Om kunst og avkastning

Kan investering i kunstnere føre til økonomisk vekst? For denne ikke-økonomen ser svaret ut til å være ja. I oktober 2025 vedtok nemlig Irlands regjering å gjøre pilotprosjektet «Basic Income for the Arts» (også kjent som «BIA») til en permanent støtteordning for kunstnere. Det hadde de neppe gjort om prosjektet ikke lønnet seg.

Det startet med COVID-19

«BIA»-piloten var et forsøk på å hegne om kunstnerne i en ellers utfordrende koronatid. Prosjektet var så vellykket at da rapportene var ferdigskrevet og spørreundersøkelsene var gjennomført, viste det seg at så mye som 97 % av over 17 000 mennesker (bestående av både kunstnerstanden og allmenheten) støttet forslaget om å gjøre «BIA» permanent. Det var også bred politisk enighet både om å gjennomføre pilotprosjektet og å videreføre ordningen.

Rent praktisk var prosjektet en loddtrekning der 2000 heldige kunstnere (av cirka 8000 kvalifiserte søkere) fikk 325 euro i ukentlig, skattepliktig grunninntekt de neste tre årene. Hvor mye eller lite de endte opp med å tjene på kunsten sin, skulle ikke påvirke hva de fikk utbetalt i grunninntekt. Totalt investerte irske politikere hele 105 millioner euro i «BIA»-piloten, noe som tilsvarer cirka 1, 21 milliarder norske kroner.

Det var ikke få solskinnshistorier som fulgte pilotprosjektet: Sammenlignet med kontrollgruppen hadde kunstnerne i ordningen bedre psykisk og fysisk helse. De kunne fordype seg mer i arbeidet sitt og gjennomføre større prosjekter, de avanserte raskere i karrieren og hadde mindre behov for økonomisk sosialhjelp. Men i rapportene var særlig ett tall imponerende for dem som bryr seg mest om slike: Ifølge samfunnsøkonomiske beregninger ga hver investerte euro i «BIA»-piloten 1, 39 euro tilbake.

Kunst og andre norske tabu

Til sammen burde «BIA»-rapportene være musikk i ørene til norske politikere, selv for dem som foretrekker lyden av klingende mynt. Suksessen i Irland burde føre til bred partipolitisk enighet om å investere mer penger i Norges kunstnere. Men der har vi nok en aldri så liten vei å gå. For i Norge brukes fortsatt karikaturen om den late, drømmende, kostnadskrevende kunstneren i politisk argumentasjon. Og «basic income», også kjent som borgerlønn – det er det da bare naive idealister som drømmer om?

Det er viktig å presisere at pilotprosjektet i Irland like gjerne kunne hatt et annet navn. For «basic income» i begrepets opprinnelige betydning, det var det ikke.

«Basic Income» er ikke noe nytt begrep, og det er ganske belastet. Filosofer har snakket om universell borgerlønn siden 1980-tallet, minst. Og like lenge har ideen blitt omtalt som et urealistisk luftslott. Fordommen har vært følgende: Hvis folk får penger uten å måtte gjøre noe for det, så setter de seg straks på rumpa og slutter å bidra til samfunnet.

Vel. Etter tre år med «Basic Income for the Arts» har 2000 irske kunstnere vist at det motsatte gjelder dem. Derfor ble den treårige piloten forlenget til februar 2026, og derfor ble det besluttet å gjøre ordningen permanent (etter planen skal det åpnes for nye søknader til høsten). Og pilotens suksess førte til videre debatt i Irland: Kanskje «Basic Income»-ordningen også kunne være noe for andre grupper enn irske kunstnere?

Mange spørsmål og et svar

Mens jeg skrev på denne kommentaren ble særlig to ting tydelige: For det første har jeg, i likhet med ganske mange litteraturfolk jeg kjenner, en kronisk aversjon mot tall og økonomiske begreper. For det andre er det vanskelig å finne sammenlignbare tall for det irske og det norske støtteordningssystemet, selv om landene har ganske lik størrelse på befolkningen, og selv for tallknusere (jeg har spurt et par flinke folk).

Så jeg kan ikke komme med noen hardtslående konklusjoner her (det hadde jeg uansett ikke lyst til). Men jeg har et lite håp om at kunstnerorganisasjonene for lengst har satt en durkdreven samfunnsøkonom eller -forsker på saken, for å finne ut av følgende:

1. Hvor mye penger bruker Irland versus Norge på kunstnerne nå i dag?

2. Er de irske politikerne mer eller mindre spandable enn de norske?

3. Hvor mange kunstnere har vi egentlig i Norge versus Irland? (Det norske antallet var overraskende vanskelig å finne ut av. I Irland opererer de med antatte 10 000 kunstnere.)

4. Kan de norske støtteordningene som ble innført i forbindelse med COVID-19 vise til lignende suksess som det irske «BIA»-prosjektet?

Hvorvidt en støtteordning tilsvarende Irlands «BIA» burde gjennomføres i Norge, får diskuteres av mer kunnskapsrike folk enn meg. Norge og Irland har mye til felles, men vi snakker tross alt om to forskjellige land. Det er slett ikke sikkert at den irske støtteordningen fungerer bedre enn de norske allerede gjør. Men at støtteordningene våre ville fungert bedre dersom pengepotten var større, kan vi alle være enige om nå, etter lærdommen fra Irland: Det lønner seg å bruke penger på kunstnere.

Bannerbilde/faksimile: gov.ie