Om å være annerledes

Jeg husker ikke når jeg leste Fint at ikke alle er like. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var eller hvor jeg har gjort av boken nå (jeg tipper den står i bokhylla hjemme hos foreldrene mine på gården i Feios). Men jeg husker at jeg fikk den i julegave, av en tante, og at dette var en av de aller første ordentlige bøkene jeg eide, ettersom jeg på den tiden stort sett leste Hardy-guttene og Donald-blader. Derfor var det stas.

Jeg husker også vagt at jeg leste boken raskt, og at jeg leste den flere ganger. Og kanskje, mens jeg skriver denne teksten, går det opp for meg at denne lille boken av Aase Foss Abrahamsen kan ha vært en utløsende faktor for min egen skriveinteresse. For ble jeg ikke inspirert? Jo, jeg ble jo det. Begynte jeg ikke selv å skrive på en tekst om en liten baby i Sør-Korea som blir født inn i en fattig familie, der moren ikke kan beholde barnet, slik at hun bestemmer seg for å legge den lille bylten på en trapp utenfor et barnehjem? Jo, og jeg tror også jeg husker hvor akkurat de tre tekstsidene (skrevet på skrivemaskin) er oppbevart, nemlig i en blå perm under databordet til foreldrene mine.

Jeg kommer altså på dette mens jeg skriver om boken som gjorde sterkest inntrykk på meg under oppveksten. Selv vokste jeg opp i en familie nesten uten bøker. Litteraturinteressen fikk jeg stimulert gjennom biblioteket på skolen og gode norsklærere. Men før jeg skjønte at litteratur fascinerte meg og ga meg stor glede, leste jeg altså Fint at ikke alle er like, og jeg skrev trolig min aller første prosatekst, kanskje var jeg ni, ti eller elleve år, jeg husker ikke, men det går opp for meg at denne boken har vært viktigere for meg enn det jeg selv var klar over.

Så, hva handler Fint at ikke alle er like om? Jo, den handler om en liten babyjente som havnet på et barnehjem i Sør-Korea. Derfra blir hun adoptert til en norsk familie. Forfatteren forteller om det første møtet på flyplassen, om genseren som noen har strikket og som er alt for stor, om hvordan det er for et adoptivbarn å komme til et nytt land, få nye foreldre, nye søsken, helt nye omgivelser. Jeg husker ikke detaljene fra historien, men jeg husker en scene der jenta ikke føler hun får nok oppmerksomhet under et middagsselskap og at hun gjør noe uventet, noe galt, kanskje kaster hun et glass i gulvet, jeg husker ikke, men det er ikke så viktig, for det jeg husker er hvordan foreldrene hennes takler situasjonen. I stedet for å skjenne på henne, gir de henne oppmerksomhet og trøst, fordi de forstår hvorfor hun oppførte seg slik.

Noen år etter at jeg fikk boken, husker jeg at jeg leste den på nytt. Jeg likte den like godt da. Noen år etter det igjen, rett etter videregående, mens jeg ventet på å bli innkalt til siviltjeneste, arbeidet jeg som lærervikar i nabobygda. Der så jeg boken i et klasserom og begynte å bla i den. Jeg merket at jeg ble glad av å se boken.

For meg betydde denne historien til Aase Foss Abrahamsen ekstra mye, ettersom jeg selv er adoptert. Jeg følte at jeg forstod litt mer om min egen situasjon, selv om litt av poenget med Fint at ikke alle er like, er at alle adoptivbarn også er forskjellige. Ingen har lik bakgrunn. Alle opplever det å komme til et nytt land og få livet snudd opp ned på ulik måte. Derfor er dette en viktig bok for alle. Men hovedgrunnen til at det er en viktig bok for meg, er at den kanskje fikk meg til å begynne å skrive. Derfor skal jeg ringe hjem til moren min etterpå og be henne lete etter boken og sende den i posten til meg.