Tittel: Oddingen
Tekst: Stefan Bachmann
Oversetter: Torstein Bugge Høverstad
Forlag: Front
Årstall: 2013
Antall sider: 383

Oddingen er en Harry-klone

Front forlag lokker: Likte du Harry Potter? Da vil du elske Oddingen! Kjente fantasyforfattere er sitert med rosende anbefalinger. Forventningene er med andre ord skyhøye, men holder hypen det den lover?

Forlaget sammenligner Oddingen med Harry Potter-bøkene. Og ser vi bort fra den åpenbare reklameeffekten, er det noe i sammenligningen. Stefan Bachmann henter mange ingredienser fra det magiske universet som Harry Potter beveger seg rundt i. London og den engelske landsbygda er sannsynligvis blant de mest magiske stedene i verden, og Bachmann tar seg ikke bryet med å skifte beite. Han låner friskt fra J. K. Rowlings magiske skattekiste. Leseren blir ikke akkurat overrasket når det dukker opp et fremmed ansikt i bakhodet til en fjong dame eller hovedpersonen teleporteres til et annet sted.I tillegg står Torstein Bugge Høverstad (den prisbelønte oversetteren av Harry Potter-bøkene) bak nok en god oversettelse, og tonen burde dermed være satt for en magisk opplevelse.


Ingen magiske lover

I Oddingen er England er befolket av vetter, vesener fra den andre siden. Vanlige mennesker lever side om side med vettene, men stort sett er kontakten er preget av frykt, mistenksomhet og hat. Avkommet til en vette og et menneske kalles odding, og disse vesenene hører ingen sted hjemme, verken i vettenes rekker eller hos menneskene. De er bannlyst, fordi de er halvblods. Harry Potter-kjennere vil kjenne igjen tematikken rundt «de rene og de urene». Bachmann får dessverre lite ut av denne tematikken.

I motsetning til Rowling legger Bachmann handlingen tilbake i tid. Her er hestedrosjer, gasslys og tjenerskap, men alt er svøpt i et magisk lys. «Vanlige» magiske ingredienser som sopp, mystisk røyk og magiske eliksirer, blandes med mekaniske innretninger som bringer tankene mot industrisamfunnets glansperiode mot slutten av 1800-tallet. Leseren får aldri riktig oversikt over universet, og det gjør det skremmende fordi det er uforutsigbart. Når alt er magisk, blir også reglene for hva som er mulig, uklare, og flere ganger reddes en svak plotstruktur i land av nye, magiske påfunn. I Harry Potter-bøkene ble slikt alltid forberedt, slik at leseren var fortrolig med lovmessigheten bak de magiske handlingene.


Handlingslammete hovedpersoner

Den ene hovedpersonen, Bartholomew Kettle, er odding, og lever sitt begivenhetsfattige liv inne i morens leilighet i vetteslummen. Regelen «ikke bli sett, så blir du ikke hengt» setter klare begrensninger for hva en odding kan tillate seg. I tillegg er han blottet for magiske evner, og det skaper selvsagt utfordringer for utviklingen av fortellingen. Hvilke redskap skal han benytte når problemene tårner seg opp?

Den andre hovedpersonen heter Arthur Jelliby og er en anonym og godslig politiker. I likhet med Bartholomew tilbringer han intetsigende dager hjemme, eller han sitter i søvndyssende møter i Parlamentet. Nyheten om en rekke grusomme drap på odding-barn skaker opp Mr. Jelliby, men i tråd med sin konfliktsky karakter lukker han øynene og håper det går over. Først da han ved en tilfeldighet overhører en samtale, og på direkten blir oppfordret til å hjelpe, tar han affære. Vi er da kommet til side 118 av totalt 384, og handlingslammelsen er over.


Handlende aktører

Regelen «ikke bli sett, så blir du ikke hengt» er et viktig premiss for handlingsutviklingen i boka. Bartholomew er på mange måter handlingslammet. Underlig nok hindrer ikke det han fra å utforske naboguttens mystiske forsvinning, og Bartholomew vikler seg inn i et magisk rituale han nesten ikke kommer levende fra. Leseren ville kanskje trodd at det er naboguttens skjebne som vekker han til heroisk handling, men Bartholomew fortsetter sine små sideprosjekter som i liten grad engasjerer leseren. Først da søsteren forsvinner på like mystisk vis som nabogutten, vekkes Bartholomew som handlende aktør. Da er vi kommet til side 204.

Bachmanns magiske univers er spennende og kreativt. I starten av boka bruker han mye tid på å bygge opp dette universet, samtidig som han sper ut små mystiske hendelser som pirrer leserens nysgjerrighet. Dette er «underholdende» slik det står på coveret av boka. Men «snarrådig» og «intenst» blir det ikke før hovedpersonene forvandles til handlende aktører, med klare prosjekter som må løses. Da er vi allerede godt over halvveis i boka, og det er farlig sent i en handlingsdrevet fantasybok.


Karakter og verktøy

Handlingen skyter fart når Mr. Jelliby møter Bartholomew og de forenes i en felles jakt på skurken og den forsvunne søsteren.  Samtidig utfordres karakterens troverdighet. Brått går de begge fra å være stillesittende og handlingslammede typer, til snarrådige actionhelter. Både Bartholomew og Mr. Jelliby besitter viktig informasjon, men ellers mangler de både våpen og magiske evner. Så hvordan skal de klare å overvinne superskurker med magiske rekvisitter? Mr. Jelliby må ha gått rundt med en sovende James Bond i magen, slik han etter hvert agerer. Magiske krefter slenger han veggimellom, uten at det virker som han tar nevneverdig skade av det. Nei, faktisk er slik at maktforholdet mellom magi og jordiske krefter forrykkes. En skulle tro at magien trumfet det meste, men når hovedpersonene tar bena fatt, eller planter en knyttneve i skurkens tryne, hjelper det lite med avansert magi. Vi heier selvsagt på hovedpersonene, men spenningen rundt hvordan de skal løse utfordringene sine forsvinner når den magiske motstanden svekkes.


Manglende troverdighet

Det er mye som er bra ved Bachmanns debutbok. Forfatteren er visstnok 19 år nå, men startet skrivingen allerede som 16-åring. Talentet er det ingen grunn til å tvile på. Fortellingen foregår i et fascinerende univers. Handlingen er spennende når den først kommer i gang. Flere av karakterene ønsker vi å følge videre (og med såpass mange løse tråder mot slutten, ser det ut som vi får anledning til det). Men samtidig er det viktig å si at Oddingen langt i fra er noen ny Harry Potter. Karakterens og plotets troverdighet er alt for svakt til at boken tåler en slik sammenlikning.



Skrevet av:

, ,

Kommentarer