Om penner og sverd

(Teksten er skrevet før Israel brøt våpenhvilen og nok en gang slipper bomber over Palestina).

En liten advarsel: Om du trenger en pause fra nyhetene er ikke dette kommentaren for deg. Første del er både deprimerende og informasjonstung. Jeg sier som den tariffelskende Trump: Hold ut, det blir hurrastemning til slutt.

Først en haug med -ismer

Trump har fjernet nødhjelp til millioner, fører flerfronts handelskrig, vil innlemme Gaza, Canada, Grønland og Panamakanalen i USA, og truer Mexico med militære aksjoner. Han bomber nok en gang Jemen for Israels skyld og sanksjonerer ICC av samme grunn. Trump har trukket USA ut av WHO, Parisavtalen, samt FNs menneskerettighetsråd, og truer med det samme i NATO. Han vraker gamle fredsallianser til fordel for diktatorer og kaster Ukraina under den russiske tanksen. Som president tar han mer makt enn hva grunnloven tillater og undergraver maktfordelingsprinsippet som det amerikanske demokratiet er tuftet på. Kunne en som Trump blitt president her til lands? Det brutale svaret er ja, demokratier kan falle hvor som helst. Derfor må vi ta lærdom av det som skjer. Men hva skjer, egentlig? Det er vanskelig å henge med i svingene, men her er et haltende forsøk på oversikt i skrivende stund (mandag 17. mars i 2025):

Mer enn 77 millioner amerikanere stemte for Trumps konservatisme, proteksjonisme, imperialisme og nasjonalisme, blant annet takket være rasisme, misogynisme, kristen ekstremisme, populisme, løgner, digitale ekkokamre og persondyrking. Tech- og media-oligarkene som tidligere lo av Trump, stod ved hans side under innsettelsen den 20. januar, og hjalp ham indirekte med å vinne valget ved hjelp av digitale ekkokamre i form av algoritmestyrt, persontilpasset innhold på plattformene sine. Ikke-folkevalgte Elon Musk har fått stor makt over offentlige institusjoner (og for de som vil forstå verdensbildet hans er det bare å lese om «longtermism», «dark enlightenment» og «decadense theory»). Under valgkampen sa Trump at kristenkonservative «aldri trengte å stemme igjen» om de bare stemte på ham. I ettertid har han – med støtte fra blant annet Steve Bannon – luftet ideen om å stille til en tredje, grunnlovsstridig presidentperiode.

USA er nå i konstitusjonell krise. På daglig basis har Trumps mange menneskerettighets- og grunnlovsstridige presidentordre utfordret embetet til domstolene, kongressen og den amerikanske grunnloven. Like lenge har grensene for hvor stor makt en sittende president kan ha blitt utfordret, og lørdag 15. mars ble disse grensene sprengt da Trump-administrasjonen deporterte 261 papirløse til El Salvador til tross for at en dommers kjennelse blokkerte dette. Administrasjonen produserte også en film av deporteringen i reinspikka propagandastil som de la ut på sosiale medier, hvor de deporterte ble presentert som venezuelanske gjengmedlemmer. Dette er mennesker som ikke har fått saken sin gjennomgått i noen rettssal og som nå er fengslet i et av El Salvadors mest grusomme fengsler ved navn «the Terrorism Confinement Center», også kalt CECOT. «I always abide by the courts», har Trump tidligere sagt. På lørdag beviste han det motsatte, og det politiske begrepet «checks and balances» – et av limene i det amerikanske demokratiet – ble redusert til teori.

Den høyrekonservative ønskelisten «Project 2025» oppfylles tilsynelatende til punkt og prikke (fremdriften kan følges på www.project2025.observer), og Trump har til og med ført en enda mer ytterliggående politikk. Flere av lovforslagene som republikanske «lawmakers» produserer er så ekstreme at de kun hører hjemme i totalitære regimer og dystopier. Som at transmennesker burde fengsles. Kritiske stemmer forvises med politimakt fra folkemøtene hvor disse lovforslagene og både gjennomførte og planlagte presidentordre diskuteres, og Trump oppfordrer republikanske politikere til å slutte å holde folkemøter. Ytringsfriheten ser ut til å kun gjelde Trumps meningsfeller og fremmedfiendtligheten skinner gjennom:

Det tidligere forbudet mot å overvåke mennesker på grunn av deres seksualitet og kjønnsidentitet har blitt opphevet. Fredelige aktivister, immigranter som venter på asyl, og tilsynelatende tilfeldige innreisende mister sine «green cards», «TPS» og visum samtidig som de hentes av ICE og sperres inne før deportering. Millioner av mennesker skal deporteres fra eller nektes innreise til USA. Slik Nazi-Tyskland brukte jøder som skjellsord og syndebukk for alt som gikk galt i landet, brukes «DEI» nå til samme. Det står for «diversity», «equity» og «inclusion» og er en måte å unngå å si «ikke-hvite», «kvinner» og «LGBTQ+». Trumps presidentordre fjerner ord, arrangement og tiltak knyttet til DEI blant annet i skoler, universiteter, historiske arkiver, museum, minnesmerker, stedsnavn, bibliotek, forskningsprosjekter, militæret og andre føderale departement, ja til med på Arlington National Cemeterys minnesider over krigshelter. Det hele kalles «å fjerne diskriminering», men det er altså såkalt diskriminering mot hvite menn det er snakk om. Og McCarthyismen blomstrer, blant annet som en «End DEI»-portal, hvor foreldre kan sladre på lærere som ikke følger de nye retningslinjene. Å demonstrere mot Israel omtales som ulovlig anti-semittisme støttet av terrorister, og kan føre til fengsling eller permanent utsending. Som en kontrast var en av Trumps første presidentordre benådelsen av de 1500+ som stormet kongressen den 6. januar 2021. Trump har siden kalt kuppforsøket «a day of love». I ytringsfrihetens navn får nynazister demonstrere med politibeskyttelse, og har blitt kalt «some very fine people» av Trump. Nazihilsener har gjentatte ganger blitt mottatt med stor applaus og jubel i MAGA-kulten («Make America Great Again»), og Elon Musk slettet nylig en post på X, hvor han retweetet:

«Stalin, Mao and Hitler didn´t murder millions of people. Their public sector workers did.»

Kritiske medier nektes inngang til pressekonferanser ved Det hvite hus og kalles «ulovlige». Oppsummert er både pressefriheten, ytringsfriheten og retten til å demonstrere under sterkt angrep. Det samme gjelder rett til utdanning, rett til abort og stemmerett, samt statsborgerskap for immigranter, jus soli, likekjønnet ekteskap, transidentitet, helsehjelp, sosialhjelp og pensjon. På listen til å miste offentlig pengestøtte står blant annet bibliotek, museum, fagforeninger, frivillighetsorganisasjoner og U.S. Agency for Global Media. USAID har mistet samtlige ansatte, utdanningsdepartementet skal halveres, og det er spådd at totalt 500.000 i år vil bli arbeidsløse som følge at Musks DOGE-team.

Trump 2.0 har 47% oppslutning i den amerikanske befolkningen, etter knappe to måneder. Hva mer er i vente? At USA beveger seg i totalitær retning er udiskutabelt. Kan vi kalle det fascisme? Den samtalen tar for stor plass til denne kommentaren. Men vi kan regne med at Putin nå retter informasjonskrigen mot Europa, etter en vellykket operasjon i USA.

Og så et lass med lister

Alle europeiske demokratier har både jorden, gjødselen, frøene og spirene nødvendig for totalitær fremvekst. Populisme, rasisme, polarisering, proteksjonisme, ekstremisme, fremmedfrykt og Trump-følgere finnes også her. Det samme gjør kristenkonservative forbud mot bøker, kulturkrig på sosiale medier, og mistillit til tradisjonelle nyhetsmedier og politikere. Forskjellene øker mens naturkatastrofer, energikriser, immigrasjon og dyrtid presser nasjonale økonomier. Men europeiske ledere samler seg nå rundt Ukraina på tvers av politikk. Og det er fortsatt mye som er bra i Europa. Bare se hvordan J. D. Vance i klassisk kryptisk Trump-sjargong advarte mot «den europeiske trusselen innenfra», da han gjestet Den internasjonale sikkerhetskonferanse i München for noen uker siden. Det er ingen vits i å lure på hvilken trussel han refererte til, målet med slik retorikk er å stimulere fremmedfrykt, og la lytterne selv definere «trusselen» etter personlige preferanser. Europeere kan ta advarselen som et kompliment, vi gjør tydeligvis noe riktig! La oss ikke hvile på laurbærene, men gjøre det vi kan for å unngå amerikanske tilstander.

Hva med Opplysningstiden 2.0 og en ikke-voldelig revolusjon for humanistiske verdier? Siden både mennesker, revolusjoner og kulturkriger styres av følelser og forestillinger, tror jeg forskjellen på krig og fred avhenger av den brobyggende evnen til å forestille seg andre menneskers liv og føle empati med dem. Elon Musk uttalte nylig at empati-responsen er et virus i vestlige hjerner, et selvmord for sivilisasjonen, at den brukes som våpen mot Vesten. Slik snakker kun et svært fattig og paranoid menneske. Empati er helt nødvendig for fred, ikke-vold og bekjempelse av fordommer. Studiet «Put yourself in my wheelchair» (2021) viser hvordan det å forestille seg andre menneskers liv reduserer fordommer. Ikke bare mot dem man fokuserer på, men også mot andre utsatte grupper i samme slengen. Så hipp hurra! Empati er smittsomt, og Musk hadde på et vis rett i sin virusbeskrivelse. Og siden forestillingsevnen som bereder grunnen for empati handler om kunnskap og forståelse, vil jeg si at vaksinen mot empati er idioti, som i kunnskapsløshet. HURRA IGJEN! (Selv om det føles litt underlig å plutselig være vaksinemotstander). Litteraturen er et av de mest effektive kunnskaps- og empatiforsterkende verktøyene vi har. Både empati og idioti er smittsomt, og litteratur kan styrke immunforsvaret til å bli mer idioti-resistent.

Propaganda er krig med ord, og den har inntatt feedene og debattene våre. Men ord er noe bransjen vår har peiling på, og i litteratur-Norge ligger alt til rette for aktivisme. Mange bokfolk har allerede kjempet lenge for demokrati og frihet, og det er planlagt flere arrangement på grunn av det som nå skjer. Blant annet «Litteratur = aktivisme» den 21. mars, organisert av Den norske Forfatterforening. Vil flere trå til med relevante litteraturprosjekt, formidlinger, festivaler, samtaler og bøker? Hei, forfattere, forlagsfolk, formidlere, prosjektansvarlige og arrangører, gjør det dere kan best! Og la oss idémyldre! Hvordan kan litteratur være et verktøy til å håndtere frykt, dehumanisering og ustabilitet? Spre håp og tro på fremtiden? Inspirere til å stå opp mot urettferdighet, og gi motstand til hyper-normalisering og distansering? Og ikke minst, hjelpe oss med å forstå hva som skjer? «The illiterate of the twenty-first century will not be those who cannot read and write, but those who cannot learn, unlearn, and relearn.» skrev ekteparet Alvin Toffler og Adelaide Farrell i boka Future Shock i 1970. De definerte «future shock» som en psykologisk tilstand til både enkeltindivider og hele samfunn, som en reaksjon på for store endringer på for liten tid. Vi har åpenbart ankommet fremtiden.

Hva slags bøker kan barn og ungdom (og voksne) ha behov for fremover? Mitt forsøk på svar er: Vi trenger spennende, fengende, rørende, hjertevrengende og jordskjelvende bøker – både i form av fakta og skjønnlitteratur – som tvinger frem forestillingsevnen og vekker kunnskapslysten. Bøker som direkte eller indirekte handler om forskjellige typer samfunn og styresett, radikalisering og ekkokamre, propaganda og kildekritikk. Bøker som illustrerer filosofiske begreper og tenkemåter, etikk, sannhet og retorikk. Vi trenger satire og humor, gjerne i kombinasjon med science fiction, fantasy, horror, dystopi eller utopi. Poesibøker og spoken word som setter ord på det vi selv ikke klarer å beskrive. Også trenger vi bøker å drømme oss bort i når vi trenger en pause. Har jeg glemt noe? Ja, sikkert masse.

Et lite varsko fordi det er lett å bli overivrig: Idealisme er fint, men gode intensjoner for hvordan barne- og ungdomslitteratur skal fungere kan – hvis vi ikke passer på – føre til svart-hvitt-moralisme og pedagogisk nedlatenhet. Heldigvis heies barne- og ungdomsbøker uten moralistiske og belærende holdninger som regel frem her i landet. Vi er vant til å filosofere over kunstens kvalitet og egenverdi, helt fristilt fra kommersielle og politiske føringer. I verdenssammenheng er vi privilegerte som har holdt på slik. Nå viser Opinions samfunnsmonitor at hver sjette nordmann tror det er krig i Norge innen fem år. Russland har mange ganger sagt at Norge militariserer Svalbard, men plutselig er det usikkert om vi har USA i ryggen. En ny type eksistensiell frykt melder seg, vi kan ikke ta freden for gitt. Derfor fremstår debatter om kunst for kunstens skyld mindre interessante enn før, for min del. Jeg vil heller snakke om ting som dette: Vi vet hva krig er og omringes daglig av krigsretorikk og krigsbilder, men hva med fred? Hva er fredskultur? Vi må jo vite hva det er, om det skal bli noe av?

Det er kanskje fristende å gjemme seg langt der inne i kulturen og underholdningen, og glemme alt som skjer i nyhetsbildet for tiden. Men litteraturen har et samfunnsoppdrag og lever som kjent ikke i et vakuum. Den er en del av leserens verden, og noen ganger sier boka nøyaktig det leseren selv trenger å høre og si. Litteraturen har potensielt en enorm kraft, og som Spidermans onkel sier: «With great power comes great responsibility». For bøker kan forandre hvordan mennesker tenker om verden. Det er fristende, men slett ikke plass til å skrive detaljert om Aristoteles intellektuelle og moralske dyder. Heller ikke til å forklare hvorfor Leseminner-kampanjen til Nasjonalt lesesenter får meg til å tenke på bøker som Anne fra Bjørkely, Ikke som i fjor, Høyere enn himmelen, Den uendelige historien, Veien til Agra, Anne Franks dagbok, Farvel, Rune, Det usynlige barnet, Ruffen og den flyvende hollender, Mathilda, SVK, Mio, min Mio, Ronja Røverdatter og Brødrene Løvehjerte. Men grunnene er kanskje åpenbare? Hvilke bøker endret ditt syn på verden? I dem finner du svar, tror jeg, på hva som er viktig for deg. Og med den kunnskapen følger viktige spørsmål. Hva vil du gjøre nå?

Kritikerne Kristin Linnesholm og Marius Emanuelsen skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Om du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.no. Barnebokkritikk garanterer kildevern.