Tittel: Ole Høiland. Mestertyv og utbryterkonge
Tekst: Anne B. Bull-Gundersen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2009
Antall sider: 157

ISBN 9788253030845

Ole Høiland. Mestertyv og utbryterkonge

INNHOLDSRIK PRAKTBOK

Den som vil vite mer om det norske samfunnet i første halvdel av 1800-tallet, kan gjerne lese Anne B. Bull-Gundersens biografi over mestertyven og utbryterkongen Ole Høiland. Da får man samtidig en spennende og levende historie om en fargerik person.

Vesle Norge hadde hele to mestertyver og utbryterkonger som opptrådte samtidig for snart 200 år siden: Gjest Baardsen Sogndalsfjæren og Ole Pedersen Høiland. Den ene sogning, den andre sørlending. Begge satt som ”slaver” på Akershus, til dels samtidig. Begge var mestertyver og utbryterkonger. De kjente hverandre, men var neppe spesielt gode venner. Begge var berømte på hver sin måte, og Gjest Baardsen diktet en sang om Ole Høiland da denne døde i 1848. Selv døde den seks år eldre Baardsen året etter.

Mannen som plyndret Norges Bank
Gjest Baardsen opptrådte under mange forskjellige identiteter og utga seg ofte for å være en annen, for å slippe unna øvrigheten. Han begikk også sine innbrudd og tyverier under forskjellige navn. På ett tidspunkt var han alene på denne måten ikke mindre enn to av Norges mest ettersøkte forbrytere, samtidig. Akkurat det klarte aldri Ole Høiland å gjøre ”kollegaen” etter. Men Høiland er den eneste som noensinne har brutt seg inn i Norges Bank og kommet unna med 64 000 spesiedaler, et beløp som ville tilsvare 15 millioner kroner i dag, ifølge Bull-Gundersen. Noe slikt klarte ikke Baardsen å gjøre ham etter. Slik sett var de jevngode. Begge var populære, begge ble gjenstand for skillingsviser og andre uttrykk for folkelig begeistring. Øvrigheten var ikke så høyt elsket blant de brede lag på begynnelsen av 1800-tallet.

Bull-Gundersens biografi handler utelukkende om Ole Høiland, men Gjest Baardsens selvbiografi er en av de kildene hun bruker flittig. Hun gjennomgår Høilands liv i størst mulig detalj, fra fødselen i 1797 på en av Høiland-gårdene i den vesle bygda Grindheim i Audnedal, oppe i heilandskapet ovenfor Mandal, til selvmordet på Akershus festning i Kristiania i desember 1848. Mange detaljer er dårlig kjent, og mye er spekulasjon, men det gjør forfatteren selv samvittighetsfullt oppmerksom på. Hovedkildene er grundig oppgitt, samtidig som hun sier at svært mange kilder er av mer ubestemt art – folkelivsskildringer, myter og legender, muntlige fortellinger, avisnotiser, og så videre. I første halvdel av 1800-tallet fantes som kjent hverken radio, fjernsyn eller internett, og det var heller ikke mange aviser.

Iherdig fotgjenger
Det som heller ikke fantes, var offentlige kommunikasjoner, bortsett fra postverket og nettet av postveier. Langs disse ferdedes både hederlige folk og Ole Høiland. Stort sett gikk han, men i mer bemidlede stunder eller ved behov for lynrask flukt hendte det at han stjal en hest eller til og med fikk skyss med en vogn. Og han beveget seg mye – han opptrådte mer eller mindre regelmessig langs hele det som senere ble kalt Sørlandskysten og på hele strekningen mellom Mandal og Kristiania, med avstikkere til Stavanger og Bergen på den ene siden, Gardermoen og Moss på den andre. Svært mange steder på disse strekningene finnes det fremdeles huler hvor han skal ha oppholdt seg og andre steder hvor han skal ha gjemt unna ”skatter” av tyvegods. Mye av det har aldri kommet til rette, så muligheten er der fortsatt.

Hovedstaden Kristiania var på denne tiden en liten by innerst i Viken, med noen få titusener innbyggere, men den kraftige veksten som fulgte med industrialiseringen, var i gang mot slutten av Ole Høilands liv. Høiland hadde bred kontaktflate og svært mange venner og bekjente, både i Kristiania og hele veien rundt kysten til Stavanger. Dette var en forutsetning for at han skulle lykkes med sine tallrike brekk og rømninger – han hadde mange mennesker som hjalp ham, både med å forberede og gjennomføre innbruddene, med å holde ham skjult og med å omsette tyvegodset. De krevet til dels rikelig betaling, og Høiland var sjenerøs mot sine venner. Både han og Baardsen ble sett på som velgjørere av mange. Likevel ble Ole Høiland stadig forrådt av mennesker han hadde stolt på. Det hendte at staten betalte enda bedre for tips som førte til at han ble arrestert. Men han kom seg alltid løs igjen, selv da myndighetene plasserte ham i et bur midt på gulvet bak de to meter tykke murene i Kruttårnet på Akershus, med vakt! Og i deler av 1830-årene var han en turistattraksjon på Akershus festning.

Bok om hele samfunnet
Boken later til å være beregnet på større barn eller yngre ungdom, la oss si 10-14 år, men den kan også med utbytte leses helt opp i støvets år. Vanskelige uttrykk er forklart, og skildringen er direkte spennende. Og den er gjennomillustrert, med tegninger, malerier og fotografier som alle er instruktive og øker informasjonsverdien, samtidig som de er med på å gjøre biografien til et praktverk. Både i brødteksten og (særlig) i illustrasjoner og faktabokser er det dessuten lagt vekt på at dette skal være historien ikke bare om personen Ole Høiland, men om samfunnet han levde i, om steder, mennesker og materielle og åndelige forhold. Denne kombinasjonen er blitt svært vellykket; boken om Ole Høiland er også en bok om det norske samfunnet i en brytningstid rundt inngåelsen av unionen med Sverige, basert på vanlige menneskers liv og ikke først og fremst statsoverhoder og feltherrer. Kildeangivelsene er gode, men jeg synes forfatteren og forlaget godt kunne ha spandert et stikkordregister – eller i det minste en innholdsfortegnelse. Men det er ingen egentlig kapittelinndeling i boken, bare en rekke mellomtitler.

Henrik Wergeland nevnes hyppig og siteres flere ganger – han skrev også dikt og sanger om Ole Høiland, som han tydeligvis beundret. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan forfatteren kan snakke om krisen i forbindelse med den britiske kornblokaden under Napoleonskrigene og den derav følgende hungersnøden på Sørlandet, uten å nevne Ibsens ”Terje Viken”? Heller ikke fremkommer den enorme utvandringen fra det indre Sørlandet til Amerika – Ole Høilands tid var vel tiden da den første emigrasjonsbølgen var på sitt sterkeste, som noe av grunnen til at så mange av de husene og gårdene som omtales, ikke lenger eksisterer? At stedene er borte, nevnes, men ikke hvorfor.

Enkelte kjedeligheter kunne og burde ha vært unngått. Det er litt for mange trykkfeil, to steder dukker nøyaktig det samme bildet av Arendal opp uten at det virker villet, med litt forskjellige billedtekster, og ett sted blir en billedtekst brutt midt i en setning. To steder sies det at Ole Høiland gikk ”nordover” fra Drammen mot Kongsberg – det tyder i så fall på en ganske sær retningssans, for å si det mildt. Videre virker det som om forfatteren ikke er klar over at dødsstraff er avskaffet også i krigstid i Norge (det skjedde i 1970-årene, til kraftige protester fra høyresiden, hvis jeg ikke husker feil), og å hevde at Gjest Baardsen satt i 28 år på Akershus fra 1827 til 1845, tyder på tvilsomme regneferdigheter. Det samme gjelder påstanden om at Baardsen, som var født i 1791 og døde i 1849, ble 55 år gammel. Slikt er ren slurv og fullstendig overflødig, og det skjemmer en ellers flott bok.



Skrevet av:
Kommentarer