Tittel: Minst
Tekst: Arne Berggren
Illustratør: Mai Lindberg
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2002
Antall sider: 111

Om katter og gutter i mini-format

Arne Berggrens barnebokdebut heter minst, og føyer seg dermed inn i rekken av ”du er for liten” – litteraturen. Men det handler også litt om en syk katt og en pappa med dårlig impulskontroll, og hengemage. Litt trist er det og litt morsomt; men bare litt. 

Berggren er en av norsk populærkulturs renessansemenn. Siden debuten med Frøken Brenner! i 1991, har reklamemannen og ”Dronning Mauds Land”-musikantens litterære raptus resultert i en strøm av romaner, filmmanus, skuespill og essays. Det er likevel som ungdomsbokforfatter Berggren har markert seg sterkest. Blant annet med kvatrologien om den frustrerte Aldo Monrads smertefulle vei mot voksenlivet. Berggren er de håpløst pubertale guttas forsvarer, som med karakteristisk tørrvittighet skildrer pupper og porno, våte drømmer og smugrøyking bak ”garra”.minst er forfatterens første småbarnsbok og beveger seg dermed i litt andre tematiske baner.

Martin skal snart begynne på skolen. Han har en storebror som heter Jonas, en katt som er en hund etter oliven og en far som til stadighet brøler og bruker f-ordet, men som er ganske grei for det. Det å være minst er litt fint og litt dumt. Det er fint når du slipper å rydde fordi du har så små hender, og det er dumt når du ikke får være med der det skjer, fordi du bare er en liten promp. Heldigvis er lillebror nesten storebror til katten Burre, som tross sine imponerende 105 katteår jo er enda mindre enn Martin.

Berggrens prosjekt har aldri vært av det didaktiske eller politisk korrekte slaget. Tvert imot. Også når han entrer småbarnsbokens sfære, frir forfatteren uten blygsel til sine unge lesere. minstinntar et nedenfra-perspektiv der mye av komikken ligger i latterliggjøringen av de stakkars foreldrene, som kommer så sørgelig til kort i sitt oppdragerprosjekt. Til tross for lumske planer om å ta natten tilbake, ender mor og far opp med dobbeltsengen full av barn, og hyppige smøreturer til Burger King. Her handler det om bæsj og tiss og kastrering og banning.

minst har ingen sammenhengende handlingstråd, men er episodisk bygget opp. Vi får høre om Martin og Jonas som tisser på arbeidsrommet for å hevne seg på kjeftepappa`n. Vi får høre om hvordan Burre blir unnfanget på tvers av sosiale kattebarrierer på Slemmestad. Tekstens kanskje mest fnisverdige høydepunkt inntreffer likevel når pusen gjør den fatale feilberegningen å tro at pappas edlere deler er til å sette klørne i. Mot slutten antar teksten likevel en mer alvorsfylt tone, idet katterakkeren begynner å skrante og til slutt må avlives til familiens store sorg.

Mai Lindbergs svart–hvitt-illustrasjoner er kunstferdig uferdige skisser av kattedyr som kravler og kroer seg over sidene, og som bidrar visuelt til å befeste Burres posisjon som allestedsnærværende familiemedlem.

Med overskrifter som ”Fem dårlige unnskyldninger når noe går i stykker” og ”Syv ting som er koselige med en katt”, bringer Berggren listeskrivingen inn i småbarnslitteraturen, uten at disse listene nødvendigvis får noen betydning for handlingen eller fungerer som strukturerende grep. Når vi for eksempel får presentert tipsene ”Ti bra ting for pannekakespising” innimellom to kapitler om kattepusens sykdomsforløp, virker dette noe umotivert, og det blir også blir tekstens generelle problem. minst får et sammenrasket preg, med mange tilløp til gode historier som ikke følges opp. Fordi den handler litt om det meste, ender minst opp med å handle om nesten ingenting, og sånn sett speiler muligens formatet tekstens ambisjoner.

Dette er rett og slett en liten, upretensiøs tøysetekst, som glimtvis biter fra seg med berggrensk treffsikkerhet, men som samlet sett blir nokså tannløs.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.