Om skating og magi

Anisa ønsker å bli skikkelig god til å skate, hun er ambisiøs. Allerede på de første sidene leser vi hvordan hun faller – igjen. Læreren hennes Steinar henter frem plasteret. Anisa biter tennene så hardt sammen at hun tror hun har knekt en tann, mens Steinar setter på plasteret.

Og hva sier Anisa? «Jeg må bare fortsette å øve. Det tar tid å bli råflink i skating.» Læreren svarer: «Det er viktig å ha ambisjoner, Anisa, men du må ikke overdrive.» Bestevenninnen Charlotte støtter Anisa fullt og helt, men synes også at hun kan ta det litt roligere. Anisa er en «doer», hun tenker ikke så mye, hun handler.

Bruk magi med kløkt

Boken, som er første del av en serie om Anisa, treffer spesielt bra for unge som kjenner litt til skateboard-kulturen: Her dukker det opp mange begreper og scener som vil gi gjenklang. Samtidig passer den like godt for eventyrlystne ungdommer som elsker action og utfordringer.

Tenk deg at du arver en magisk medaljong som lar deg forvandle deg til hvem som helst – menneske eller dyr. Hvordan ville du brukt den? Det er det spørsmålet som møter Anisa i denne boken. Faren tar første fly til Somalia etter å ha fått beskjed om at tanten er alvorlig syk og ikke har lenge igjen å leve. Tanten, som Anisa er oppkalt etter, oppdro faren og beskrives som helt sjef, med andre ord en fryktløs og kompromissløs kvinne. Hun bor på en avsides gård sør i Somalia sammen med familie og mange dromedarer.

Anisa har aldri møtt henne, men arver likevel en mystisk medaljong som ifølge familien har gitt kvinner styrke gjennom generasjoner. For Anisa ser den først ut som et billig plastsmykke, slik man kan få i premie etter et tannlegebesøk.

Gjennom telefonsamtaler med faren får Anisa vite at medaljongen ikke bare er magisk, men hun får også historien bak den, og reglene som følger med. Medaljongen kan forvandle deg til hvem som helst, men magien varer bare i én time. Overskrider du tiden, risikerer du å bli værende i den nye formen.

Anisa får gåsehud når hun hører dette, og avfeier det først som en av farens skrønehistorier – selv om noe ved måten han forteller på føles alvorlig. Moren sier at medaljongen ikke er spesiell fordi den er magisk, men fordi den kommer fra tantens hjerte. Anisa får beskjed om å bruke den klokt, bare når det virkelig er nødvendig, og holde hemmeligheten skjult for omverdenen.

Dette er mye for Anisa, og oppi det hele må hun håndtere hverdagen: en bestevenn som skal flytte, økonomiske bekymringer hjemme, en mor som jobber stadig flere vakter, og en far som befinner seg på et annet kontinent. Og så er det Gustav, som irriterer henne grenseløst.

Tempoet er høyt. Fortellingen beveger seg mellom ulike steder og situasjoner. Vi følger Anisa både på skolen, hjemme hos bestevenninnen Charlotte og hjemme hos seg selv.

Krysskulturell fortelling

Krysskulturalitet er en naturlig del av fortellingen. Moren til Anisa snakker en blanding av norsk og somalisk. I boken dukker det opp enkelte somaliske ord, som for eksempel hooyo macaan, et kjælenavn en mor bruker til barnet sitt. Det er fint å lese hvordan språk kan se ut og fungere i et krysskulturelt hjem.

Ungdommer med innvandrerbakgrunn som leser denne boken vil kunne kjenne seg igjen. For eksempel i en episode hvor bestevenninnen Charlotte klager over foreldrene sine, og Anisas reaksjon er at dersom hun selv hadde sagt noe slikt om sine foreldre, ville konsekvensen vært første fly til Somalia.

Dahir er storebroren til Anisa. Han ønsker å begynne å jobbe, men moren nekter og insisterer på at han skal fokusere på skolen. Selv om familien lever på én inntekt og mange av Dahirs venner har deltidsjobber, står moren fast på at utdanning må komme først.

Selv om dette ikke blir sagt direkte, fikk det meg til å tenke på begrepet «Ali-yrker». Begrepet brukes ofte om foreldre som ønsker at barna skal bli lege, advokat eller ingeniør. Flere innvandrerfamilier forbindes med høye forventninger til utdanning og skole.

Levende illustrasjoner

Mulki Mukhtar Mohamud Osoble imponerer som debutant ikke bare som forfatter, men også som illustratør. Illustrasjonene er ikke bare tegninger, men også fulle av symboler, som hjerte-emojis i skriften og ord eller setninger som er gjort større. Det gjør det lettere å lese, og gir en sterk følelse av drama i ordene. Illustrasjonene kommer ofte en side etter teksten, slik at leseren først får tid til å danne sine egne bilder.

Min favoritt-illustrasjon er det første bildet vi får av rektoren. Rektorer fremstilles ofte som store og skumle, nesten som om barna skal være redd for dem. I denne illustrasjonen framstår rektoren derimot som den mest carefree rektoren jeg noen gang har sett.

Det er bare å se fram til fortsettelsen.