Om lettlesbøker og leseglede

Om lettlesbøker og leseglede

Norske barn ligger ikke godt an når det gjelder lesekompetanse. De kommer atskillig dårligere ut enn våre naboland Sverige og (særlig) Finland, det viser to internasjonale undersøkelser fra de siste tiårene (IEA 1990-91 og PISA 2000). De mange lettlesbøkene som nå finnes i norske bokhandler og bibliotek er tekster som skal styrke lesingen blant små og større barn. Bøkene er velegnet for utrenede og lesesvake lesere, de er ment å skulle gi leseglede og inspirasjon til videre lesing og dermed økt lesekompetanse. I lettlesbøkene legges det vekt på luftige sider med korte linjer, tydelig og enkel språkbruk med restriksjoner på antall ord. Dess yngre lesere, dess større forenkling.

leselove-2

Einar Økland sa i sin tid at ”…. Replica Watches barneboka er mellom anna kortere, slik at det blir meir gjennomsiktig det du gjer (…). Å skrive for barn er som å skrive dikt i bunden form. Du arbeider innanfor reglar du sjølv har forplikta deg på å følgje, men står elles fritt” (sitert etter Birkeland et al 1997 : 275). Han mener her blant annet at barns begrensede kunnskaper og språklige kompetanse setter begrensninger for hvordan en barnelitterær tekst kan utformes. Denne begrensningen gjelder altså i enda større grad for lettlesbøker.

Det er ikke alltid like lett å peke på hva som fascinerer ved en bok. De fleste forlagskonsulenter vil ha eksempler på bøker de har avvist som senere er blitt suksesser på andre forlag, – ikke alle bøker treffer alle mennesker hjemme. Men fascinasjon har med med innlevelse i handling, med identifikasjon i personer og miljø, med fryd over språklige eller stilistiske former å gjøre. Og mitt spørsmål er: kan en liten tynn lettlesbok skrevet med påholden penn og pedagogisk sideblikk også gi barna variasjon, hjertebank, kribling nedover ryggraden, språklig fryd, mulighet for innlevelse, – alt det som vi vet at en ”vanlig” god barnebok gjør?

Damm forlag er i dag den største produsenten av skjønnlitterære lettlesbøker for barn fra første lesealder til tenåringer. De utgir i alt fire serier for barn fra 7 til 11+ (se bokliste). I 2003 utga forlaget 25 nye bøker i disse seriene. Jeg har lest 13 av dem og vil bruke dem til å prøve å få svar på spørsmålene ovenfor.

Lærere i grunnskolen vil kunne bekrefte at denne typen bøker fungerer godt i en pedagogisk sammenheng. Det er en seier for et barn å komme seg gjennom en bok, og når målet for en klasse er å lese flest mulig i løpet av et gitt tidsrom, er det en velsignelse med korte og lettleste bøker.

Tar vi for oss skriftbildet i bøkene fra Damm, er det tydelig at vi har med lettlesbøker å gjøre. Bøkene i Min første leseløve er satt med versaler (STORE BOKSTAVER), Leseløve er trykt med små bokstaver, men med stor font. I Løve pluss er fonten mindre, men større enn i vanlige bøker. Det visuelle skriftbildet med korte linjer og mye luft er beholdt i alle disse bøkene for barn fra syv år og oppover til ti-elleve, lettlespreget er tydelig. Ungdomsbokvarianten Leo som er beregnet på barn fra elleve-tolvårsvarianten og oppover, har et oppsett på sidene som i en vanlig bok. Leserne oppdras med andre ord til etterhvert å bli vanlige lesere.

Innhold
Innholdsmessig er bøkene ganske forskjellige. Tematisk sett representerer disse bøkene de tradisjonelle barnelitterære temaene: ensomhet og frykt (for hunder, for mørke, for skilsmisse), men også vennskap og forelskelse, sport. Temaene behandles på ulik måte: Her er hverdagsfortellinger, fantastisk litteratur og spenningshistorier. Vi finner dyr i menneskeutgave, realistiske barnefortellinger, humoristisk-satiriske fortellinger á la Roald Dahl.

Jan Ove Ulsteins Vaktkatten er en fortelling om hundeskrekk, og slike fortellinger står og faller med graden av troverdighet. Her vil en syvårig leser vil nok kunne identifisere seg med den realistisk tegnede Signe som tisser på seg om natten av redsel for å møte naboens hund på veien. Dødelig dose av Guri B. Hagen vil også kunne gi identifikasjon, kanskje først og fremst fordi fordi miljøet rundt trekløveret Mia, Tom og Faruk er ganske treffende skildret, men også fordi boka er et ganske vellykket eksempel på spenningsroman i den norske serietradisjonen etterPelle og Proffen. I Marion og mysteriet med den forsvunne faren av Tor Edvin Dahl tror jeg det er lenger mellom leseren og teksten fordi Marion og særlig femåringen Helene føles som litterære konstruksjoner, det viser særlig dialogen mellom dem. Men handlingen i boka kan nok være spennende selv om forsikringssvindel ikke er det vanligste temaet i barnelitteraturen.

De fire bøkene om hånd- og fotball av Jørn Jensener små fortellinger om typiske situasjoner som barn opplever i disse sportsgrenene. Tekstene ligger i grenseland mellom skjønnlitteratur og sakprosa og er temmelig forutsigbare og uspennende. Innlevelse er fullt mulig likevel, men fascinasjon…?

I noen av bøkene finner vi en ironisk distanse til stoffet. Dette er til en viss grad tilfelle med Arne Berggrens Biene, og i stor grad med Erling Pedersens Bare Teodor. Hovedpersonen i sistnevnte bok er nettopp så ensom og glad i dyr som et barnelitterært barn skal være, men fordi handlingen er utformet i eventyrets fortelletradisjon med stilisert handlingsgang, sjablongaktige personer og med humor som sentralt virkemiddel, blir innlevelse vanskeligere. Det betyr ikke nødvendigvis at barn ikke vil like disse bøkene, tvert imot er jo humoristiske bøker svært populære, men da vil det kanskje være andre sider ved boka som fascinerer, for eksempel språkbruken.

Språk
Det ligger som sagt i konseptet at lettlesbøker språklig sett er enkle. Her er mest fortelling og dialog, korte hovedsetninger og forsiktig adjektivbruk. Men de stilistiske grepene er forskjellige. I de to leseløvebøkene for de aller yngste om Stian finner vi en slags symbiose mellom billedboka, tegneserien og lesebøkene i småbarnskolen. Det overordnede stilgrepet er humor. Humorelementet ligger både i handlingsgangen (golfballens vandring via hund, over hustak og gjennom bløtkaker i Stians far spiller golf, for eksempel), og i illustrasjonene, som med sin todimensjonale, karrikaturlignende strek sterkt assosierer til tegneserien. Den klossete, velmenende, men komiske faren og den snusfornuftige Stian (á la Donald Duck og nevøene) understreker dette, det samme gjør de urealistiske handlingstrekkene, – bløtkaken som er like hel etter et slag med golfkøllen, for eksempel.

I Jón Sveinbjørn Jónssons Ernst på vingene, en tekst som ellers er lite stringent og med platte språklige morsomheter (”….rynket litt på nebbet”, s. 69), gir det et lite løft at det finnes en intertekstuell lek med Prøysentekster (”Hele verden var bare jordbær”, s. 38). Dette kunne forfatteren ha gjort mer ut av ettersom utgangspunktet for fortellingen er en variant av ”drøm om a Berit så får du a Brita”.

Heksagon og Padde-Boboz av Christin Grilstad Prøis har derimot en lekende og overraskende språkbruk, med ordvalg som går ut over det hverdagslige. I allefall for en voksen leser er det en lise å se at i det minste én av lettlesbøkene tør bruke språket på en såpass dristig måte: ”Hun skal bare ligge i enga, smatte på tirillrot og telle yrende maur som marsjerer på stien (…). Humlesurr og søte blomsterdufter gir kiling i magen av lykke” (s. 8).

I Vaktkatten får det enkle språket en poetisk tone: ”Signe drøymer. Ho drøymer ofte vonde draumar. No drøymer ho om hundar. No igjen” (s. 6).

Bare i Biene finner vi en tekst som viser hvordan et enkelt, hverdagslig språk uten uvanlige eller vanskelige ord allikevel kan bli stor ordkunst, være humoristisk og samtidig gi leseren innblikk i et barnesinn. Jeg-personen i boka er redd for at faren skal gå fra familien. Den hårfine balansegangen mellom humor og angst i fortellerens ordvalg og fortellemåte viser her mesterens klo. Rent språkanalytisk er det ikke så lett å sette fingeren på forskjellen mellom denne og noen av de andre tekstene, også her er setningene korte med få adjektiver og mye fortelling og dialog, men de mange setningsemnene (ikke fullstendige setninger) kombinert med suveren rytmesans og spennende kontraster gir språket en dimensjon som ingen av de andre bøkene har:

”Nå blir de skilt, tenkte jeg. Han bare stakk sin vei. Får seg leilighet, en to-roms på Stovner. Med ny venninne og hemmelig telefonnummer. Og jeg får to værelser og helårskort på T-banen. Jeg kunne se meg selv reise fram og tilbake. Fram og tilbake. Dobbelt så mange presanger til jul. Halvparten så glad. Og drita lei av T-banen” (s. 10).

Leseglede
Jeg har brukt de 13 bøkene fra Damm til å reflektere litt over lettlesbokas muligheter. Til tross for at det å skrive slike tekster innebærer store språklige utfordringer, er det ingenting i veien for at de kan være både innholdsmessig og språklig gode, det var da også i sin tid Øklands poeng. Noen av de tretten bøkene ovenfor vil kunne fascinere enten ved sin spennende handling, gode person- og miljøskildring eller uvanlige og overraskende språkbruk. Men jeg tror ikke at noen av dem vil gi den hjertebanken og det varige minnet som en virkelig god barnebok gjør. Jeg vil påstå at ingen av dem vil kunne greie å holde leseren fast på samme måte som Brødrene Løvehjerte gjør, – eller for den saks skyld Harry Potter-bøkene.

Tekstene vil helt sikkert fungere godt i skolesammenheng, og for de lesesvake er de nødvendige. Men er dette et representativt utvalg bøker vi markedsfører så sterkt i leseaksjoner for barn, kan jeg skjønne at barn legger skjønnlitteraturen bort i fritiden og gjør noe annet i steden. Jeg tror at det er verdt å stille seg spørsmålet om det er de mange lettlesbøkene i handelen som simpelthen er årsaken til at norske skolebarn kommer så langt ned på statistikken over lesekompetanse internasjonalt sett. Leseforskerne peker på at at det å lese mye, det stadig å eksponeres for ulike typer tekst, er den eneste måten å bli gode lesere på. Men når tekstene som omgir norske barn i så stor grad er lettleste, – ja så blir det kanskje bare lettleste tekster barn blir kompetente på?

Anvendt litteratur:

Lettlesbøker:
MIN FØRSTE LESELØVE
Jensen, Jørn. Stians far spiller golf. Oversatt av Camilla Carstens. Oslo: Damm 2003
Jensen, Jørn. Stian på fisketur. Oversatt av Camilla Carstens. Oslo: Damm 2003

LESELØVE (7+)
Håndballøve
Jensen, Jørn. Mia og Mette i den store hallen. Oversatt av Øystein Rosse. Oslo: Damm 2003
Jensen, Jørn. Mia og Mette på legevakta. Oversatt av Øystein Rosse. Oslo: Damm 2003

Fotballøve
Jensen, Jørn. Kasper på prøvetrening. Oversatt av Øystein Rosse. Oslo: Damm 2003
Jensen, Jørn. Kasper – årets spiller. Oversatt av Øystein Rosse. Oslo: Damm 2003

Øvrige leseløvebøker:
Berggren, Arne. Biene. Oslo: Damm 2003
Jónsson, Jón Sveinbjørn. Ernst på vingene. Oslo: Damm 2003
Pedersen, Erling. Bare Teodor. Oslo: Damm 2003
Prøis, Christin Grilstad. Heksagon og Padde-Boboz. Oslo: Damm 2003
Ulstein, Jan Ove. Vaktkatten. Oslo: Damm 2003

LØVE PLUSS (9+)
Dahl, Tor Edvin. Marion og mysteriet med den døde faren. Oslo: Damm 2003

LEO (11+)
Hagen, Guri B. Dødelig dose. Veitvedtspanerne. Oslo: Damm 2003

Annen litteratur:
Birkeland, Tone et al: Norsk Barnelitteraturhistorie. Oslo: Samlaget 1997
Organisation for Economic Co-operation and Development: Measuring student knowledge and skills : the PISA 2000 assessment of reading, mathematical and scientific literacy. Paris: OECD 2000
Warwick B. Elley: How in the world do students read : IEA study of reading literacy. The Hague : The International Association for the Evaluation of Educational Achievement(IEA) 1992

Artikkelforfatteren cand. philol. Ingeborg Westerheim er lektor ved Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsstudier, Høgskolen i Oslo. Bor i Kiev, Ukraina. President i International Women’s Club, Kiev.

Ingeborg Westerheim