Om rotter og menn

Når forfatteren Gaute Heivoll gir ut barnebok, hans sjette i rekken, er det all grunn til å lese og juble. Og det er flere i vente. Estragons historier med undertittelen Rottefangeren fra Sorø er den første i en serie basert på de syv dødssyndene – intet mindre. Første synd ut er grådighet. I dette første bindet er kardinalsynden, et begrep hentet fra den katolske kirke, personifisert i den rottehatende begravelsesagenten Glambek. En rik, gjerrig, ond og grådig mann som samler sine nystrøkne pengesedler i en likkiste i kjelleren. Men, kanskje er ikke han den eneste grådige synderen i fortellingen?!

Rotter i menneskeham

Heivoll har skrudd sammen en meget veldreid og grøssende skummel fabelfortelling der han fråtser i sjangerens virkemidler: Her er usympatiske figurer. Navn med dobbeltbunn. Pekere til historiske personer og annen litteratur. Kirken og gravsted med jernkors på stift. Interiør med fillete tapeter, rottehull og et anegalleri som stirrer ondt ned på deg. Og rotter selvsagt. Det starter som seg hør og bør med en rammefortelling, og den begynner under jorda, dypt nede under kirkegårdens råtnende levninger, i en kiste. Der bor vårt helt og den bebudede syvbindsseriens hovedperson, rotta Estragon. Dit kommer fortelleren, den kombinerte kirketjeneren og organisten Siful, med mat, det vil si pengesedler fra dagens kollekt. Estragon er en rotte, det er Siful også, men begge har den egenskapen at de kan anta menneskeham. Hjemme i kisten har Estragon alle slags merkelige gjenstander, frampek til det som skal komme, ting som trigger Sifuls nysgjerrighet. Siful trekker oss inn i fortellingen og streker opp rammene. Og Estragon forteller mer enn gjerne om sine opplevelser. Først ut er historien bak den store treklubba som står lent mot veggen.

– Er det klubba til Glambek du ser på? sa han.
– Den er virkelig fæl, sa jeg.
– Den er forferdelig, helt forferdelig, svarte Estragon. – Men Glambek selv var jo enda verre.

Estragon forteller om tiden etter at han hadde forlatt klosterkirken på Sorø. Han kom seg først til København og derfra som blindpassasjer på en båt til et navnløst sted der han søker ly i den første og beste husveggen han finner.

Det viser seg å være hos begravelsesagent Glambek, en mann som hater rotter, dreper dem og maler dem opp til et grått pulver som han sper ut den avskyelige suppen sin med. Estragon antar menneskeham, får jobb som rottefanger, og ganske snart avanserer han til begravelsesagent-assistent. Etter hvert oppdager han den grådige og gjerrige Glambeks onde planer som han har funnet på sammen med fabrikkeieren Spinke, sakfører Vankel og presten Einfeldt.
Uten at jeg skal røpe så mye mer av den grufulle handlingen, så går det riktig ille for den som begår kardinalsynd.

Helstøpt spenningsfabel

Fortellingen er stilmessig lagt midten av 1800-tallet, da for eksempel Charles Dickens skrev A Christmas Carol (1847), hvis hovedperson, Ebenezer Scrooge, minner påfallende i sinn og skinn om både begravelsesagenten Glambek og vår «helt» Estragon. Selv om denne fortellingen er gotisk svart i snitt og strek, er ikke karakterene entydige, en helt er ikke alltid bare en helt.

Forfatteren Gaute Heivoll, og den danske kunstneren, illustratøren og regissøren, John Kenn Mortensen, har sammen med designeren Ingunn Cecilie Jensen laget en helstøpt og særs vellykket bok. Tekst, illustrasjoner og design bygger opp under spenningsfabelens og spøkelseshistoriens karakteristika, fra tittelen – Estragons historier – til de groteskt overdrevne illustrasjonene i sort-hvitt, strektegnet med tynn tusj: Estragon selv med sitt rottelignende utseende (som menneske) og Glambeks Scrooge-lignende figur med lang nese, lang spiss hake og et ondt uttrykk i de innsunkne øynene. John Kenn Mortensen er som illustratør kjent for sine monster og spøkelsesbilder.

Persongalleriet spikres fast i leserens bevissthet med omslagssidenes overdrevne portretter i barokke bilderammer på en tapetstripete vegg. Det gulnede papiret og skrifttypen Minion Pro understreker det universet forfatter bygger opp; mørke, sort/hvitt kirkegårdseksteriører og 1800-talls forfalne interiører. Rotter og menn, med høye flosshatter og den halvlange frakken redingot, et vanlig antrekk fra denne tiden.

Heivoll har med omhu valgt virkemidler som forsterker spenningsfabelen. Et eksempel er organisten Siful, som kan assosieres med Henrik Wergelands psevdonym Siful Sifadda, det han brukte når han skrev satirer: «…et karnevalistisk motstykke til den seriøse «Henrik Wergeland»», som det står i Store Norske Leksikon. Siful står både utenfor og i fortellingen: Som organist i kirken, som Estragons hjelper, og som forfatteren som skriver ned historiene. Slik skapes en fasettert karakter som gir fortellingen troverdighet. Vår helt, Estragon, er ikke entydig, til det har han for mange rotteaktige trekk, grådighet er et av dem. Denne karakteren er så spennende og mangefasettert at vi følger ham gjerne videre.

Dansk gullalder

Undertittelen – Rottefangeren fra Sorø – åpner opp nye assosiative landskap for leseren og rommer lag med historie. Estragon var kirkerotte på Sorø, et sted med historisk tyngde. Der ligger den dag i dag Sorø akademi, den eldste skolen i Danmark. Det var et senter for skandinavisk forkynnelse av kristendom og lærested for kjente dansker og nordmenn. Klosterkirken ble anlagt så tidlig som 1140, men det var i 1826, på samme tid som Estragons historier finner sted, at det tredje Sorø Akademi ble opprettet. Skolen var et sentrum i den danske gullalderen og tilholdssted for historiske personer som Grundtvig (salmedikter og folkeopplysningsmann), Thorvaldsen (billedhugger), H.C. Andersen og Ingemann (salmedikter). Allerede i rammefortellingen legger Heivoll ut frampek til Sorø akademi og dansk gullalder i stil, tematikk og med navns nevnelse. Det gjør boka til noe mer enn en usedvanlig godt skrevet spenningsfabel for barn, og jeg tror det vil være med på å utvide målgruppen. Jeg er i alle fall hektet og gleder meg til å høre om flere av dødssyndene i det Heivollske format og grøssende litterære landskap.