Om tabubelagt seksualitet

Som så mange andre ungdomsromaner problematiserer Sets sang av Kari Sverdrup den vanskelige første kjærligheten, men behandler dette uslitelige tema med en uvanlig rollebesetning og etisk alvor. Romanen er fortalt ved hjelp av en konsentrert, økonomisk komposisjon som røper grepet til en erfaren forfatter. Romanen gir også leseren noen ettertanker å tygge på. En god liten roman, med andre ord.

Med sine 119 små sider satt med relativt stor punktstørrelse er det antakelig riktigere å kalle teksten for en kortroman, eller sågar en novelle. Omslaget av Rita Endestad angir tonen; mot en grå bakgrunn står et rosa hjerte tilsølt av flekker i en mørkere rødfarge – blod. Her er kjærligheten knyttet til smerte. Teksten er også retrospektivt fortalt og organisert rundt en åpenbart smertelig begivenhet. Den er delt inn i tre deler – ”Før”, ”Det skjer” og ”Etterpå”. Om mens det først avsløres hva den smertelige begivenheten er i ”Det skjer”, alternerer gjennom hele romanen jeg-fortelleren Gittes beretninger om hendelsesforløpet med hennes refleksjoner om hvorfor det som skjedde skjedde, hva hun kunne ha gort for å forhindre at det skjedde, hvordan det kunne skje og hvilke konsekvenser det har fått. Fra første side skaper komposisjonen nysgjerrighet hos leseren: Hva er det som har skjedd?

Et annet av tekstens virkemidler er bruken den gjør av Nancy Griffits sang ”From a distance”:

From a distance the world looks blue and green

And the snow-capped mountains white…

From a distance there is harmony…

Sangteksten får mange tolkningsmuligheter teksten gjennom, først varsler den en sterk forelskelse som er ved å bryte til overflaten, deretter at følelsene er alt annet enn harmoniske, til sist at smerten over det som skjedde alltid kommer til å være der selv om overflaten tilsynelatende etter en stund igjen ser harmonisk og uforandret ut.

Gitte er en ganske vanlig og veltilpasset 15-åring som bor på et småsted hvor alle kjenner alle og alle ungdommene henger sammen. Det eneste som kan gjøre at Gitte skiller seg ut er at hun har en tre år eldre søster, Johanna, som er tilbakestående. Og kanskje også at Gitte ennå ikke har vært kjæreste med noen av guttene i gjengen. Gitte holder seg til venninnen Marie, øver med ungdomskorpset og går turer med hunden sin og finner ofte Johanna ganske innpåsliten og vanskelig å ha med å gjøre. Alt er forutsigelig og temmelig harmonisk. Inntil nabogutten Set begynner å vise tegn til at han er forelsket i Gitte. Hun på sin side er ikke helt sikker på hva hun føler for Set. Mens Johanna tydeligvis er forelsket og dagdrømmer om at hun og Set er blitt kjærester. Det er i denne trekanten at den smertelige begivenheten og dens dramatiske konsekvenser utspiller seg.

Set er nesten svigemors drøm. En grei gutt som har sin selvfølgelige plass i gjengen. En talentfull gitarspiller som mestrer det å opptre. Men når han synger Nancy Griffith-sangen med tydelig adresse til Gitte, med en intensitet hun ikke helt forstår, biter den seg like mye fast i Johanna som i henne…Videre går det ikke an å avsløre hva som skjer, uten å ødelegge andres leseopplevelse. Kanskje er det til og med for mye å si at dette handler om seksualitetens skyggeside, og dessuten om det vanskelige spørsmålet om hvor mye ansvar en har for andres handlinger – et spørsmål som ikke blir lettere når spørsmålet om ansvar er knyttet til en mentalt tilbakestående person.

Mens forelskelsens skyggeside, og følelsenes vanskelige alkymi er velkjente ingredienser i ungdomsromanene, oppleves Kari Sverdrups behandling av driftens, seksualitetens og lystens skyggeside som ny og sterk. Dette er en roman som nøler med å utpeke skurker og sortere skyld. Det er også en roman som tar vare på sin undertekst, og som stiller sine spørsmål på en insisterende og sterk måte. Det spørsmålet som kanskje stilles på den aller sterkeste, men også på den mest uutalte måten, er det tabubelagte spørsmålet om mentalt tilbakeståendes seksualitet, og hvilke problemer om ansvar dette reiser.