Opp ned … og litt til siden

UNG, SØT TUBEGRØT

Tre norske ungdommer vier sommeren til å eksperimentere med tubegrøt. Rundt denne sære ideen har Øystein Bache skrevet en bok om unge norske astronauter. Boken lander til slutt på sjarmerende vis, om ikke helt fjellstøtt.

To gutter og en jente har fått en vill ide. Med avansert olakjerre-teknologi vil de prøve seg som astronauter i skogen utenfor Asker. Sommerens store mål er å eksperimentere med tubegrøt i vektløs tilstand. Opplegget er i overkant tullete, og du må lese noen sider før du forstår at forfatteren egentlig vil skrive en lun barneroman om vennskap og gryende pubertet.

Spirende pupper
Kameratene Sunne, Johannes og Magga befinner seg i den spennende mellomalderen. De er barn nok til å brenne av entusiasme, men puberteten nærmer seg. Hovedpersonen Sunne flytter sakte blikket fra romfartens mysterier til bestevenninnens spirende pupper. Sunne er også voksen nok til å delta i familiens mer voksne problemer, farens merkelige psykiske tilstand og morfarens alkoholisme.

Helsprø ingeniørfabel
Den ytre handlingen virker helsprø. Med sykkelstrikk og taljer ønsker norske barn å ta opp kampen med russerne i verdensrommet. Det er god nostalgi i en helhjertet ingeniørfabel, men prosjektet kan også virke utdatert og snevert. Heldigvis har forfatteren en snedig plan om å holde seg på bakken, bokstavelig talt, og fortellingens troverdighet stiger underveis. Hovedpersonene legger livsfarlige planer i ingeniør Knut Bergs ånd, men stopper ablegøyene på Stompa-nivå. I stedet gjør barna noen sosiale oppdagelser om fordommer og forelskelse som er godt fortalt, og typiske for denne alderen.

Dramaturgiens ABC
Når så mye positivt er sagt, må også forfatteren tåle å høre at han bryter med dramaturgiens ABC. Spesielt synder han mot regelen om å gå «sent inn, og tidlig ut» av en scene. Når du forteller fra en spennende dag, er det ingen grunn til å dvele ved frokosten. Når du gjengir en dialog, kan du godt hoppe over «hei og farvel»-fasene. Overflødige episoder og transportetapper gir monoton fortellehastighet, nærmest uten tidsbrudd, og er det svakeste ved boken.

Klisjéer og avvikere
Det er også noe som skurrer i persontegningen. Det er riktig i denne sjangeren å markere tydelige forskjeller, men det lukter klisjéer når guttevennen er en dum hjelper, mens Magga er den moderne superjenta, flink i matte og ingeniørkunst, og påfallende lik Harry Potters Hermine. Sunnes interesse for tubegrøt er også et søkt påfunn, og får ikke nødvendig dramaturgisk konsekvens. I dette universet er Sunnes far og morfar to interessante avvikere, men det spørs likevel om forfatteren klarer å holde tunga rett i munnen når han beskriver farens mentale syndrom. Faren er smart nok når forfatteren vil.

80-tallet
Handlingen er mystisk nok lagt til 80-tallet, sannsynligvis for å begrunne den voldsomme romfartsinteressen. Dette grepet virker helt unødvendig. Jules Verne og Stompa på vingene var i lufta lenge før, mens Star Wars herjer barneværelset i dag. Tidsreisen er kanskje nødvendig for forfatterens egen innlevelse i stoffet, men han er født i 1960. Når badende fedre leser aviser i store bilringer, så er det vel der Øystein Bache egentlig er – i sin egen barndom? Boken står seg da også best der forfatteren glemmer den komediestramme karaktertegningen, og lar barna bevege seg mer naturlig, etter hukommelsen.

Bare en guttebok?
Den svenske illustratøren Johan Egerkrans har skapt en innbydende forsideillustrasjon. De tre romfarerne har posituren til Neil Armstrong og den nostalgiske fargegløden fra Tom Corbett-bøkene. Tegningen har også de små tegneseriedetaljene som viser til bokens humoristiske side. Jeg setter likevel et spørsmålstegn ved både tegning og forlagets vaskeseddel. Disse salgssignalene er vel ganske entydige om at dette er en ren guttebok? I så fall skygger det over forfatterens lille mestergrep, at denne sprø ingeniørfabelen faktisk handler om mennesker – til slutt.