Olav H. Hauge for barn

Billedbøker fra Samlaget
Olav H. Hauge (tekst)
Bodil Cappelen (ill.)
ABC
ISBN 978-82-521-2826-0

ABC

Olav H. Hauge

Samlaget

2008

Olav H. Hauge (tekst)
Inger Lise Brevik (ill.)
Når tussalusi kviskrar
ISBN 978-82-521-7200-3
Det Norske Samlaget 2008

Når tussalusi kviskrar

Olav H. Hauge

Samlaget

2008

I HØVE HAUGES HUNDRE

I år er det 100 år siden Olav H. Hauge ble født, og i den anledning gir Samlaget ut
en rekke bøker tilknyttet hans forfatterskap. Blant disse finner vi to nokså ulike
billedbøker for barn: ABC er en gjenutgivelse, illustrert av Bodil Cappelen. Når
tussalusi kviskrar er en ny samling dikt, valgt ut og satt sammen av Bodil Cappelen
og David Aasen, og illustrert av Inger Lise Belsvik.

ABC – klassisk og kreativ
Hauges billedbok ser ut som en klassisk abc med en stolt og årvåken hane som
forsideillustrasjon. Den har også en tradisjonell oppbygning med hver av alfabetets
bokstaver kort presentert på et oppslag, og med illustrasjoner som står til tekst og
bokstav. Men sammenlignet med en klassisk abc som er skrevet som en lærebok for de
ferskeste i språket, er denne mer kreativt utført. Dette viser seg særlig i teksten,
som ikke alltid er enkle vers med enderim, og som i varierende grad står til
bokstaven som presenteres. Gjett for eksempel hvilken bokstav dette handler om: ”So
kom eg til ein gard. / Og høyr no / kva der var: / Jau, der var / katt og kone / og
der var / mann med måne / og der var ku og gris – / der var hest på stallen / og
geit og sau på tallen / og alt på / gamal vis.” I de tilfellene der teksten i stor grad er løsrevet fra bokstaven den står til, fungerer illustrasjonen ofte som en hjelpende hånd. Illustrasjonen til teksten om garden er et eksempel på dette, hvor vi ser en hvit geit (som leies av en gutt) lyse opp en ellers helt grå tegning.

I andre tilfeller beskriver teksten bokstaven så godt at den i seg selv tegner et
tydelig bilde av bokstavens form: ”O, o, o / ein liten ring om ingenting”, eller
”Rett i ryggen, / bringa fram, / står støtt på sine / to bein.” En morsom detalj er
det at disse to beskrivelsene også får med seg selve lyden av bokstavene; den tomme
luften i en o-formet munnåpning og det harde og strenge i en rulle-r.

Andre bokstaver igjen beskrives gjennom hvordan de brukes i det norske språket: ”C –
framand kar / med citron og med cigar. / Men i kvardags dress / greier han seg med
ein S.”, ”Dette er ein q, / den brukar ikkje du. / Men kast han ikkje vekk, / du
treng han i Quebec!”, og to i en smekk: ”Liten og spinkel / er v-en her nord, / men
ute i verda / har han ein bror / som er dobbelt so stor, / Werner van Winkel.” På
den måten får vi ikke bare med oss en bokstav i alfabetet, men lærer samtidig noe om
språk generelt. De beste versene er der Hauge tar bokstaven ”på kornet”, som i
eksemplene ovenfor, og ikke minst der han både gjør dette og dikter fritt inspirert
av den:

1. O,O,O

1. EIN LITEN RING OM INGENTING

ORD, ORD, ORD
KLING I KOR –
MED ORD KAN DU LAGA
HIMMEL OG JORD,
FUGLAR OG DYR
OG ALT SOM KRYR,
KOM SKAL ME LAGA
EIT EVNTYR!

Ovenfor skriver jeg ”Hauges billedbok”, men det er jo også hans kone Cappelens bok.
Illustrasjonene er et vel så viktig element i denne boka. I noen tilfeller kanskje
det viktigste. Da tenker jeg først og fremst på barna som sitter og hører på noen
lese, eller som selv holder på å lære seg å lese, og som oppfatter bokstavene og
ordene nettopp som illustrasjoner. Det at teksten i ABC ikke er trykt som på vanlig
måte, men sirlig malt i ulike farger, er med på å understreke dette. Selve motivene
i de klare og detaljerte akvarellene er tradisjonelle for en abc, i det de ofte
inneholder dyr, mennesker og gjenstander som passer til den bokstaven som
presenteres på hvert oppslag.

Forholdet mellom tekst og illustrasjon varierer på flere måter i ABC. Det mest
tradisjonelle er når de spiller sammen, som på oppslaget om bokstaven D: ”Høgt over
by / han siglde i sky. / Snora rauk, / og draken strauk / heimatt til Kina!”.
Illustrasjonen ved siden av viser nettopp en kinesisk drake som flyr av sted over
byen, mens personen som holdt den i snora står igjen på bakken.

Som nevnt kan illustrasjonene også gi en hjelpende hånd der teksten står mer
løsrevet fra bokstaven som presenteres. Presentasjonen av B (”Best? Kven er Best? /
Det er eg det, sa Mest. / Ja. Trur du det, / sa verst.”) er et eksempel på dette.
Ved å personifisere de tre ordene best, mest og verst i tre biller som står og
diskuterer, tilfører den mer tydelighet til en tekst som kan være vanskelig å gripe
for barn (blant annet fordi den i boka er skrevet med store bokstaver, ikke med små
og store som i min gjengivelse av den). Under teksten står det også en bie og suger
nektar fra en blomst.

På noen av oppslagene gir illustrasjonen sin egen presentasjon av bokstaven ved å
være helt løsrevet fra innholdet i teksten. Bokstaven P er presentert med dette
verset: ”Pernille og Pål / har kvar sin hage, / der dyrkar dei mat / for kvar sin
mage. / Eg vil ha poteter / og kål, / sa Pål. / Men Pernille / ville ha / pastinakk
/ og portulakk, / pepparrot / og persille, / ja endåtil / paprika!” Men Cappelen har
valgt å illustrere bokstaven med en prest med paraply, som lener seg mot vinden i
det han går forbi kirken, og med en pus bak seg.

Forholdet mellom tekst og illustrasjon er særlig morsomt og utradisjonelt der
Cappelen følger opp Hauges personifisering av bokstavene, som ved bokstaven C der S
dytter C, C gråter, men til slutt står de tvinnet inn i hverandre som venner.
Presentasjonen av E gir en lignende effekt: ”Stor E / opnar grind / kom inn, kom
inn! / Liten e ber om fred.” Her viser Cappelens illustrasjon likheten mellom en e
og et peace-tegn.

Til tross for at Hauges ABC er mer kreativ enn mange klassiske abc-er, er den
tradisjonell sammenlignet med nyere bøker innenfor sjangeren, som for eksempel
Kristin Roskiftes 28 rom og kjøkken – historien om Alf og Beate (2004) og Jorda
rundt på 29 bokstaver – Alf og Beate på ferie (2007). Roskiftes bøker har samme
oppbygning som ABC, hvor hver av alfabetets bokstaver blir presentert på et oppslag.
Men Roskifte har valgt en unik utforming der hver bokstav i den første boka er ulike
rom i Alf og Beates hus, og i den andre reiser vi gjennom alfabetet ved å besøke
steder som begynner på hver sin bokstav. Hovedvekten ligger på illustrasjonene, og
tekstene er knappe, muntlige og sentrert rundt bokstaven som presenteres.

Lest og sett som en abc er altså ABC kanskje ikke av de mest spennende, men den er
glimtvis veldig god, og en gjenutgivelse er absolutt på sin plass.

Når tussalusi kviskrar – allalderlitteratur?

Denne utgivelsen er mer interessant enn ABC på flere måter. Den består av dikt som
primært er valgt ut fra Hauges mest kjente diktsamling Dropar i austavind fra 1966,
en bok som er gitt ut som voksenlitteratur, og deretter er de satt sammen til en
billedbok for barn ved hjelp av Inger Lise Belsviks illustrasjoner. Regnbogane fra
1983 har lignende bakgrunn, men er satt sammen av Hauge selv og med illustrasjoner
av Wenche Øyen. Slike utgivelser setter i gang tanker om grensene mellom voksen- og
barnelitteratur.

Så det er med en blandet forventning jeg holder boka i hånda: Vanligvis setter en
billedbok meg automatisk inn i barnebok-modus, men i dette tilfellet vet jeg at
innholdet tidligere er gitt ut som voksenlitteratur. Det første av de i alt fjorten
diktene er godt kjent: ”Katten / Katten / sit i tunet / når du kjem. / Snakk litt
med katten. / Det er han som er varast i garden.” Jeg får en følelse av å sitte på
huk og hviske fram ”pusssss”, slik blir mitt perspektiv som hos et barn, og Belsviks
illustrasjon hvor katten sitter og ruver overdimensjonert på gardstunet, er med på å
underbygge dette. Samtidig bryter de duse fargene og den særegne stiliserte
gjengivelsen av omgivelsene, med min oppfatning av hvordan den typiske
barnebokillustrasjonen er.

Resten av diktene handler også om dyr som tordivelen, ugla og piggsvinet, eller om
naturfenomener som vind, regnbue og måne, og er eksempler på Hauges tingdikt. Men
der det typiske tingdiktet preges av at forfatteren forsøker å objektivt beskrive
noe på en presis måte, er Hauges tingdikt mer subjektive og følelsesladede:

1. LAT MEG GJERA SOM TORDIVELEN

Sorgene legg seg yver meg
og klemmer meg ned i ei varm boslege.
Lat meg likevel røra på meg,
prøva kreftene, letta på torvone –
lat meg gjera som tordivelen
når han ein vårdag grev seg ut or mykdungen.

Diktet beskriver den tyngende følelsen av sorg, men også den deilige følelsen man
kan oppleve i ettertid, når man har lagt sorgen bak seg og gått videre. Dette er
trøstende ord for voksne, men hvordan oppleves diktet for barn? Jeg tror barnet
forstår lite av det litt mørke innholdet i det, men at det først og fremst legger
merke til den morsomme tordivelen som bryter seg gjennom jorda, og ivrig klatrer opp
mot hestehov og solstråler på den ene siden av oppslaget. På den andre siden, ved
siden av teksten, ser de en person på sykkel med armene strakt rett ut. De som kan
sykle uten hender, kjenner kanskje den samme frihetsfølelsen som det tordivelen gjør.
På denne måten gjør Belsvik dette diktet mer barnevennlig, samtidig som en voksen
leser blir klar over kontrastene i det.

Andre dikt derimot oppfatter jeg umiddelbart som skrevet for barn. Diktet som har
gitt navn til samlinga, er et av dem:

1. DET ER IKKJE SO FÅRLEG

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.

Den ubegrunnede redselen man ofte kjenner som barn, kommer snikende tilbake når jeg
leser dette diktet. Jeg blir litt redd for tussalusi. Belsviks illustrasjon av en
gutt som går bortover en øde landevei i mørket, er også svært stemningsskapende. Jeg
kan høre gresshoppa spille, men også en svak ubestemmelig hvisking. Jeg tar beina på
nakken og løper hjem. Tussalusi er den eneste fantasifiguren som finnes i
diktsamlinga, og passer derfor også godt som tittel på en barnebok. Og sammen med
illustrasjonen av tussalusi som stirrer ut fra steinene med stive, hypnotiserende
øyne, pirrer den nysgjerrigheten.

Aasen og Cappelen har valgt å la diktene stå som i originalen, på nynorsk-dialekt og
med ord som vanligvis ikke ligger i barnemunn. Men dette er ingen stor hindring for
barn. De er nye i språket og undrer seg over ord og vendinger uansett hvilken
dialekt de er skrevet på. I noen tilfeller kan det kanskje være til større hinder
for en voksen, som henger seg opp i ord en ikke forstår (Jeg slo opp ”boslege” fra
diktet ”Lat meg gjera som tordivelen” i ordboka, men fant det ikke).

Så tilbake til tankene om grensene mellom voksen- og barnelitteratur. Hva med
allalderlitteratur? Begrepet allalderlitteratur betegner ofte litteratur som er
skrevet i den hensikt å på en eller annen måte henvende seg både til barn og voksne,
men kan også brukes om litteratur som ikke kan eller bør kategoriseres som verken
det ene eller andre. Det er ingen tvil om at diktene kan fungere godt for alle
aldre, og Når Tussalusi kviskrar er et glitrende eksempel på at det er fruktbart å
åpne dørene mellom voksen- og barnelitteratur.