Operasjon digg

Askepotthistorie i telegramstil

Hvilken historie vil Pål Gerhard Olsen egentlig fortelle i Operasjon Digg? Er det en spenningshistorie om en mystisk mynt, en komedie om to outsidere, en seriøs skildring av alvorlige temaer, eller en ordinær askepotthistorie?

Det virker som om forfatteren har villet ha med litt av alt. Stilmessig ligger boka nært spenningsromanen med et kortfattet, refererende språk. Dette gir høyt tempo, men undergraver det som kunne ha løftet historien til noe mer enn den vi har hørt mange ganger før: om mobbeofferet som ender som ballets dronning. Bokas hovedperson, Nora, må takle både død, mobbing og selvmordstanker samtidig som hun opplever sin første forelskelse. Ved å ta opp slike store, alvorlige problemer for en jente i gryende pubertet, slår forfatteren an en tone som etter min mening ikke blir fulgt opp i resten av boken. Mesteparten av det drukner i den klisjépregede slutten.

Nora er hele skolens mobbeoffer, for både lærere og elever. Hun er klønete, rar og nå som faren er død, føler hun seg ikke engang hjemme i sin egen familie. Livet er vanskelig for henne helt til den dagen hun finner en egyptisk mynt på bunnen av et badebasseng. Det er noe mystisk med denne mynten, for når hun har den i hånden, blir hun varm i hele kroppen, og hun får en uforklarlig styrke til å ta igjen med dem som plager henne. Mynten bidrar også til hennes første forelskelse i den underlige Didrik. For å finne ut av mysteriet rundt mynten, setter de sammen i gang operasjon Digg – derav bokas tittel.

Siden boka etter omslagets anvisning hører til kategorien spenning, og Karine Haalands omslagstegning styrer leserens blikk mot mynten, skulle man tro at resten av historien dreier seg om oppklaringen av dette mysteriet. Denne forventningen innfris ikke. Mynten kommer helt i skyggen av den litt klissete Askepott-finalen der Nora får sin prins, blir ballets dronning, og setter erkefiendene Celine og Emilie på plass slik som de har fortjent. Eller får de egentlig som fortjent? Litt av problemet med bokas avslutning er at den nye Nora ikke er spesielt sympatisk. Midlene hun setter sine motstandere på plass med er verken spesielt elegante eller morsomme. Hva er det med Nora som gjør at vi ikke helt klarer å heie henne fram når hun tar sin hevn?

Som nevnt preges boka av et telegramlignende, refererende språk. Det fungerer godt der spenningen stiger, men går på bekostning av de fine og vare øyeblikkene der vi har muligheten til å komme litt tettere innpå Nora. Ikke for det – vi får rikelig informasjon om hvordan hun har det inni seg, men det er for kort og direkte til at vi helt tror på det. Gjentatte ganger får vi vite at kroppen hennes ikke fungerer slik hun vil, slik at hun ofte snubler og dummer seg ut. Selvmordstankene hennes blir beskrevet gjennom innskutte setninger her og der: ”Selv ville hun gå under. Og kanskje ikke komme opp igjen.”, ”Det beste ville være om hun gikk helt i glemmeboken. Ikke fantes mer.” Men forfatteren dveler aldri ved dette, bare haster videre i knapp, distansert stil.

Fordelen med denne distansen er at den speiler Noras fremmedhet i forhold til omverdenen. Problemet er at også vi som lesere blir avstengt fra henne, og dermed blir det vanskelig å leve seg inn i hvem hun er og hvordan hun egentlig har det. Moren til Nora virker mer eller mindre som en fremmed, både for oss og for Nora. Hun blir konsekvent referert til som ”moren”, aldri som ”mor” eller ”mamma”. Noen steder klarer forfatteren å skape korte øyeblikk av nærhet og varme, som når Nora åpner seg for moren og forteller henne at hun kan høre farens stemme i hodet, og moren på sin side innrømmer at det ikke går en dag uten at hun tenker på ham. Det samme gjelder minnet Nora har av faren som skotter lunt på henne over kanten på en av sine mange aviser. Her aner vi konturene av det livet som har vært før faren døde, og sårheten nå som han ikke er mer. Denne nærheten oppnås ikke i samtalen mellom Nora og stefaren Sverre. Hun tar mot til seg og skværer opp i alt det vanskelige og usagte som ligger mellom dem. Sverres replikker hagler i knapp stil, og minner mer om en tekstmelding enn direkte tale:

Det var realt gjort av deg, Nora. Å ta det første skrittet. Er ikke vant med sånne som deg. Er bare vant med sofaer. Det tar tid å finne tonen med hverandre. Men nå har vi sjansen.

Det er vanskelig å tro på dette som noe vendepunkt i forholdet deres.

En sterk side ved boka er skildringen av karakteren Didrik. Hans komiske potensial ligger nettopp i språket hans. Han uttrykker seg i merkelige, høytsvevende vendinger og hele tiden med en vitenskapsmanns logikk. Som Nora, er også Didrik en outsider i sin egen familie. Siden distanse er et gjennomgangsmotiv i boka, synes jeg forfatteren har gjort et fint grep ved å la dette være medvirkende til at Nora og Didrik blir forelsket i hverandre. Operasjon Digg består av at Didrik observerer henne på avstand. Hun skal late som ingenting mens han følger henne som en skygge, og dette skaper en del komiske situasjoner samtidig som de på avstand blir mer og mer forelsket i hverandre. Men når Nora gradvis forandrer seg til å klare å stå på egne bein (bokstavelig talt) og forelskelsen er et faktum – hvorfor skal hun absolutt kritisere håret hans og rette på ham? Hun av alle burde vite at det er nok å bare være seg selv.

Alt i alt er dette en bok som både har et seriøst, et komisk og et spennende potensial, men som dessverre ikke kommer helt i mål, delvis på grunn av språket, og delvis på grunn forventninger den skaper, men ikke innfrir.