Om det bare ville snø i helvetet

Død, håp og skittenrealisme

Hovedpersonen Hopper grubler over om livet styres av tilfeldigheter, eller om gode menneskers vilje kan gjøre en forskjell. Med dette som preludium kastes vi inn i en svart historie om drømmer, gjeld, tapere og vold. To bøller forfølger Eddie og Hopper, og jakten fører til at Hopper blir påkjørt og dør.

Vi er i en by kalt Tycho, hvor guttene Hopper (16), Eddie (10) og Hansa (16) er opptatt av sykler. Navnene og sykkelinteressen fikk meg først til å tenke på Danmark, men når vi leser om nabobyen Kepler, forstår man at forfatteren kaller opp stedene sine etter astronomer, uten å tenke på å forholde dette til noe spesifikt land.

Handlingen foregår over et halvt døgn, fra kl 13.03 til kl 21.23. Hvert av de 2-5 sider lange kapitlene har et klokkeslett og et stikkord til kapitteltittel. Boka er i fire tydelige deler, samt en epilog. I første del introduseres Hopper og hans omgivelser, helten er sørgmodig melankolsk og unikt ensom i en råtten verden. Fra side 38 begynner andre del: Vennen Hansa skylder penger til to bøller. Dette skal kreves inn, og volden og jakten begynner. På side 51 begynner tredje del. Hopper dør, og blir et spøkelse, eller ”fantom”. Som fantom kan Hopper så vidt flytte gjenstander i de levendes verden, men han kan ikke snakke til eller påvirke menneskene. Hopper bruken tid på utforsker formålet med og virkemidlene i sin nye tilværelse. Fjerde del begynner på side 76: ”Kl 15.53 En anti-superhelt bestemmer seg”. Da går Hopper over fra å være et forvirret fantom til å bli et fantom med et oppdrag. Han vil hindre bøllene i å ta Eddie. Samtidig vil han bringe håp til moren, og hente faren ut av koma. Klarer han det? I denne boka er det ikke innlysende at det går bra, forfatteren byr oss på en svartsinnet følelse av at det meste går til h… for oss alle sammen.

Ewo supplerer hovedhistorien med flere innskutte korthistorier på få linjer om desillusjonerte, dysfunksjonelle liv. Også mange av de ledende bifigurene er tapere i livets løp. Så mye desillusjon på en gang er ikke vanlig i ungdomsbøker, og det er bare Hoppers utrettelige innsatsvilje og morens kjærlighet til ektemannen i koma som skiller seg ut som pluss-poler i dette håpløshetens energifelt. I sin fantomtilværelse kan Hopper fornemme folks livshistorier, bare etter en kort berøring. Etter hvert blir det så mange av dem, og de fleste så mismodige, at når boka plutselig på side 73 inneholder et kort avsnitt med 7 lykkelige livshistorier, så oppfatter jeg det som en sent tilføyd kompensering og motvekt.

Av andre anmeldelser, også her på barnebokkritikk.no, ser jeg at mange synes Ewo kan mislykkes med de reflekterende, sakprosaaktige delene av tekstene sine. Jeg er uenig, og synes at denne delen av teksten både er oppriktig og uvøren på en god måte, både i denne boka og i fjorårets bok Svart. Og Cirka hvitt. Og det trekker også opp at det gjøres med en tone av ungdomsslang som kanskje ikke er autentisk ”ekte”, men som nettopp derfor føles riktig. Spørsmålet om bruk av slang i ungdomsbøker er en gjenganger, og i dag har jeg inntrykk av at trenden går i retning av at en slangtone som eksisterer innenfor verket (eksempler: Stompa, Pelle og Proffen, og Ewo), er bedre enn den som tilraner seg autensitet ved å forsøke å speile sin samtid.

Skrivehåndverket er greit. Komposisjonen er god, og det er godt avstemte karakterer i alle rollene, både som bi- og hovedroller. Riktignok er alle personene vi møter, med unntak av Hopper, stiliserte egenskaper mer enn de er levende personer: white trash alkoholiker, alkoholikersønn som mekker sykler for å kompensere, streng far, pen selvskadende datter, voldelig bølle, osv.

Historien er stilisert skittenrealistisk. Jeg synes det blir for mye med all depresjon, selvforakt, vold og menneskeforakt som skildres. Men igjen, av og til får man bedre fram poengene ved å lage en karikatur. Like fullt synes jeg, som nevnt, at forfatteren overdriver sin opphoping av korte tragiske livshistorier på en slik måte at leseren like gjerne kan sitte igjen som pessimist, i strid med det jeg oppfatter som Ewos intensjon.

Etisk sett er det ett problem som tynger i slutten av fortellingen. På side 120 redder Hopper livet til Eddie. Men gjør han det på en måte som fører til at en annen person, en bilfører, dør? Det er et åpent spørsmål, og det irriterer meg at forfatteren ikke klarte å finne en bedre løsning på dette.

Jon Ewo har store ambisjoner når han på 125 raskt leste sider forsøker å si noe relevant om store spørsmål som enkeltmenneskers valg eller skjebne, og om håp kontra håpløshet. Verken volden, dødsfallet eller Hoppers fantom-tilværelse er egentlig bokas tema. Tema er i hvilken grad det lille hvert enkelt menneske er i stand til å utrette noe godt, og gjøre verden til et bedre sted. Ewo skal ha pluss for motet til å gå løs på temaet, og for en røff og uvøren tone med et fantom som originalt virkemiddel. Men det kan se ut som om det livsfilosofiske prosjektet i boka ikke er helt forløst. Jeg finner ikke fullt samsvar mellom historien og det jeg oppfatter som forfatterintensjonen. Det er en leseverdig og interessant historie, som riktignok kan gjøre hvite riddere av noen lesere, men jeg tror at leserne på kjøpet får med seg en dose misatropi som utilsiktet bieffekt.