Tittel: Klure
Tekst: Atle Hansen
Forlag: Samlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 120

Om å tenke seg liten

Atle Hansens nyeste roman Klure handler om å føle seg utenfor, og har likheter med hans forrige roman, Apetryne. Boka er lettlest og har et godt språk, men handlingen og karakterene er ikke alltid like troverdige.

Jens er en klure, mener faren, for han kan verken bygge modellfly eller bruke hammer og spiker. Selv vet ikke Jens hva en klure er.

«Kva er ein klure?» spør eg.
«Ein som klurer til alt mogleg.
Ein som ikkje får til noko med hendene.
Ei kløne, ein slik som deg, Jensemann» seier pappa og ler.

Snakker seg selv ned

Klure er et dialektord for kløne, men blir ikke så mye brukt i våre dager, og et helt nytt ord for undertegnede. Men ordet kan også brukes om en liten person, i overført betydning, og Jens både er, og føler seg, liten.

Eg er så liten at mange av dei andre ungane ikkje alltid hugsar at eg er til.
Det hender at eg ønskjer at eg var endå mindre.
Særleg når Magnus er der.
Viss han ser meg, blir det ofte bråk.

Jens har liten tro på seg selv, både når det kommer til evner, og i samspill med andre barna. Han snakker seg selv ned, og tør verken ta igjen, eller si det han mener i situasjoner med barn eller voksne. På den måten blir han nesten usynlig for lærere og medelever, og gjør seg bare bemerket de gangene han ikke får til ting, noe som er med på å forsterke følelsen av å være håpløs.

Nyanserte, men utydelige karakterer

Medelevene ler av Jens, men de ler også av alle de andre, og selv mobberen Magnus får spydige replikker fra et av de yngre barna da han ikke tør bade, og det viser seg at han ikke kan svømme. Jeg liker at Hansen får frem ulike sider hos karakterene sine, og at de viser både styrker og svakheter, og ofte fungerer det fint. Men det kan også resultere i at personen blir litt utydelig. Det er vanskelig å få tak i hvem de er, derfor ender de opp med å fremstå lite troverdige.

Hansen får frem sårheten til Magnus, det usikre bak den tøffe fasaden, og det er fint at mobberen blir nyansert for de unge leserne. Men hvorfor Magnus har pekt seg ut Jens som sitt offer, er ikke like klart. Vennenes forklaring om at han er misunnelig fordi Jens er så flink, er vanskelig å tro på. Det er så lite i teksten som gir oss lesere inntrykk av at Jens er flink. Det blir så vidt nevnt at han er flink til å lese og skrive, og at han er god til å synge. Men synge gjør han bare sammen med Rita, eller når han er alene. Den dominerende beskrivelsen gir inntrykk av en gutt med liten tro på seg selv, som lar familie og venners ubetenksomme kommentarer farge mye av selvfølelsen. Vi kan forklare det med at Magnus sparker på en som fremstår som svakere enn ham selv, for å føle seg bedre, men jeg er usikker på om målgruppa vil lese det på samme måte.

Og hvorfor vil Rita, som er en av Jens beste venner, skjære opp dekkene til Magnus, og risikere at Jens får juling for det? Rita fremstår som en tøff jente, som ofte svarer, og er trygg på det hun gjør. Men hva som fikk henne til å ramponere Magnus’ sykkel, når hun må ha visst at han ville gå løs på Jens, og så la ham gjøre det, det klarer jeg ikke finne noe svar på, og det hele blir litt uforløst.

«Du må skunda deg heim, Jens,
Eller gøyma deg ein stad,
Magnus leitar etter deg.»
 
Eg sprett opp frå bakken.
«Kvifor då?» spør eg.
«Nokon har skore hol i dekka på sykkelen hans.
Han er sikker på at det er deg.
No skal han hemna seg.»

Fin søskenrelasjon

Men det er flere fine episoder, og noe jeg liker spesielt godt, er den gode relasjonen mellom Jens og storebroren. Jeg har lest mange barnebøker der det bare er krangel og rivalisering mellom søsknene, og da er det godt å lese om en storebror som både støtter og forsvarer lillebroren sin. Når alle skal ha med seg noe de samler på for å vise frem i klassen, og Jens ikke samler på noe, tilbyr broren kløne Jens å låne fugleeggene sine.

«Du kan låne nokre av egga mine» seier Johann
då me har ete middag.
Johann samlar egg frå ville fuglar.
Han har over 100 ulike»

Godt språk

Klure er en kort og lettlest bok, og det knappe og nøkterne språket til Hansen er vakkert og virkningsfullt. At han også er musiker kan man merke på rytmen i teksten. Det ligger mye mening mellom linjene, og alt det usagte er med på å skape en egen stemning, noe som er en styrke ved boka. Flere steder er det usagte med på å underbygge hvor utenfor Jens føler seg, også når han er sammen med de to vennene Helge og Rita, som han ble kjent med i barnehagen:

Sidan har det vore oss tre.
«Oss tre mot resten», seier Helge.
«Dei tre musketerane» føreslo eg ein gong,
Men dei andre hadde ikkje lese den boka.

Eller hvor lite foreldrene vet og forstår av det som Magnus gjør mot Jens, og hvordan de møter ham etter en episode på skolen.

«Han kjem aldri til å slutta», seier eg.
«Me kan ikkje la han halda på slik», seier pappa.
Du må i alle fall ikkje blanda deg», seier mamma.
«Dette er noko ungane må ordna opp i sjølve.»
Eg er ikkje sikker på om mamma har rett.

Uforløst handling – åpen slutt

Til tross for det litt uforløste og uforklarlige, får Hansen frem en fin kompleksitet. Og noen ganger er det uforklarlige av det gode. Helt til slutt i boka skriker Magnus til Jens at han skal synge.

«Syng», ropar Magnus. «Syng, Jens!»

Roper han det for å støtte, eller for å plage Jens? Det har jeg fortsatt ikke blitt enig med meg selv om.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.