, er et av de tydeligste kanongrepene boken gjør.

Det kunne vært fristende å drøfte utvalget av de 101 bøkene. Jeg finner imidlertid flere grunner til å la være. For det første synes jeg det er en god regel å ikke snakke ned andres utvalgte bøker, det kan kanskje heller være noe å lære av andres preferanser. For det andre er det noe av en naturlov at den første responsen på en slik bok nettopp vil være klager over at ens egne favoritter mangler. For det tredje er det like forutsigbart at noen sjangre, slik som tidligpubertal heltefantasy og nærhetsforsterkende høytlesningsbøker, har sterkere identifikasjonseffekt og elskbarhet enn andre bøker.

Fjeldberg har samlet de 101 bøkene i de 11 kategoriene «smittende sjøltillit», «tenk om…», «slik føles det», «Etterpå blir livet aldri det samme», «følelsen av å høre til», «på ekte», «slipp følelsene løs», «mestring», «kampen for rettferdighet», «estetisk glede» og «trampoline for fantasien». Dette er et grep vi kan diskutere mye og lenge, ettersom det ikke sorterer etter tradisjonelle inndelinger som tema, alder eller sjanger. Fagbøker, dikt og fantasy finnes i flere av kategoriene.

Samtidig er det et sjarmerende og logisk grep når det er leserens opplevelse og bokens elskbarhet som skal være førende for utvalget. Bibliotekenes snevre forståelse av hva «faglitteratur» er, er ikke lenger funksjonell – det rommer både fortellende prosa, resonnerende tekster og instruksjonsbøker.

Det bør også nevnes at utvalget på 101 bøker også omfatter bøker fra forlagsserier som «Leseløve», «Ego» og «10:12». Det er kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det er i alle fall greit å huske at det finnes litterære skatter også her, i serier som man på en ukonsentrert dag kan forledes til å tenke på som litteratur for volumlesing.

Omtalene

Guri Fjeldberg skriver om hver enkelt bok på en måte som demonstrerer stor oversikt, både over boken, forfatterskapet og beslektede bøker. Tekstene åpner ulikt, noen setter leseren rett inn i identifikasjon med bokens personer («Tenk om du…»). Andre åpninger er drøftende som fra en voksen til en annen («Hvor skremmende er egentlig spøkelsene på forsida av ‘Spøkelseshuset’?»), mens atter andre setter boken inn i en kontekst av tildelte priser, faktiske hendelser som berører handlingen i boken eller tidligere bøker i samme sjanger.

Som en bonus nevner hun systematisk 2–3 andre, beslektede bøker i små margnotiser ved hver bokomtale. Dette er med på å øke bokens nytteverdi, og forsterke følelsen av at Fjeldberg har solid oversikt.

Fjeldberg er kjent for sin bruk av testlesere; på og mellom linjene kommer det fram at hun har besøkt ulike skoleklasser for å høre deres mening om flere av de bøkene hun omtaler. Dette er et godt grep, spesielt for oss som ikke har daglig omgang med barn. Det er også et uttrykk for at Fjeldberg tar arbeidet med bøkene alvorlig. Men vi bør huske at heller ikke en slik gruppe representerer mer enn seg selv. En annen metode Fjeldberg bruker er henvisninger til faglitteratur, både faglitteratur innenfor litteraturfeltet og om livet, om lykke og om emner i bøkene. Henvisningene vitner om bred lesning, god hukommelse og/eller dyktig googling. Min smule skepsis er hvorvidt disse to grepene er små antydninger til en nærmest positivistisk metode, hvor objektive observasjoner utenfor teksten skal gi anmeldelsen autentisitet?

En bruksbok

Resultatet har blitt en bok som fyller et behov hos mange, både lesere, lærere, bibliotekarer og foreldre. Jeg leste den med glede for sine nye perspektiv på bøker jeg kjenner, og med interesse når den trekker fram bøker jeg har oversett. Noen små redefineringer av kanon kan vi kanskje også regne med som følge av utgivelsen. Jeg vet jeg vil komme tilbake til boken, mange ganger.