Onkel Arne. Moderne fiskerier

MODERNE FISKERIER: UMODERNE FORTELLING

Onkel Arne er en lite engasjerende fortelling fra en moderne fiskebåt. Pedagogiske illustrasjoner lyser opp i en bok der traust faktastoff er paret med en middelmådig fortelling.

Høyre og venstre
Boken er skrevet med høyre og venstre hånd. På venstre side utspiller fortellingen seg. Bokas forfatter blir utfordret av sin svoger, ”onkel Arne”, til å bli med på fisketur. Sammen drar de ut på havet for å fiske makrell på den ultramoderne fiskerbåten Kvannøy. Og fisk får de. 470 tonn!
Høyre side er faktasiden. Her blir ord og uttrykk forklart, og leseren blir matet med grundig bakgrunnsinformasjon. Vi lærer hvor stor en not er, hvorfor noen blir sjøsyke, om registreringsnumrene på baugen på båtene og hvordan fiskerne selger fisken sin – bare for å nevne noe.

Stort sett vet høyre hånd hva venstre foretar seg. Og de morsomme og lett naivistiske strekene til Annlaug Auestad binder tekstbiter og bilder sammen. Her må man lese litt som i en tegneserie. Faktastoffet gir leseren grunn til stadig å stoppe opp i fortellingen for å fordype seg i fakta man ikke visste man var interessert i.

Faktastoffet er delvis interessant. For en voksen leser er det få overraskesler, men for en 10-åring er det muligens en ny verden som åpner seg. Kanskje var det også slik for forfatter Bjørn Arild da han ble med ”onkel Arne” på tur. Men selve fortellingen gir lite grunnlag for å mene noe slikt. Den fiksjonaliserte Bjørn Arild virker engstelig, litt misunnelig på Arne og ganske trøtt. Han sover mye på turen, og virker egentlig ikke spesielt nysgjerrig. Kanskje måtte forfatteren google seg fram til faktastoffet etterpå?

Arne – hvorfor er du slik?
Onkel Arne er en bok om en voksen fisker. Han får besøk om bord av sin svoger, en voksen mann som er forfatter. Begge har voksne yrker, og i hvert fall den ene av dem ønsker å formidle noe om dette yrket til barn. Men er det derfor hovedpersonene konsekvent blir framstilt som små ”albert åberger”? Og er det derfor deres følelser og tanker formidles så infantilt?

Onkel Arne er slett ingen onkel, han er svoger. Men onkel høres kanskje mer spiselig ut for et barn? Han forteller drøye fiskeskrøner (som antakelig er sanne). Han spiser seks egg til frokost og minner om en rosa hvalross. Han framstilles som et slags lykketroll – en artig skapning fra Atlantis. Men vi vet jo at han eksisterer, og at han sikkert er langt mer spennende og sammensatt i virkeligheten.

Lav spenning
Fortellingen om Bjørn Arilds fisketur begynner godt. Man blir faktisk litt interessert i denne landkrabben som skal ut på bøljan blå for å sjekke om ”onkel Arne” snakker sant. Han er redd for å bli sjøsyk. Han er redd for storm. Illustrasjonene understreker hans engstelige og hjelpeløse sider. Og leseren lurer: Hvordan vil det gå med han? Vil han henge over ripa og spy hele turen? Blir kokken fornærmet når den halvfordøyde middagen havner på dørken? Og vil de i det hele tatt få noe fisk?

Forfatteren legger ut flere halvgode initiativ, men følger ikke opp. Bjørn Arild blir skuffende nok ikke sjøsyk. Tablettene han kjøpte hadde nok sin virkning. Det er godt for han, men kjedelig for leseren. Og det er skuffende lite mellommenneskelig kommunikasjon innad i mannskapet og i relasjonen mellom Arne og Bjørn Arild. Her er ingen potensielle konflikter. Alt er harmonisk og flott. Til og med kystvakten holder seg på god avstand.

Jeg forstår godt at dette ikke er en spenningsroman. Personlige gnisninger har ingenting i denne boken å gjøre. Men hadde det ikke vært mulig å engasjere leseren gjennom en mer dramatisk fortelling om fisket på sjøen? Er det hele virkelig så prosaisk? Hvor ligger magien ved dette yrket gjemt? Dessverre gir mangelen på dramaturgiske grep de venstre sidene til fortellermessig venstrehåndarbeid.

Udramatisert reality
Dagens samfunn er preget av reality. Fjernsynsmediets satsing på denne sjangeren viser at det norske folk er sultefôret på stoff fra den såkalte virkeligheten. Vi vil se vanlige mennesker i uvanlige konstellasjoner og situasjoner, og vi vil lære, men ikke på den trauste måten skolefjernsynet på 70-tallet var en eksponent for. Underlig da at den Brageprisnominerte Onkel Arne går tilbake til nettopp denne perioden når den skal finne en pedagogisk inspirasjonskilde.

De høyre sidene i boka – selve læreboka – har en engasjerende start. Her blir dagens fiskere sammenlignet med den førhistoriske jegeren. Å se fiskeren som den siste jeger, sier noe konkret og enkelt om hvordan menneskeheten har utviklet seg de siste 10 000 år. Et interessant poeng og et pedagogisk grep. Dessverre er det unntaket som bekrefter inntrykket av faktastoffet som streit lærebokmateriale. De høyre sidene framstår ikke det spor mer interessante enn de slappe venstresidene.