Nyttig håndbok i mediehverdagen

Nyttig håndbok i mediehverdagen

Boktittel: Bullshitfilteret

Forfatter: Oda Faremo Lindholm

Forlag: Gyldendal

Årstall: 2014

Antall sider: 95

Bullshitfilteret henvender seg til ungdomsjenta, men kan med fordel leses av alle andre også. Boka er engasjerende skrevet og gir en konsis innføring i hvordan leseren kan avsløre stereotype og objektiviserende fremstillinger av kjønn og umulige skjønnhetsidealer.

 

Når det kunstige har blitt det naturlige

Bullshitfilteret er en bok som går i kamp mot skjønnhetsidealer og fremstillinger av kjønn i medier og populærkultur. Problemet er at vi alle utsettes for ensartede idealer og fremstillinger i media hver dag, og disse idealene er ifølge boka “kunstig, konstruert og uoppnåelige”. Unge jenter i dag lærer på den måten at det kunstige og konstruerte er det naturlige og riktige. Innledningsvis får leseren vite at målet med boka er å utstyre leseren med et “bullshitfilter” – et lesefilter bestående av et sett med retoriske og feministiske analyseverktøy som gjør en i stand til å avsløre de oppkonstruerte idealene for hva de er. Ved hjelp av bullshitfilteret skal den unge leseren bli klar over at det hun ser er et umulig ideal som er designet slik at hun skal bli usikker på seg selv, så hun vil kjøpe noe for å endre seg. Hvordan bullshitfilteret skal brukes blir formidlet med korte kapitler og forklaringer som kommer raskt til poenget, mange eksempler, meningstettet tekst og grafikk, samt en personlig fortellerstil som oser av engasjement. Ambisjonene er høye, og boka innfrir.

 

Fortrolig samtale og definert leser

Bokas fortellerstemme iscenesettes som i en samtale med en veldig spesifikk leser. Leseren er tenåringsjenta som leser rosablogger, søker etter sminketips på YouTube og som har en hverdag med mye medieinnhold. Hun er usikker på utseendet sitt og føler at hun ikke er bra nok. Helsidesillustrasjon med en kvinneskikkelse som ser mot leseren, med kapitteloverskriften “Fra meg til deg” over, skaper inntrykk av en fortrolig samtale mellom forteller og leser. Fortelleren skriver at hun er akkurat som leseren, hun sliter med de samme usikkerhetene, men hun kan noen triks for å få bukt med dem. Fortelleren fortsetter å henvende seg direkte til leseren i “du”-form gjennom boka, noe som fungerer godt og holder på en følelse av fortrolighet. Dessverre er det fare for at leseren er i overkant spesifikt definert, når hun i bokas første setning antas å følge bloggen fotballfrue.no, samtidig som hun har et ønske om å trene seks dager i uka. Dersom en ung leser ikke ønsker å kjenne seg igjen i dette og faller av lasset, så er det fryktelig synd. For denne boka bør alle lese.

 

fra deg til meg side 6

 

Selvhjelpsbok i mediehverdagen

I en velskrevet fortellerstil med muntlig preg raljeres det i boka mot medier og vareprodusenters framstilling av kjønn, med fokus på kvinner og jenter. Gjennom åtte kapitler introduseres en rekke konsepter og begreper fra feministisk vitenskapsteori som verktøy til å gjennomskue medienes framstillinger. Begreper som stereotypifisering, seksualisering, objektivisering og male gaze blir konsist gjennomgått ved bruk av korte forklaringer og flittig bruk av eksempler. Har et begrep blitt beskrevet blir det gjerne brukt mange ganger videre i boka, slik at leseren virkelig blir kjent med begrepet i praksis. I tillegg inneholder boka oppgaver, og flere steder oppfordres leseren til å supplere med egne eksempler og refleksjoner til teksten. Kombinasjonen av oppgaver, den uformelle “du”-formen, samt gjentakelse av begreper gir boka preg fra selvhjelpssjangeren og håndboken. Problemet er identifisert – uoppnåelige kjønnsidealer og seksualisering, og løsningen er definert – bullshitfilteret.

seksualisering side 28

 

Grafikken skjuler budskap bak teksten

Kapitteloverskriftene i boka har et aktivistisk preg med sine røffe, store fontstørrelser i stil som minner om grafitti, tagging og malte paroler/bannere. Fargebruk med én farge av gangen deler inn kapitlene og får fargene til å fremstå som sterke. Enkelte grafiske detaljer kan assosieres med grafikk fra blader og produkter markedsført mot jenter. Det visuelle uttrykket bruker røft og mykt mot hverandre i en vellykket balanse som appellerer til handlingsrettethet samtidig som målgruppen tydeliggjøres. Det grafiske kan flere steder leses som et slags metabudskap, da boka selv bruker noen av virkemidlene som kritiseres, som for eksempel kjønnet fargekoding der punkter som omhandler jenter er markert med rosa, og guttepunktene er blå. Bak de store overskriftene ser vi trykk av slanke kvinne-/jentekropper i diverse stereotype motepositurer. Som regel er de sparsomt kledd, og hodene deres er kuttet ut av rammen. Illustrasjonene fungerer som eksempler på mediefremstillingene boka skal lære leseren å gjennomskue: Bak overskriften blir du som kvinne hele tiden fortalt at du kun er kropp og utseende, men du legger som oftest ikke merke til det med mindre du vet hva du skal se etter. Grafikken i boka etterlater slikt sett mange skjulte eksempler på kjønnsstereotypifisering og objektivisering som leseren kan avsløre med sitt nye bullshitfilter.

kvinnelige kvaliteter side 19

 

Reklame, porno, selvbilde og LEGO

Hverdagen til norsk ungdom inneholder et overveldende antall tekster, bilder og produkter. Det er et svært ambisiøst prosjekt å forsøke å si noe omgripende om alt dette i en enkelt bok. I Bullshitfilteret dekkes alt fra barneleker som LEGO, til pornografi og hvordan pornoestetikk siver over til populærkulturen. Alt er vesentlig fordi alt dette inneholder og skaper forskjellige former for trange og konstruerte kjønnsroller. Bokas eksempler fra reklame og medier blir supplert med faktabokser som viser til forskjellige undersøkelser om jenter og kvinners selvbilde og stilling i samfunnet i dag. Den røde tråden i boka er budskapet om at det ikke er leseren, ungdomsjenta, det er noe galt med, det er de urealistiske konstruksjonene av spesielt hunkjønnet som er forskrudde. Selv om fortellerstemmen i teksten først og fremst henvender seg til ungdomsjenta som bekymrer seg over om hun er bra nok, så vil jeg påstå at dette er en bok for alle. De fleste voksne og unge i dag har en hverdag fylt med tekst og medier. Hver dag ser vi for eksempel undertøysreklamen som er klistret utenpå hele bussen, oppslagene på dagbladet.no som bruker puppebilder for å tiltrekke seg klikk, og vi kan velge mellom rosa og svart håndtak på skrutrekkeren i jernvarehandelen. For å gjennomskue hvem disse tekstene og bildene forteller oss at vi er, trenger vi noen gode verktøy for kritisk lesning. Å lese denne boka er et ypperlig sted å begynne.

Sonia Arisland