Mitt barnebokminne - av Lisa Aisato N'jie Solberg,
forfatter og illustratør
Ofelias skyggeteater
Michael Ende

Illustrert av Friedrich Hechelmann
EX LIBRIS 1988

Ofelias skyggeteater

I SKYGGENES VERDEN

Av Lisa Aisato N’jie Solberg, forfatter og illustratør

Barndommen min var fylt med bøker. Jeg hadde en mor som jobbet i forlag og bokhandel største delen av min barndom. Når mamma kom hjem med bøker, var det som å få en godtepose med bilder, historier og spennende verdener jeg ville bli kjent med og synke inn i.

En av bøkene mamma tok med hjem, var Ofelias skyggeteater. Det er en bok som nok har gjort enda større inntrykk på meg enn jeg til nå har vært klar over.

Ofelia er en gammel dame som alltid har ønsket å bli skuespillerinne, men stemmen hennes er altfor svak, så hun ender opp med å jobbe som suffløse på et stort teater. Etter hvert begynner folk å gå på kino isteden, og teateret må stenge. Siste dag på teateret, etter at alle har gått, oppdager Ofelia en skygge som romsterer rundt i kulissene. Hun prater med ham og forstår etter hvert at ingen kaster denne skyggen. Han tilhører ingen og er fryktelig ensom. Ofelia tar ham til seg og går fra da av rundt med to skygger. En annen dag sitter hun i kirken og ser nok en herreløs skygge. Hun tar også denne til seg, og slik fortsetter det til hun til slutt har hele huset fullt av ensomme, triste skygger.

Etter hvert lærer hun skyggene å spille teater. Hun lærer dem all verdens store komedier og tragedier, og skyggene gjør seg om til dverger, kjemper, fugler og bord. Så lager de Ofelias skyggeteater. En omreisende teatertropp som viser skyggeteater fra en annen verden. Slik reiser de lykkelige rundt i lang tid.

Så en dag blir Ofelia og bilen hennes sittende fast i snøstorm. Der møter hun en stor, mørk skygge som heter Døden. Han lurer på om hun vil ta imot ham også. Ofelia gjør det, og i det samme er hun i himmelen, og alle skyggene blir strålende skikkelser. De fører henne inn i et lysende palass som viser seg å være et storslått teater. Boka ender med at Ofelias skyggeteater blir Ofelias lysteater.

Jeg hadde ikke tenkt på denne boka på lang tid før jeg nå skulle sette meg ned å skrive dette barnebokminnet. Etter å ha lest boka igjen ser jeg at det fins flere paralleller til barneboka jeg selv har skrevet. Jeg tror jeg ubevisst har hatt denne boka i bakhodet da jeg skrev og illustrerte min egen.

Det er rart hvordan minnet om hva som kommer på neste side fremdeles er der. Rart å granske tegningene slik jeg gjorde da jeg var liten. Huske de små rynkene rundt munnen til Ofelia, huske hvordan lyset kommer inn fra vinduet i kirken og nikke gjenkjennende til Ofelias briller og runde vekkerklokke som viser fire minutter over tre. Jeg kan huske at tegningene fascinerte meg stort. De hadde et fantastisk lys i seg, og jeg likte så godt det gode, varme ansiktet til Ofelia. I et av bildene ligger hun i senga, og jeg kan huske at jeg ønsket meg lik dyne og pute som henne. Det så så utrolig mykt og godt ut å ligge der, og man kunne nesten kjenne en frisk lukt av nytt sengetøy og god gammel-dame-parfyme.

Jeg liker at denne boka forteller så sårt og fint om ensomheten og døden. Det betyr ikke at jeg mener at alle barnebøker skal handle om de store tingene i livet. Jeg har lest mange fantastiske bøker som forteller om nære, hverdagslige ting der man kjenner seg igjen og kan identifisere seg med karakterene i boka. Men da jeg var liten, likte jeg også å høre om mennesker som levde helt andre liv og i andre virkeligheter. Jeg var glad i eventyr og mystikk, det er jeg enda.

Ofelias skyggeteater er dessverre nesten umulig å oppdrive på norsk. Man kan låne den på biblioteket eller få tak i den på tysk. Jeg håper virkelig at den blir trykket opp på nytt i Norge så jeg en gang i fremtiden kan la mine barn krype inn i Ofelias fantastiske univers.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for bildet av forsiden. Boka fins i deres samling.



Kommentarer