Om liv og død og vågestykker

Eg kan eg kan eg kan! sier jeg-et i Ruth Lillegravens nye bok, som et ekko av tittelen på hennes første diktsamling for barn, Eg er eg er eg er. Det er da også eksistensielle perspektiver i årets samling, der vi møter et barn i samspill med en mormor, som er på vei ut av livet samtidig som et nytt liv kommer til: en lillebror.

eg tikkar og tikkar

er på nedteljing

sier mormor i åpningen av første dikt. Barnet, derimot, «tikkar oppover», på vei mot alt som «skal og kan skje». Men selv om den gamle går mot livets slutt og barnet har det meste til gode, finnes det kanskje gamle inni alle barn, og barn inni alle gamle? Denne måten å se livet på etableres tidlig og blir en gjennomgangstone. Et viktig bilde er mormors skatoll med skuffer, klaffer og minner. Her har hun også ti røde matrjosjkadukker:

når alle står inni kvarandre

ser ein berre den største, slik

du berre ser gamle meg og

ikkje alle dei eg har vore

[…]

men inni her, seier mormor

og legg handa på brystet

inni her bur dei alle

Kontrasten mellom den man var i går og den man er i dag, samt kontinuiteten mellom de ulike «personene», står sentralt. Det handler også om å bli kjent med alle de motstridende kreftene man kan romme som menneske – man kan for eksempel både like og ikke like noe, og være redd og tøff samtidig.

Vannskrekk

Et stort vågestykke danner et omdreiningspunkt i boken – å driste seg ut på dypet. Alle andre kan svømme, og barnet får det ikke til. Hun betror seg til mormor, som finner et bilde i skatollet, av en ung dame i badedrakt. Mormor var konkurransesvømmer som ung, og nå lover hun å lære barnebarnet å svømme. Det blir en redning for begge. I starten av boken føler mormor seg ferdig med det meste, tenker på alle hun kjente en gang som nå er døde, og lar seg ikke uten videre muntre opp av barnets forslag om å «finne på noko slik som før». Svømmetreningen gir dem et felles prosjekt, og selv om mormor fortsatt tror det blir hennes siste sommer, trer hun med livskraft og iver inn i rollen som svømmelærer.

Barnets vannskrekk er til å ta og føle på, med en fantasifull oppramsing av hva dypet kan skjule – fra hyser til menneskelik, fra bilvrak til damebind. Men så kommer kontrasten på neste side, der mormor drømmer om dypets eventyrlige plante- og dyreliv.

Vi forstår jo hvordan det vil gå: Barnet mestrer svømmingen og blir trygg på vannet. Men like viktig er alt hun lærer på veien, både om seg selv og om livet. Samtidig som hun øver på å flyte, puste og tørre, ser hun broren vokse. «kven vil du vere / og kven skal du bli?» undrer hun. Han har alt foran seg, og hun har en oppgave som forbilde. Nå er hun den store.

Liv og død

kvar dag og kvar time

veks bror din, slik blir

han menneske

det er så mykje som

går inn i hans hovud

og ut av mitt, snart

er det ingenting

att her

Slik snakker mormor om babyen i familien, og boken rundes av i samme toneleie – med en konklusjon om at snart takker hun for seg mens barna fortsetter ut i livet. Det lyder kanskje vel mørkt, men Lillegraven slipper lyset til med et bilde som er like vakkert som det er forståelig: et gammelt tre med så dype røtter at «avleggarar» springer opp og blir til helt nye trær. Det finnes altså en form for evig liv.

Apropos gamle trær: Er det ikke litt rart at bestemødre i barnebøker ofte er så gamle? Mormoren i Badesommar har så høy alder at hun sliter med å gå, og har kommet i fasen hvor hun bruker mest tid på å drømme om fortiden og avdøde kjente og kjære. Hvor gammel må mormor må ha vært da hun fikk barn – godt over 40? Det samme må vel gjelde datteren hennes. Barnelesere vil kanskje ikke reagere på dette (selv om deres bestemor kanskje står i full jobb?), siden bestemor er et vanlig symbol på noe gammelt og trygt. Det viktigste i denne sammenhengen er uansett at mormoren er levende og troverdig som person.

Boken består av 47 dikt. Alle er skrevet i noenlunde lik form og lengde, med korte strofer, korte linjer og et fravær av versaler. Dette siste gir en umiddelbarhet som bringer oss tett på personene, situasjonene og tankerekkene. Vi ser verden fullt og helt med barnets blikk, opplever den sammen med henne og følger henne i både sorger og nederlag.

Diktene er enkle, tilgjengelige og lettforståelige, men aldri endimensjonale. Språket er rikt, rytmisk, klangfullt og ofte bokstavrimende, med oppfinnsom og effektfull bildebruk. En delfin blir til en mørk diamant, skyggene på sandbunnen i vannet er mørke tatoveringer. Enkelte bilder kommer tilbake og brukes på nye måter. I begynnelsen tør ikke barnet å gå uti, og kjenner at skuffelsen «brenn og svir». Senere, når hun har mestret svømmingen, støter hun på brennmaneter og kjenner igjen en svie, men den er fysisk, og hun har klart og turt noe viktig! Nå er hun «raud på kroppen og varm i hjartet».

Mari Kanstad Johnsens fargesterke illustrasjoner – fire oppslag i alt – snakker godt med teksten. På bildet av brennmanetscenen ser vi barnet dykke dypt ned og altså trosse frykten hun hadde for alt det ekle og farlige. Det er mormors dyp vi ser her – med vidunderlige planter og dyr. Selv manetene er vakre, utstyrt med en lysglorie (som jo også signaliserer hvordan de kan brenne). En annen illustrasjon fanger opp det som vel er en allusjon til Halldis Moren Vesaas’ «Einsamflygar».

treng berre

ein einaste ein

ein annan som

flyg åleine og sit

einsam på greina

tenker barnet i lengselen etter en nær venn, og senere avbildes hun sammen med vennen Sam, mens en fugl sitter for seg selv på en gren i forgrunnen.

Blant årets vakreste

Dette er det tredje samarbeidet mellom Lillegraven og Kanstad Johnsen. Jeg håper på flere! Å skrive både lettfattelig og litterært i diktform er en krevende øvelse som Lillegraven mestrer til fulle, og bildene beriker teksten og er med på å gjøre Badesommar til en av årets vakreste bøker for barn.