ORDIORD

Poetiske tøysevers med mening

Tankene mine går automatisk til André Bjerkes og Inger Hagerups fornøyelige lek med ord og vendinger, med lyder og med assosiasjoner, når jeg leser Lars Saabye Christensens ordspillopper, lydhørt billedlagt med pennestrek i sort/hvitt av Rune Johan Andersson i den ferske boka ORDIORD.

Lars Saabye Christensen har denne evnen til å fange store og, jeg vil også tro, små lesere med sine poetiske nonsensvers, godt underbygget og overskridende illustrert av Anderssons melankolske, sammenfiltrede og proporsjonalt overdimensjonerte folk som fe.

Jeg nevner André Bjerke og Inger Hagerup fordi deres tøysevers og ordleker er blitt klassikere i norsk barnelitteratur. Bjerkes ble første gang utgitt i For moro skyld (1956) Mere moro (1957) og Fru Nitters datter og andre barnerim (1966)). De tre bøkene ble senere samlet i Moro-vers i 1980 med illustrasjoner av den samme Rune Johan Andersson.
Inger Hagerups barnevers Så rart (1950) og Lille Persille (1961) har i tilegg til ordleken mange av de samme underfundige kvalitetene som jeg finner hos Saabye Christensen. De snur begge det dagligdagse på hodet og lar vanlige ord slik bli en spore til uventede og uvanlige bilder.
Versene kan derfor, slik god litteratur kan, leses på flere plan: som en lek med ord, morsomme og uventede ord som er gode å lese høyt, som ligger godt i munnen, eller de får tungen til å slå krøll på seg på en morsom måte. Ikke minst gjelder dette Bjerkes dikt. Inger Hagerups barnevers heller mot aforismen i betydningen en strøtanke av det underfundige og tankevekkende slaget. Saabye Christensens ORDIORD befinner seg i denne forenklede aforismetradisjonen. Han leker seg med visdomsord av både det enkle og det tvetydige slaget:

den glade

pessi

miste

n

har ingenting

å miste

men den triste
optimisten
har alt
å miste

det er likheten

mellom de to

Poesi for barn er oftest på rim, og vanligst er enderimet. Forfatteren gjør det ikke lett for seg (eller leseren) når det i ORDIORD i tillegg konsekvent er gjennomført bruk av assonans, det vil si halvrim, allitterasjon og bokstavrim. Det er ikke enkelt å lese, eller å oppfatte rimbruken for et utrenet øye eller øre, men forfatteren hjelper oss ved oppstillingen, og ved å utheve rimene typografisk i alle de 74 tøys/moro/barne/nonsensdiktene.

s

elv

er en

elv

i seg selv

som slynger seg som en

s

gjennom deg

Kjært barn har mange navn, men i dette tilfellet foretrekker jeg nonsensdikt framfor tøysevers og morodikt. I ordet nonsens er det et element av poesi som gjennomsyrer Saabye Christensens bok: Non = ikke, sens=fornuft.

Nonsensdiktets mangel på fornuft kan ha en konstruktiv hensikt, en poetisk hensikt til å utfordre logikk og etablerte forestillinger. Hvis man tenker seg at det fornuftige hindrer poesiens utfoldelse.

For mange barn åpnet Bjerke og Hagerups nonsensdikt en dør inn til tekstverdenen. Ordleken deres dannet utgangspunkt for viderediktning og meddiktning: kort sagt en åpning mot poesien. Det å leke med ord var ikke vanlig da de skrev sine vers. Det var i en tid da skolens A-B-C i seg selv var absurd nok, men totalt blottet for humor og bakenforliggende meninger i sine leseøvelser: SIL SER SYL og OLE ROR MOR.

Vi trenger trening, i form av flere nonsensvers for barn, for å kunne se det poetiske bildet i for eksempel OLE ROR MOR. Denne poetiske innsikten åpner Saabye Christensen for:

hva ligger

under

et

under

under et under

ligger enda et under

det er det som er så vid

under

lig»