Oliver

STOR BLØFF – SKJULT BUDSKAP

Vilter fortelling om verdens første rullestol. Oliver er et kreativt og morsomt prosjekt og utvider samtidig våre vante forestillinger, men kunne tjent på en strammere redigering.

Begeistret bløff
Line spør om farfar alltid har sittet i rullestol. Farfar har aldri kunnet gå, men det fantes ikke rullestoler da han var liten. Farfars far, Lines oldefar, måtte derfor finne opp flere mulige – og umulige – framkomstmidler for farfar. Men det var først da han oppdaget de levende villrullestolene på savannene, at rullestolene slik vi kjenner dem i dag, fikk sin form

Bløff eller fakta? Vel, for Line – eller for leseren – spiller det etter hvert ingen rolle. Farfars elleville beretning gjør krav på sin plass.

Jan Grue barnebokdebuterer med Oliver. Tidligere har han utgitt to novellesamlinger som begge har fått gode kritikker for å være formfullendte og følsomme. I barneboka boltrer han seg på en helt annen måte. Teksten tar viltre og overraskende vendinger, og sammen med Eivind Gulliksens karikerte og morsomme illustrasjoner, blir dette en energisk og fantasifull historie om rullestolens gåtefulle opprinnelse.

Befriende om rullestol
Jeg har aldri tidligere sett en rullestol bli framstilt som hos Grue. Rullestolen blir altfor ofte forbundet med begrensninger, sykdom, isolasjon og hindringer. I Oliver får det å sitte i rullestol helt nye og uvante konnotasjoner. Hos Grue (som for øvrig selv bruker rullestol) handler det isteden om oppdagelser og overskridelser. Livet til farfar sprenger alle grenser: Han har sittet i en flyvestol av luftballonger, en hoppestol med springfjærer, han har hatt på seg mekaniske bukser, vært på trøffeljakt på griseryggen, blitt båret av en ape og ridd på en delfin.

Det er ikke problemene ved ikke å kunne gå som står i sentrum, men på farfars overskridende fantasi. På den måten blir rullestolbrukeren frigjort fra offerrollen og tar isteden del i en aldeles absurd eventyrskrøne. Line spør ikke hvorfor farfar aldri har kunnet gå. Nei, samtalen mellom Line og farfar handler snarere om alle de morsomme konsekvensene det har fått. Slik blir det å sitte i rullestol løsrevet fra våre vante oppfatninger, men uten at boka på noen måte er moraliserende. Langt ifra. Og det er befriende.

Fortellingens magi
Hele boka er bygget opp som en samtale mellom Line og farfar. I begynnelsen er Line skeptisk: «Det tror jeg ikke noe på!», men etter hvert gir hun etter og lar seg rive med. Riktignok kommer hun stadig med små protester, men farfar fortsetter. Lines spørsmål driver fortellingen videre, ja, hun bidrar til å forme fortellingen. Farfar tar barnets innspill på alvor. Den ene historien tar den andre, overgår alt som hører virkeligheten til – og det hele er en eneste stor skrøne, som følger sin helt egen logikk. Slik er fortellingens magi.

Bildene er med på å fortelle. De er fargesterke og dekker hele oppslaget, og hvert oppslag er fulle av små, morsomme detaljer – en piperøykende måke, siamesiske hunder og en rekke andre fabeldyr. Illustrasjonene er frodige og friske, og selv om figurene er karikerte, er de både uttrykksfulle og sjarmerende. De gjenspeiler barnets fantasi, og på samme måte som i teksten kan vi si at den ene historien tar den andre. Dyrebutikken, for eksempel, er full av de underligste skapninger (dette er ingen vanlig dyrebutikk med hamstre og fugler!), og her utspiller deg seg et helt lite drama: En dinosaurlignende figur er forelsket i oldefar, som forbauset skuler tilbake. Den lett eksentriske innehaveren lar seg ikke merke med noe. Alt dette er informasjon som bare ligger i illustrasjonene. De forteller sine egne historier.

De viltre sprellene og alt det vanvittige farfar har opplevd, vil garantert slå an hos den lille leseren. Det kryr av morsomme detaljer på oppslagene – en piperøykende måke, siamesiske hunder og en rekke andre fabeldyr. Illustrasjonene er frodige og friske, og selv om figurene er karikerte, er de både uttrykksfulle og sjarmerende. Oliver nærmest bobler over av fantasi og elleville hendelser – men det er en viss fare for at når vi endelig kommer til villrullestolene, er vi allerede mettet. En noe strammere redigering kunne vært en fordel.

Sjarmerende opprinnelsesmyte
Boka forteller om hvordan den første rullestolen ble til. Slik sett kan vi si at Grue låner elementer fra klassiske opprinnelsesmyter. Gulliksens illustrasjoner forsterker inntrykket: Forsøkene på å finne opp rullestolen er plassert i en ikke helt tilfeldig tid. Plutselig befinner vi oss i det klassiske industrisamfunnet – oppfinnelsenes tid. Sammen med Line blir vi med farfar på en tidsreise, og handlingen trer fram i en tid der framtidsoptimismen stod sterkt, ja, der alt var mulig.

Imidlertid viser det seg at det ikke er mennesket som har oppfunnet rullestolen. Nei, opprinnelig var den et dyr. I farfars beretning stammer rullestolen fra naturen – og kanskje er det nettopp naturlig den er: en forlengelse av kroppen. Rullestolen er ikke mekanisk, men organisk, i sin oppkomst. Den er varmblodig og vital – et vilt dyr. Mennesket har ikke engang klart å temme den.

Det var det bare farfar som klarte. Han reddet en skadet rullestol (den skumle odradeken hadde punktert hjulene), og temmet den. De to inngikk et livslangt forhold. Slik er det kanskje også dersom man havner i rullestol. Den må òg «temmes»; man må akseptere den og bli venn med den, akkurat som farfar: På det første oppslaget ser vi en framstilling av et moderne Oslo, med Rådhuset, en trikk, og Colosseum kino. En mann i forgrunnen snakker i mobiltelefonen. Farfars rullestol, som er fortellingens utgangspunkt, har ikke fått noen dominerende plass på oppslaget: Han er blitt venn med rullestolen; vi legger knapt merke til den.

Viktig melding: Boka er bedre enn baksideteksten!
Til slutt: Hvorfor har ikke forlaget tatt bedre grep om baksideteksten? «Flyvende delfiner, dampdrevne mekaniske bukser, doble luftballonger […] Problemet inntreffer når ballongene setter seg fast i tretoppene. Eller når det ryker så mye av de mekaniske buksene at det ser ut som om man bor i en pipe». Jeg kjenner ikke igjen boka når jeg leser dette. Dette er insistering på det jeg anser som mindre viktige elementer i Oliver. For meg framstår baksideteksten som masete, desperat etter oppmerksomhet, men på en lite appellerende måte. Baksideteksten yter ikke boka rettferdighet, og det er synd om den skulle skremme bort potensielle lesere til en morsom bok som samtidig utvider våre vante forestillinger.