Om bøker og alderdom

Klaus Hagerup er en av våre mest kjente og kjære barne- og ungdomsbokforfattere, med over tretti utgivelser bak seg. Særlig kjent er han for serien om Markus, og nå nylig også for manuset til NRK-julekalenderen Snøfall, som han skrev sammen med døtrene Hanne og Hilde.

I Jenta som ville redde bøkene følger vi Anna, som snart fyller ti år. Anna er redd for å bli gammel og dø, men finner trøst i bøkene, der karakterene lever evig. En dag gjør hun imidlertid en skremmende oppdagelse: På det elskede biblioteket finnes det en kjeller der bøker som ingen låner blir ødelagte av den mystiske Milton Berg. Oppdagelsen gjør Anna sint, og sammen med bibliotekaren fru Monsen bestemmer hun seg for å redde bøkene:

«– Vi må sørge for at bøkene blir lest.
Det er den eneste måten å holde dem levende på.
– Det er sant, sa fru Monsen. – Men da må noen låne dem.
– Jeg kan låne dem, sa Anna.»

Litteraturpolitisk prosjekt?

Det kan virke som det er et slags litteraturpolitisk prosjekt Hagerup har satt seg fore med dette plottet: et vink til den nylige debatten om diktsamlinger og smale romaner som støver ned i bibliotekhyllene på grunn av Innkjøpsordningen. I denne historien er det biblioteksjefen som får skylden for destruksjonen av bøkene, fordi de «tar for mye plass». Anna mener bøkene må reddes, men hvordan skal det gå til? Dette er et godt spørsmål, som vi dessverre ikke får noe svar på i Jenta som ville redde bøkene, for like etterpå tar plottet en annen vending.

Etter at Anna har lest seg sliten på alle bøkene hun har lånt, introduserer fru Monsen henne nemlig for en helt spesiell bok: Den forheksede skogen. I slutten av boka, som Hagerup skriver inn som en fortelling i fortellingen, treffer hovedpersonen Waldemar sin døde bestemor igjen i skikkelsen til et tre som har noe viktig å fortelle ham:

«Hva da? sa jeg. – Hva er det du vil fortelle meg, mormor? – Jeg vil fortelle deg om det mest fantastiske du noen gang kommer til å oppleve, sa hun. – Hør nøye etter nå.»

Anna får ikke vite hva bestemoren til Waldemar sier, for den neste siden i boka er blank. Anna tror slutten er blitt revet ut, og setter i gang en leteaksjon etter et komplett eksemplar. Aksjonen hennes skaper ringvirkninger, og Anna ender opp med å skape en bestselger av Den forheksede skogen, som viser seg å være skrevet av nettopp Milton Berg, ansvarlig for destruksjon av bøker.

Det er imidlertid ikke ironien i denne utviklingen som står i sentrum i bokas sluttscene, men snarere hva Anna har lært av boka: Det finnes ikke noe svar på hva Waldemar vil oppleve, for ingen vet hva som vil skje i fremtiden. Og med dette overkommer Anna også frykten sin for å bli eldre, og begynner isteden å glede seg til å fylle ti år.

Enkel livsvisdom

Jenta som ville redde bøkene er gjenkjennelig hagerupsk, både i den lune fortellerstemmen, med enkle og presise setninger og mye bruk av gjentakelse, og i den eksentriske karaktertegningen. Gjenkjennelig er også den tenkende og ensomme hovedpersonen, og formidlingen av enkel livsvisdom gjennom hovedpersonens erfaringer.

Det er i bøkene Anna finner trøst og vennskap, og måten karakterene fra bøkene blir levende for henne er fint skildret både i illustrasjonene, der de kommer flyvende opp fra sidene mens Anna leser, og i teksten:

«Når mammaen og pappaen hennes kom inn, lot hun som hun sov.
Men hun sov ikke.
Hun leste under dyna.
Hun fikk hundrevis av nye venner i bøkene.
Og noen uvenner.
Men sånn er jo livet.»

Levendegjørende illustrasjoner

Jenta som ville redde bøkene er støttet av Leser søker bok, og er gjennomgående lett å lese, med korte setninger, ujevn høyremarg og mye luft rundt teksten. Boka er også rikt illustrert av Lisa Aisato, og illustrasjonene skaper både dybde og stemning i fortellingen. De mettede fargene og elementene av både skisseaktig blyantstrek og akvarell tilfører dessuten en slags magi til handlingen som skaper assosiasjoner til eventyrsjangeren eller til de illustrerte utgavene av Harry Potter-serien.

Det er mange detaljer å oppdage i illustrasjonene, som at hovedpersonen i Den forheksede skogen følger Anna gjennom fortellingen, eller at Milton Berg har avisartiklene om boka si liggende på gulvet i kjelleren. Illustrasjonene blir dessuten brukt som aktive elementer i fortellingen, som når en tegning av et blankt ark får være svaret på spørsmålet om hva som er slutten på historien om Waldemar. Dette skaper et fint samspill mellom tekst og illustrasjon, og gjør boka godt tilpasset både høytlesning for yngre barn og eldre barn som vil lese selv.

En bok om å redde bøkene?

Jenta som ville redde bøkene er en sjarmerende fortelling, men hva er det den egentlig handler om?

Tross tittelen og den førende baksideteksten om redningsaksjonen av bøkene, er det frykten for alderdom som er den viktigste tematikken i Jenta som ville redde bøkene – en nokså underlig bekymring hos en hovedperson som snart fyller ti. Det er også denne frykten som får sin forløsning i sluttscenen, der Hagerup snur fortellingen til et metaprosjekt ved å la Milton Berg foreslå at han og Anna skal skrive bok sammen med tittelen Jenta som ville redde bøkene.

At Hagerup blander disse to temaene, uten å følge opp tråden om hva som skjer med de ulånte bøkene, gjør at fortellingen fremstår som litt ufokusert og uforløst – som om Hagerup ikke helt har bestemt seg for hva den skal handle om. Dette kommer også til uttrykk gjennom flere plottmessige snarveier i handlingen, som at Anna ikke spør fru Monsen om den manglende siden i Den forheksede skogen med en gang, istedenfor å sette i gang det store leteprosjektet, eller det utilfredsstillende svaret på hvorfor Milton Berg fortsetter i jobben som bokdestruktør hvis han hater det så mye.

Disse plottmessige svakhetene trekker ned helhetsinntrykket av boka, som ellers er en ambisiøs og forseggjort utgivelse. Selv om fortellingen nok uansett vil skape gjenkjennelse og begeistring hos små og store lesere, gjør dette at Jenta som ville redde bøkene ikke lykkes helt i å leve opp til Hagerups egen standard.