Om kålplanter og bokanmeldere

Lars Mæhle svarer i dette innlegget på Damian Arguimbaus kommentar 31.8.22 om påstått tematikk-vektlegging fra forlagene fremfor skriveteknisk kvalitet, når de fronter sine verk. Lars Mæhle slår tilbake med et forsvar for både tematikk og kvalitet – for rett målgruppe.  

Da jeg skrev Fuck Off I Love You, var det gått 2 måneder siden 22. juli. Jeg ville skrive ei bok for ung ungdom som tok opp noe av det den grusomme ugjerningen handlet om, rasisme. Det var uhyre viktig, mente jeg, at unge mennesker, i etterkant av et slikt nasjonalt traume, fikk debattere og reflektere over hvordan et ungt menneske kan trå feil – og faktisk kan ende opp med å utføre rasistiske handlinger, selv om hen ikke nødvendigvis var en rasist i utgangspunktet. Dette var trolig den første boka som gjorde det. Mange mente det var for tidlig å skrive om det.

Jeg mente det ikke kunne gjøres tidlig nok, bare man gjorde det på riktig måte.

Men da jeg sendte inn Fuck Off I Love You, sa jeg til forlaget at dette var ei ungdomsbok som var god for ungdom, men ikke for voksne. Å, som jeg visste at all verdens ungdomsbokanmeldere ville komme løpende, fulle av virketrang etter å vise hvor raffinert deres egne, voksne litteratursmak var, og kritisere den for å være for enkel.

Men samtidig visste jeg også at boka måtte bli skrevet på denne måten, om den faktisk skulle treffe, engasjere og skape debatt blant unge – og da ikke bare blant de såkalt «superleserne» (som det gjerne er maks 1-2 av i hver klasse, og knapt nok det lenger), men også de som leser ei bok i året – som oftest nettopp på skolen; dvs. ungdom flest. Disse trenger også – ja, kanskje i større grad enn superleserne – å reflektere over viktige spørsmål, og de har selvsagt helt andre kriterier for hva som er «bra» litteratur, enn det en voksen, utdannet litteraturanmelder har. De trenger handling og konkrete, enkle problemstillinger, få motiver, og gjerne nettopp ikke kunsterisk utfordrende, abstrakte og sammensatte tekster. (Da vil de kjede seg raskt.)

Når du skriver for barn og ungdom, må du tenke som barn og ungdom. Problemet er naturligvis at barn og ungdom ikke er en homogen masse, men en sprikende gruppe mennesker spredt ut over et vell av ulike nivåer, både fysisk og mentalt. Men hovedvekten av ungdom har faktisk ganske liten litterær kompetanse, og disse behøver også god litteratur – på sine premisser.

Dette tar sjelden barne- og ungdomsbokanmeldere høyde for. De leser med sitt voksne blikk, bedømmer ut fra sin voksne dannelse, dette er god litteratur, dette er dårlig, dette er kunst, dette er ikke kunst, dette er faktisk brokkoli (å, du verden, nå var jeg herlig frekk).

Nettopp dette speiles jo ofte i hvilke bøker som får priser – når de voksne velger og når de unge en sjelden gang får gjøre det selv. Fuck Off I Love You fikk naturligvis ingen priser av de voksne, men ble nominert til UPrisen, ungdommens egen litteraturpris. Anmelderklassen på Sagene skole, som var den mest multikulturelle, hadde den som beste bok.

En gang jeg var på skolebesøk på Rommen skole, kom en elev opp til meg etter besøket og sa: «Fuck Off I Love You er kongebok, mann! Den er favorittboka mi. Den og den om Zlatan.» Dette altså om en bok på nynorsk på Oslos østeste øst. Jeg har møtt et utall lærere og skolebibliotekarer over hele landet som har uttrykt sin takknemlighet for at nettopp denne boka fins, og at den er skrevet på nettopp på denne måten – fordi de jo, dessverre i motsetning til mange barnebokanmeldere – vet hvordan ungdom er og virker.

Den dag i dag, 10 år etter at boka utkom (Arguimbau har sannelig valgt dagsaktuelle eksempler for sin temakronikk), er det den ungdomsboka i min backlist som selger og engasjerer desidert mest. Også den danske utgaven gjør det, for øvrig, den som Arguimbau i sin tid anmeldte. Som fikk den danske nestoren i lærerbladet Folkeskolen, Bent Rasmussen, til å skrive i sin anmeldelse: «Det er altid dejligt at få en roman i hænderne, hvor man fra allerførste side er aldeles på det rene med, at her er noget med en helt speciel høj karat og kvalitet. Sådan har jeg det med ‘Fuck off/I love you’.»

Igjen: En anmelder som leser med andre briller enn den kunsterisk-dannede, men med pedagogens og elevkjennerens briller.

Ja, det fins gode ungdomsbøker som både er gode for voksne og ungdom, men det fins sannelig mange gode ungdomsbøker som bare er gode for voksne, også. Og som ungdomsbokanmeldere kjenner igjen de kunstneriske kvalitetene i – og derfor hyller.

Det siste er et mye større problem for feltet, mener jeg, enn ungdomsbøker som bare er gode for ungdom. For det store problemet i dag er jo at ungdom flest faktisk ikke leser (papir)bøker lenger. I det hele tatt. Og da trengs bøker skrevet på deres premisser mer enn noen gang.

 

Lars Mæhle er barne- og ungdomsbokforfatter. 



Skrevet av:

Kommentarer