Omstridt vinnerbok

Vinneren av årets Kritikerpris er boka som ble mest brutalt slaktet på Barnebokkritikk i fjor.

I formiddag kåret Kritikerlagets jury Min venn, Piraten av Ole Kristian Løyning til årets beste barnebok. Blant juryens tre medlemmer sitter Barnebokkritikks mangeårige redaktør, Ingvild Bræin. I oktober publiserte hun anmeldelsen som kaller vinnerboka «en sjarmløs historie» med «dårlig fantasi», «intetsigende replikkveksling» og «ubehjelpelig språk».

Boka handler om 12-åringen André Petterson som mister begge foreldrene i en bilulykke og flytter inn hos grandonkelen, en tidligere sjømann som kalles Piraten. Omsorgsrollen er krevende for en mann med mer sans for å drikke rom enn å gå på foreldremøter. Det blir da også på sjøen, og ikke på skolen, at André lærer seg å navigere livet videre. Gjennom boka må de to forsone seg både med hverandre og med at livet er dødelig.

En pirathistorie som ikke innfrir, mener anmelder Walter Wehus.

En underfundig dannelsesreise, mener juryen.

Hva skjedde egentlig?

Det begynte med at Bræin hadde fullt opp bak bokstablene på kontoret. Hun rekker aldri å lese alt, men hun vurderer alt for å avgjøre hvilke titler hun skal bruke det begrensede budsjettet på å få anmeldt. Min venn, Piraten virket ikke spesielt interessant. Hun så på omslaget og skjønte ikke hva boka ville. Da hun kom så langt som til faktisk å lese, var det strengt tatt for seint.

– Men så klarte jeg ikke å glemme den. Derfor ba jeg Wehus anmelde den selv om boka kom på våren og vi var langt ut i bokhøsten.

Ingvild Bræin

Ingvild Bræin. Foto: Tor Christian F. Bleikli

I mellomtida inviterte forlaget til presentasjon av høstlista. Da nevnte Bræin hvor godt hun likte Min venn, Piraten. Det skulle hun ikke gjort. Anmeldelsen hun fikk fra Wehus var nemlig alt annet enn rosende. Plutselig skulle hun turnere slakt av en forfatter og et forlag som forventet ros – og som hun syntes hadde fortjent det.

– Jeg brukte to dager på å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, forteller hun.

– Hvilke muligheter hadde du?

– Som redaktør kan jeg ikke styre meningene til anmelderne. Da forsvinner hele fundamentet til Barnebokkritikk som en arena for frie ytringer. En anmeldelse skal være konsistent i argumentasjon og oppbygning. Jeg kan peke på logiske brister og be om større språklig klarhet. Anmeldelsen til Wehus er både konsistent og saklig, slår hun fast.

Å betale ham uten å publisere, ville være å sensurere ham.

Tyngende publisering

I svaret hun til slutt sendte Wehus skriver hun: «Hei igjen, har ikke noe å utsette på piratanmeldelsen, selv om den kanskje var litt lang» og «jeg ble jo litt skuffet over humøret du gikk ut av boka med:-)».

– Jeg merka at hun var uenig, men tilbakemeldingen var ryddig som alltid, forteller Wehus.

Alt var som det pleide. De ble enige om noen små justeringer, deretter publiserte Bræin. Med tungt hjerte.

Parallelt gikk arbeidet i juryen til Kritikerlaget sin gang. Det innebærer å skrelle vekk tittel for tittel til bare de aller beste gjenstår. Min venn, Piraten ble stadig med videre.

– Jeg har aldri vært med på et juryarbeid der vi har vært mer enige, sier Bræin. – Dette er den boka i 2020 med størst kvaliteter og færrest svakheter.

Verdsetter uenighet

Wehus tar nyheten om at boka har vunnet med ro. Han føler intet behov for å kritisere juryens beslutning.

– Jeg er uenig med juryen akkurat som de er uenige med meg. Det fins ingen objektiv sannhet om et litterært verk. På kulturfeltet er uenighet viktig. Her er jeg i mindretall, og det er helt fint. Jeg er glad jeg fikk være en del av meningsutvekslingen, sier Wehus.

Walter Wehus

Walter Wehus

Samtidig ser han faren ved at det blir stadig færre bokanmeldelser i pressen.

– Hvis anmeldelsen min av Min venn, Piraten hadde blitt stående alene, ville den lettere framstått som en endelig dom.

Slik gikk det ikke. Boka har fått en lunken anmeldelse i Fædrelandsvennen og er nevnt i VG som en av årets beste barnebøker.

Problematisk innpakning

Wehus mener at boka både i teksten på baksida og i designet på forsida signaliserer en pirathistorie. Vurdert som pirateventyr holder den ikke mål.

– Kanskje ville jeg vurdert den annerledes om forlaget hadde pakket den inn annerledes. Men jeg synes ikke jeg kan beskyldes for å ha anmeldt boka jeg skulle ønske det var. Jeg anmeldte den boka jeg fikk presentert.

Bræin gir Wehus rett i at boka gir seg ut for å være en gøyal mellomtrinnsbok og at den underslår det eksistensielle alvoret.

– Baksida kaller det en «særegen røverhistorie». Vi i juryen har tydeligvis lagt vekt på særegen og Wehus på røverhistorie.

Hun røper at juryen valgte å se forbi omslaget.

– Legitimerer ikke prisen da spekulativ markedsføring?

– Ikke når vi i denne sammenhengen kan tillate oss å problematisere: Boka får Kritikerprisen på tross av de uklare signalene på forsida og i baksideteksten.

Det er også verdt å merke seg at prisen går kun til forfatteren, ikke illustratør Ronny Haugeland. Bræin sier at juryen likte tegningene, men kom fram til at de underbygger teksten mer enn de tilfører noe eget. Wehus unnskylder illustratøren med at han ikke har hatt «noe særlig å spille på når det gjelder å mane frem personlighet i noen av figurene i boken».

Motsetningsfulle lesninger

Der Wehus ser personer uten personlighetstrekk «utover å være masete eller irritert», ser juryen to mennesker som blir «til støtte for hverandre i sykdom og sorg». Mens Wehus kritiserer «intetsigende replikkveksling», roser juryen dialoger som «flyter godt». Wehus føler seg snytt når boka lar oss få vite hvilken god forteller Piraten er – uten å vise oss det. Bræin elsker på sin side den korthogde komposisjonen som åpner opp for at leserne selv må forestille seg det som ikke blir fortalt.

Cover-piratenWehus angrer ikke et ord. Bræin synes heller ikke at han har levert noen dårlig anmeldelse.

– Han viser igjen hvor flink han er til å se en bok i en større sammenheng når han gir oss opprinnelsen til piratfortellingene. Da viser han samtidig hvilke forventninger han har og hvilke krav han stiller til sjangeren. Det eneste som kan være å utsette, er at det blir litt mye om pirater, før han kommer til selve vurderingen av boka. Det må i så fall jeg ta selvkritikk på, for jeg hadde redigeringsansvaret.

– Men er ikke «sjarmløs» og «ubehjelpelig» litt drøyt?

– Å be ham moderere seg ville vært å fiske etter en annen konklusjon, mener Bræin. Derfor var det heller aldri aktuelt å be ham vurdere boka som danningsroman.

Varer ærlighet lengst?

– Jeg går ikke til tastaturet for å skrive en slakt. Målet mitt er å skrive den best mulige teksten om denne boka for leserne av Barnebokkritikk – basert på min lesning, sier Wehus.

Han er selv redaktør for tidsskriftet Empirix. I den rollen er han opptatt av at kritikken han redigerer skal være rettferdig.

– Grensen går ved personangrep. Noen forfattere vil nok likevel ta kritikken mer personlig enn den er ment, men leserne vet forskjellen. Jeg tror uansett ikke en anmeldelse er det beste stedet for en forfatter å få tilbakemelding. Det er forlagets jobb.

Juryen verdsetter underteksten

For én gangs skyld handler ikke uenigheten om hvorvidt boka kommuniserer godt nok med målgruppa. Juryen skriver i sin begrunnelse: «Nettopp fordi forfatteren ikke dveler ved situasjonene, gjør de sånn inntrykk på leseren.»

– Hvilken leser tenker dere på?

– Vi kan bare snakke for oss selv. Jeg tenker at denne boka er for alle. Teksten rommer mye dybde, men er samtidig forståelig for barn på mellomtrinnet. Det som ligger mellom linjene, kan du gripe litt og litt mer av etter hvert som du vokser til, sier Bræin.

– Tenker du da på språklige bilder som «Piraten sier roret er samarbeidsvillig som ei nyskilt dame på byen – hva nå enn det skal bety»?

– Hvis alt skal skreddersys kun for barneleserne, får de aldri strukket seg. Derfor er språklige sprang så viktige. Ellers skjer det som ofte skjer, at barn ikke synes de blir utfordret nok og tyr til voksenbøker. Hvis barnelitteraturen skal være vital, kan den ikke bare snakke målgruppa etter munnen.

Bræin forsikrer at Wehus fortsatt kommer til å være blant hennes mest betrodde medarbeidere.

– Om 200 år kommer både Wehus og kritikerprisjuryen til å stå på sitt, for dette er ikke beslutninger som er tatt lettvint på noen kant. Uenigheten er verdifull fordi det da blir mer interessant for folk å gjøre seg opp sin egen mening.

 

Guri Fjeldberg tilhører anmelderstaben hos Barnebokkritikk. Oppdraget med å skrive saken har hun fått av redaktør Bræin selv. Publisering skjer i samarbeid med Periskop.

 

Les juryens tale til vinneren her.

 



Skrevet av:

Kommentarer