Tittel: Ikke akkurat Lykke
Tekst: Monika Steinholm
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2020
Antall sider: 185

Oppgjør med kroppshierarkiet

Det skal godt gjøres å tematisere overvekt uten at overvektige lesere føler seg kritisert.

Ingen ser hvem jeg egentlig er.
Alt dere legger merke til, er flesk og stygge klær.

Sånn lyder begynnelsen på diktet 12 år gamle Lykke har skrevet. Når hun leser det høyt for klassen, tenker jeg på Chris Berg fra venninnegjengen i tv-serien Skam. Husker noen hun lubne og morsomme? Vi ble aldri særlig godt kjent med henne. Hennes rolle var stort sett å være morsom og lubben. Som om det ikke kunne være noe interessant nok bak fasaden til å vie henne en egen sesong. Desto modigere er det at forfatter Monika Steinholm med barneromanen Ikke akkurat Lykke tar tak i et av vår tids store tabuer: livet som overvektig.

Kroppshierarkiet

Kulturen vår er strukturert i et kroppshierarki. Tenk på alt folk gjør med (eller mot) kroppene sine for å stige i gradene; hvordan vi barberer, kler opp, sminker, slanker og trener oss oppover i systemet. Steinholm har plassert Lykke i bunnen av klassens kroppshierarki ved å utstyre henne med både mørk hud og overvekt. Utgangspunktet minner om det forfatter A. Audhild Solberg kalte for «bånnligaen» i Kampen mot superbitchene (Aschehoug 2014). Der parkerte hun Anne Bea med sin albinisme sammen med jenta med CP og gutten med brannskader.

Mens Anne Bea blir kalt «albinotryne», er ingen direkte spydige med Lykkes hudfarge. Mobberne fokuserer på at hun er tjukk. Jeg vet ikke hvor realistisk det er å la fedme trumfe etnisitet, men det understreker et viktig poeng. For selv om begge bøkene handler om å håndtere mobbing, er det en vesentlig forskjell. Overvekt regnes som selvforskyldt, et tegn på manglende selvdisiplin, noe du kan – og bør – gjøre noe med. Her ligger kjernen til tabuet. Det virker ekstremt vanskelig å tematisere overvekt uten samtidig å kritisere overvektige. Dermed er ikke konflikten fullt så opplagt som i serien om superbitchene. For visst bør mobberne skjerpe seg, men burde ikke også Lykke det?

Bra nok som hun er

Forfatteren er absolutt solidarisk med hovedpersonen sin i den saken. For mens Jenny Jordal i den ferske tegneserieromanen Hva skjedde egentlig med deg? (Cappelen Damm 2020) sender hovedpersonen sin på slankekjøret, tester Steinholm ut motsatsen. Under folks nådeløse blikk er Lykke nærmest selvlysende, mens bestevenninna Liv virker usynlig. Når de to ikke blir invitert med på klassens Halloween-fest, ymter Liv frampå om at de må forandre seg. «Forandre oss? (…) Jeg har lyst til å være meg», svarer Lykke.

Steinholm klarer fint å skape medfølelse med hovedpersonen sin. Som der Lykke kommer sulten til klasserommet etter å ha måttet droppe storefri: «Jeg lot matpakka mi ligge i sekken. Tjukke folk kan ikke spise midt i timen.» Det hadde vært plass til flere slike tankevekkende innsikter.

Samtidig er Lykke utstyrt med en overlevelsesstrategi som går ut på å slå vitser på egen bekostning for å komme spydigheter i forkjøpet. Som i gymtimen:

– Kan ikke du prøve å klatre i tauene, Lykke? (…)
– Har dere lyst til å få taket i hodet, eller?

Romanen problematiserer fint strategien med å rakke ned på seg selv, men drar samtidig nytte av den. For slik blir boka langt fra noen lidelseshistorie.

Klasserommets betydning

Mobberne i klassen til Lykke er vanskelige å stoppe fordi de ordlegger seg nokså uangripelig:

«– Fin kjole, sa Emma og himla med øynene. – Mamma har lik.»

Det er lett å forstå at Lykke ikke vil involvere de voksne. Akkurat som Anne Bea, har hun erfart hvor mye de lar passere.

Ny forskning på mobbing anbefaler å flytte fokuset fra mobberne og over på felleskapet. Mobbing bekjempes med inkludering. Det behøves medelever som inviterer de sårbare inn og motarbeider de som holder andre utafor. Selvfølgelig ligger ansvaret likevel først og fremst hos de voksne, påpeker forskerne. Men hvem blir inspirert av fortellinger om mobbeoffer som blir redda av voksne? Unge lesere foretrekker kompetente barn som tar ansvar for egen og hverandres lykke. Jeg har vært kritisk til forfattere som pålegger de fiktive barna formidabelt ansvar for felleskapet. Først når bestevenninna svikter, forstår vi til fulle hvor viktig hun er for at Lykke skal ha det bra. Da er det godt å se at også mamma til slutt innser problemet og går til aksjon på lærerværelset.

Det kom ingen lærer for å låse oss inn.
– Tror du mamma har drept ham? spurte jeg.

Men hva må til for at medelevene skal få lyst til å inkludere Lykke? Før kom barna i barnelitteraturen langt med å vise seg snille og greie. Nå kreves det langt større talenter.

Scenen som terapirom

Det er noe forunderlig med alle de moderne barneromanene som gir hovedpersonen selvtillit og sosial aksept ved hjelp av en scene. Offentligheten er blitt et terapirom der bloggere, idol-deltakere og romankarakterer får sin etterlengta revansje ved å vise underholdningstalent. Som om deres verdi avgjøres av de andres anerkjennende blikk. Litterært er det et forslitt grep, menneskelig er det en heller tvilsom strategi – de fleste trenger gode, nære relasjoner langt mer enn applaus. Som ønskedrøm er det likevel vidunderlig – i all sin manglende realisme.

For igjen får lesere på mellomtrinnet hevn via stedfortreder over alle som ikke har skjønt hvor verdifulle de egentlig er. Heldigvis er dette også noe mer. Kanskje har Steinholm latt seg inspirere av Angie Thomas og ungdomsromanen På vei mot toppen (Gyldendal 2020) når hun lar Lykke gjøre suksess i poesi-slam. Talentet hennes er politisk. Når hun slammer seg oppover popularitetsstigen, er det i en ektefølt protest mot kroppshierarkiet.

Helt siden Pelle og Proffen av Ingvar Ambjørnsen har den overvektige stort sett måttet nøye seg med rollen som «sidekick». Lykke balanserer hovedrollen med like deler sårbarhet og styrke, fint flankert av interessante bipersoner. Akkurat som leserne er de del av en kulturkamp som er i ferd med å tilspisse seg. Det handler om hvorvidt alle kropper har like mye rett til respekt.

Jeg er spent på hvordan serien om Lykke vil utvikle seg i lys av den utviklingen.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.