Oppfinnelsen av Hugo Cabret
Boktittel: Oppfinnelsen av Hugo Cabret
Forfatter: Brian Selznick
Illustratør: Brian Selznick
Oversetter: Johann Grip
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 533
Metamagi Kunstnere flest lar seg inspirere av et bredt spekter med sjangere og uttrykk når
Metamagi
Kunstnere flest lar seg inspirere av et bredt spekter med sjangere og uttrykk når de former verkene sine. En gang iblant fører dette til at nye dimensjoner ved det enkelte mediets uttrykksmuligheter kommer til syne. I enda færre tilfeller gjøres dette på en måte som ikke bare serverer en postmoderne, selvrefleksiv sjangerlek, men som også gir en meningsfylt kunstopplevelse. Amerikanske Brian Selznick har tegnet og skrevet en slik bok i krysningspunktet mellom bildeboka og romanen, til berikelse for begge sjangere.
Oppfinnelsen av Hugo Cabret er en metafortelling om higenen etter å skape forunderlige øyeblikk for et lesende og betraktende publikum. Akkurat som Selznick selv forsøker både hovedpersonen Hugo og den mye omtalte filmskaperen i boka, den legendariske franskmannen George Méliès (1861–1938), å være magikere. De lager kunst med ”evnen til å fange drømmer”, enten det er gjennom tegning, film og litteratur eller ved å skru sammen merkverdige maskiner.
Kunstnerbiografier
Selznick har vunnet flere prestisjetunge barnebokpriser i hjemlandet, og flere av disse handler helt eller delvis om nettopp kunstnere. Han har illustrert Barbara Kerleys barnebiografier Walt Whitman: Words for America (2004) og The Dinosaurs of Waterhouse Hawkins: An Illuminating History of Mr. Waterhouse Hawkins, Artist and Lecturer (2001), mens The Houdini Box (2001) og Oppfinnelsen av Hugo Cabret er både skrevet og tegnet av han selv. De to sistnevnte bøkene har også det til felles at de er fiktive fortellinger løst basert på biografiske fakta om eksentriske kunstnere som har operert i krysningspunktet mellom underholdning og kunst.
Filmatiske bilder
Hans siste utgivelse, som denne anmeldelsen tar for seg, er et foreløpig høydepunkt fordi form og innhold går sammen om å formidle magien i filmmediet og i kunstverk generelt, uten at drivet i hovedfortellingen blir spolert. Filmhistorie står sentralt i handlingen, men er også til stede i boka gjennom faktiske filmutklipp og som tydelig inspirasjonskilde i de filmatiske sottegnede bildeoppslagene i sorthvitt. Kameraets måte å fortelle på kommer klart frem gjennom inn- og utzoomingen av bildeelementene, og gjennom lange partier – helt opptil 21 sideoppslag i strekk – der handlingen kun er formidlet gjennom helsidetegninger som kommer i bevegelse ved at leseren blar seg fremover i boka.
På denne måten viser Selznick at fascinasjonen for stumfilm preger måten han forteller med bilder og tekst. Han velger bort det tradisjonelle samspillet i bildebøker der illustrasjonene viser, mens teksten forteller. Isteden tyr han til en uvant metode som går ut på at bilde og tekst bytter på å være den fortellende stemmen i boka, uten at det noen gang føles som om handlingen brytes opp.
Oliver Twist møter Faust og Frankenstein
På grunnplanet er dette derimot først og fremst en dickensk historie om den rotteaktige tilværelsen til en tolv år gammel klokkepasser. Han bor i et hemmelig hulrom på en togstasjon i 30-tallets Paris og har nylig mistet faren sin. Her er Oliver Twists London fra det 19. århundre riktignok byttet ut med Frankrikes hovedstad hundre år senere, men det er ikke stort som skiller forfatternes karaktertegninger av fattige foreldreløse barn som tvinges til å bli tyver. I tillegg er den alkoholiserte og utnyttende onkelen til Hugo Cabret påfallende lik Dickens’ Fagin. Men så er det brått slutt på likheten med Dickens univers. Den bildedominerende teksten er vel så mye en oppvisning i fransk stumfilmhistorie, og en oppslukende opprulling av mysteriet bak en ødelagt automaton – det vil si en mekanisk mann – som Hugo forsøker å få fikset i løpet av handlingen. Kombinasjonen av drømmen om å bli magiker og det besettende arbeidet med å fullføre automatonen, gjør at personen Hugo gir klare assosiasjoner til Faustmyten og Shelleys Frankenstein.
Hva med teksten?
Den nøkternt konstaterende og til tider oppramsende teksten er ikke like stilsikker som illustrasjonene. Dette til tross for den norske oversettelsen av Johann Grip som er sober, behagelig lesning for både barn og eldre. Årsaken til dette er kanskje at Selznick først og fremst er en visuell kunstner med lite erfaring som tekstforfatter. Likevel blir ikke den nakne teksten noe stort problem for lesningen, for leseren tar med seg gnisten fra bildene med inn i tekstbrokkene som på sin side underbygger bildebudskapet. Samlet sett er dette en svært spennende og emosjonelt engasjerende bok på over 530 sider som de fleste 10–12 åringer vil ha store problemer med å legge fra seg. På kjøpet får de et innblikk i filmhistoriens kjente og mindre kjente perler.